Takk for alt som fins

Nesten alt ligger i mørke. Fram til skolestart: Husker ingenting. Fra den første skoledagen: Husker at jeg er oppe på tavla og tegner en solstråle, streker en stråle fra solkula frøken har tegnet, hver elev sin solstråle, i ulike farger, alle er vi barn av regnbuen. Men husker jeg virkelig at jeg tegner den solstrålen, eller husker jeg fotografiet moren min tok?

Når lærte jeg å lese? Husker ikke, aner faktisk ikke. Husker imidlertid at jeg skrev svært pen løkkeskrift (det gjør jeg ikke lenger). Hvilke barnebøker likte jeg? Husker Bobsey-barna og Hardy-guttene, men mer at jeg samlet på dem enn leste dem. Jeg har det med Bobsey-barna og Hardy-guttene som med Beatles og Rolling Stones. Jeg klarte ikke å velge side, tok ikke parti. Eller også har Bobsey-barna/Hardy-guttene og Beatles/Rolling Stones ikke vært viktige nok. For meg. Eller også er det en måte å skjule på at jeg hellet mot Bobsey-barna, og det kommer jeg aldri til å innrømme.

Husker Anne-Cath. Vestly, men trolig filmene mer enn bøkene. Astrid Lindgren: Husker filmene klart bedre enn bøkene. Saltkråkan var favoritten. Saltkråkan var som Bobsey-barna: trivelig, hyggelig, mysigt.

Når jeg åpner pappeska med barnebøker som har overlevd alle flyttinger finner jeg mye Bokklubbens barn, boka om forstørrelsesglasset (den husker jeg), om Petter Pjusk (husker den også), historien om den hvite steinen (men var ikke også det egentlig en tv-serie?). Absolutt ingen såkalt kunstneriske barnebøker, ikke en eneste en. Tydeligere enn bøkene minnes jeg Donald, lørdagsbarnetimen, barne-tv. Lørdagsbarnetimen var et høydepunkt i uka.

Dunderklumpdalen

Men to tydelige barnebokminner har jeg, som begge handler om det samme. Det ene er en tegning fra en barnebok, husker ikke hvilken, som viser et trehus i en frodig og fargerik hage, en hage som grå og truende gravemaskiner har gravd seg inn mot fra alle kanter – bak dem skimtes en grå ensformig høyhusbebyggelse – den vesle hagen står og vakler som en siste rest av farge- og artsrik natur, en søyle av truet liv. Det andre minnet er Beppe Wolgers bildebok Dunderklumpen!, men her må jeg jukse, for den boka har jeg aldri sett (eller jo, det har jeg, nå husker jeg den, sønderlest!), det er Per Åhlins film fra 1974 jeg husker. Min far tok meg med på kino i Bodø, vi så filmen.

Den gangen blandet jeg sammen Dunderklumpen og Dunderlandsdalen, dalen som strekker seg gjennom det indre og søndre av Nordland, dalen som E6 går igjennom, dalen vi mange ganger kjørte langs, på eller hjem fra ferie. Kanskje trodde jeg at Dunderklumpen bodde i Dunderlandsdalen. Men å blande Dunderklumpen med Dunderlandsdalen er ikke så merkelig, selv om jeg den gangen ikke skjønte hvorfor. Dunderklumpen! foregår nemlig i det samme landskapet som Dunderlandsdalens, Dunderklumpen befinner seg bare på den andre siden av grensen, i Sverige. Filmen er tatt opp i traktene rundt sommerhuset til Beppe Wolgers ved Ströms Vattudal i Jemtland. Fortellingen foregår i Jemtlandsfjellene. Filmen viser det samme ødslig-hustrige fjellandskapet og de samme lyse sommerkveldene jeg kjente fra Nordland. Igjen og igjen har dette vist seg: Film og litteratur som klarer å uttrykke landskapet jeg har vokst opp i, «fortelle» det, gjøre kunstnerisk bruk av det, ja disse filmene og bøkene gjør gjerne et ekstra inntrykk på meg, ved å få meg til å åpne øynene for mitt eget, det selvfølgelige. Jeg trenger kunstens tolkning av det dagligdags selvfølgelige som omgir meg. Uten kunstens tolkning av det dagligdags selvfølgelige har det dagligdags selvfølgelige ingen mening. For meg.

Takk for skaperverket

Men nå til poenget: I likhet med den frodige og fargerike hagen som var omringet av de truende gravemaskinene og det ensformige boligblokklandskapet, så er mitt tydeligste minne fra Dunderklumpen! en sang, en takk for det som finnes, for det som er, sunget av en gammel kone mens hun vandrer i høyfjellet:

Tack för allt jag minns
Tack för allt som finns

Tack för himlen
Tack för kväll
Tack för vinden
Tack för fjäll

Tack för allt jag ser
Tack för allt som sker

Tack för renar
Tack för sol
Tack för stenar
Tack för jord

Jag har det så bra
Jag har det så bra

Noe så selvsagt som at man må ta vare på skaperverket, planeten vår, forvalte den, ja noe så selvsagt kan ikke jeg skrive om. Ikke direkte. Dette selvsagte er verdien og moralen og innsikten som ligger i bunnen for alt.

Klimakrisen er menneskeskapt. Poenget med betegnelsen antropocen er at en geologisk epoke i jordas historie for første gang er preget av menneskets inngripen i naturen. Men når noe er menneskeskapt, må forfatteren spørre seg hva det er som driver menneskene, hva som får menneskene til å gjøre det de gjør, handle sånn og sånn. Det har interessert litteraturen i hundre, for ikke å si tusenvis av år. Hva driver mennesket som rovdrifter naturressursene, rovdrifter til landskapet ligger øde tilbake, kanskje har også menneskesjelen mørknet underveis, blitt en dark soul? Paul Thomas Anderson laget film om en slik svart sjel, en av de første oljemagnatene, Daniel Plainview, i There Will Be Blood. Få tenkte at dette er en film som handler om klimakrisen, men filmen kan sees som akkurat det. Kunsten og litteraturen og filmen har kommentert naturens sårbarhet i årevis, også barnebøkene jeg festet meg ved på 1970-tallet. Kanskje trenger vi nye måter å lese på like sterkt som nye måter å skrive på.

Tor Eystein Øverås er forfatter og kritiker. Han ble kåret til Årets litteraturkritiker i 2010. Fra 1998–1999 var han medredaktør for litteraturtidsskriftet Vinduet. Hans siste bokutgivelse er Hva er et essay? (2014).

Tor Øystein sender stafettpinnen videre og vil utfordre Grethe Fatima Syéd til å dele sitt barnebokminne neste gang.

Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.