Takkebrev fra England

Juletreet (Omnipax, 2021) med den engelske tittelen The Christmas Pine (Alison Green Books, 2021) er et illustrert barnedikt skrevet til ære for det norske juletreet som årlig skinner på Trafalgar Square i London. Boken er den siste Erle Stokke var redaktør for, før hun gikk bort i oktober i år, 52 år gammel.

Skogens dronning

«Skogens dronning» er kallenavnet på grantreet som hvert år siden 1947 har blitt gitt i gave fra Oslo kommune til London by for å markere fred og vennskap mellom landene. Juletreet som settes opp på Trafalgar Square står der som et tegn på Norges takknemlighet for Storbritannias hjelp under krigen. Kong Haakon VII startet tradisjonen allerede i 1946 etter å selv ha fått tilsendt juletrær fra Norge til London som landsflyktning.

Englands mest kjente juletre er berømt nok til å ha sin egen twitter-konto, men hvor godt norske barn kjenner historien rundt treet er usikkert. Forfatteren Julia Donaldson, som har vokst opp i London, har tydelig et sterkt og bevisst forhold til denne juletradisjonen. Versene i boken ble opprinnelig skrevet som velkomstdikt til juletreet på Trafalgar Square på oppdrag fra UK Poetry Society i 2020. Budskapet holder seg fortsatt godt.

Kulturutveksling på engelsk

Julia Donaldson er kjent for flere gode bildebøker, inkludert den prisbelønte Gruffalo (Omnipax, 2002) som er laget i samarbeid med den tyskfødte illustratøren Axel Scheffler. Å koble en norsk illustratør med en britisk forfatter speiler godt tanken om kulturutveksling mellom Norge og England, slik det kommer til uttrykk i bokens motiv. At Victoria Sandøy både er norskfødt og basert i Norge gjør likevel ikke boken særlig norsk. Sandøy er utdannet illustratør ved Falmouth University i England, og stilen hennes er umiskjennelig engelsk.

En fordel for norske lesere er det likevel at flere, enten bevisst eller ubevisst, vil kunne forbinde Sandøys bilder med julefeiringen i Norge. I fjor illustrerte Sandøy Sondre Lerches barnebokdebut Snømannens jul (Cappelen Damm, 2020). I norsk sammenheng skiller også stilen hennes seg ut. Forskjellen på Sandøy og flere av de engelske forbildene hennes er at hun utelukkende tegner digitalt. De digitale verktøyene bruker hun til å tilføre stemningsfullt lys, med lekre farger og teksturer som gir flotte tredimensjonale effekter til bildene. Slik oppnår hun noe eget på sidene.

I Juletreet legger Sandøy seg tett opp til den britiske bildebokillustratøren Jarvis, og da særlig julefortellingen Pick a pine tree (Candlewick, 2017) med tekst av Patricia Toth. Stilmessig, for ikke å si motivmessig, ligner også Juletreet på Delia Huddy og Emily Suttons The Christmas Eve Three (Walker Books Ltd, 2016). Sistnevnte handler om en loslitt granbusk som vokser opp til å bli et elsket tre, akkurat som det norske grantreet i Donaldsons dikt vokser opp til å bli skinnende og omsvermet. Budskapet i Juletreet spinner direkte videre på dette bildet:

Og alle barn,
mitt ønske er:
Voks opp og skinn
som juletrær

Halvhjertet mangfold

Det positive budskapet kommer også til uttrykk på omslaget, hvor en rekke barn med ulik hudfarge er inkludert. Et barn i rullestol og ett barn med briller kan sees fra hver sin ytterside. Grepet med rullestol virker påklistret da det eneste stedet denne personen kan sees i boken er på et helsides oppslag som gjenskaper forsiden. Måten disse to bildene så smått skiller seg fra hverandre avslører også hvilke grep som har blitt gjort for å gjøre omslaget inkluderende, men uten at man har gjort om på innholdet inni boken. Piken med briller har kun på seg briller på omslaget. Når «alle» skal med blir det smertelig klart hvem som ikke er inkludert. Overvektige barn finnes eksempelvis ikke i boken. Alle har samme slanke passform.

De som ikke lar seg blende av juletreet er enten distrahert av sine egne smarttelefoner, eller overlesset med julegaver som sperrer for sikten. I disse detaljene tilfører Sandøy subtile, men snertne kommentarer til teksten. Også skulpturen som i teksten «passer på» møter leseren i sideblikket i Sandøys illustrasjoner. Disse detaljene kler boken godt og kunne godt vært flere.

Musikalsk slutt

Arne Rustes norske oversettelser av Julia Donaldsons barnebøker, som eksempelvis Plass bakpå kosten (Omnipax, 2003) viser hvor vesentlig det er for bøkene hennes at forbindelsen mellom rim, rytme og budskap blir ivaretatt i gjendiktningen. Oversettelsen av Juletreet er ved redaktør Erle Stokke, og i de beste partiene lykkes hun godt. «But more, yes more than anything, I love to hear the children sing» blir på norsk «Og jeg blir aldri, aldri lei når barna synger sang for meg». Inderligheten og ektheten i det som formidles går ikke tapt.

Etter fjorten dager på Trafalgar Square blir skogens dronning omgjort til strø og brukt til næring for nye trær i England. Donaldson – og Stokke – oppsummerer naturens gang slik:

Et nytt tre kommer neste år,
men jeg vil skinne
mens jeg står