Tankevekkende om vennskap og tap

Boktittel: Bestefarøya
Forfatter: Benji Davies
Illustratør: Vibeke Kjærstad Engen
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2016
Antall sider: 32
Bestefarøya av Benji Davies er en varm og klok bildebok, full av subtil symbolikk.
Syd og bestefar er naboer, og Syd kan komme på besøk så ofte han vil. En dag finner Syd bestefar på loftet, der han er i gang med å rydde i ting han har samlet gjennom livet. Syd åpner en stor metalldør i veggen, og plutselig er de to på dekket av en enorm båt, ruvende høyt oppe over byen. De kaster loss og styrer båten over havet, og etter noen dager går de i land på en forunderlig paradisøy. Den er frodig, fredelig og full av fargerike planter og dyr. De gjør i stand en liten hytte og tilbringer dagene med å utforske og boltre seg på øya. Men når de skal reise hjem igjen, sier bestefar at han har har lyst til å bli igjen.
Syd styrer skipet tilbake over det store, skummende havet alene. Dagen etter at Syd kommer hjem, klatrer han opp på loftet i bestefars tomme hus, men den store døra i veggen er forsvunnet. Alt ser fraflyttet ut, og bestefar er borte. Men så banker det plutselig på ruta. En stor tukan har kommet flyvende med et brev til Syd. Brevet inneholder et bilde av en smilende bestefar og alle dyrevennene hans på øya.
Mange lag
Benji Davies’ Bestefarøya, i fin oversettelse av Vibeke Kjærstad Engen, er en bildebok med mange lag som kan leses både for de helt små og de litt eldre. Det er på én måte en enkel, varm historie om en liten gutt og en bestefar som reiser gjennom en magisk dør til en fargerik, varm øy. Samtidig bærer boka en større dybde i seg, for selv om døden aldri nevnes med et ord, kan fortellingen også leses som en allegori over et barns opplevelse av å miste en som står nær. Kanskje kan historien også handle om et barn hvis bestevenn har flyttet langt vekk, kanskje kan den appellere spesielt til barn som strever med frykten for å bli alene eller miste.
Letthet i alvoret
Bestefarøya har mange likhetstrekk med Davies’ forrige bildebok, Stormhvalen. Begge bøkene utstpiller seg i nautiske miljøer, hvor det enorme havet står i kontrast til det forgjengelige, bittelille mennesket, og de handler begge om et barn og dets relasjon til et nært familiemedlem, om vennskap og om å bli alene. Både Stormhvalen og Bestefarøya behandler sine følelsesmessige temaer med alvor, samtidig som det alvorlige har en befriende, underspilt letthet ved seg, nettopp fordi det ikke, i hvert fall ikke i Bestefarøya, fortolkes eller analyseres, men lar det være opp til leseren selv å lese undertekst og følelser inn i handlingen og illustrasjonene.
Illustrasjonene skaper dybde
Bestefarøya en temmelig tekstlett bok, og mye av handlingen utspiller seg i de til tider nesten tegneserieaktige, litt naivistiske illustrasjonene, som er fulle av spennende detaljer og elementer som går igjen i de forskjellige oppslagene og inviterer barnet til å gå på oppdagelsesferd i bildene. Illustrasjonene tilfører også teksten dybde og flere rom for tolkning enn teksten gjør – for eksempel nevnes det ikke i teksten at bestefar før avreisen til øya har malt bilder av båten og øya rundt på staffelier i huset sitt, noe vi ser bl.a. på tittelsiden. Betyr det at bestefar allerede visste om øya – eller har han selv skapt den? At bestefaren har på seg stripete pysjamasbukse gjennom hele boka, også sammen med vanlig genser, vest og hatt, fremgår kun av illustrasjonene, men åpner opp for interessante assosiasjoner og tanker.
Davies’ fargebruk er sterk og iøynefallende på de aller fleste oppslagene: Det er klare, sterke farger i varme nyanser, som bidrar til å gi et inntrykk av at karakterene har det godt og at relasjonen som skildres er trygg. Et av de få oppslagene hvor fargebruken er dyster, i mørke og grå-blå toner, er når Syd reiser fra øya alene og må styre båten hjem på egenhånd, ensom og bitteliten på det store havet. Dette oppslagets fargebruk viser enkelt og diskré hvordan Syds humør og følelsesliv endrer seg når han forlater paradisøya uten bestefaren sin.
Vennskapsbånd
Bestefarøya er en tankevekkende bildebok om vennskap og tap, full av subtil symbolikk. En fin symbolsk detalj er for eksempel stokken som bestefar legger fra seg på båten idet de går i land på øya, fordi han ikke tror at han vil få bruk for den lenger. Stokken kan leses som en rørende metafor på selve livet. Og historien i sin helhet kan leses som en magisk allegori som kan hjelpe barn med å leve seg inn i og undersøke det menneskelige vilkåret det jo oftest er å før eller siden oppleve tap – på sine egne premisser. Ingen fasiter eller følelser presses nedover barnet, noe som gjør det mulig, uansett alder, å forholde seg til og forstå akkurat så mye som man er klar for.
Boka bærer på et viktig, lysende håp helt til slutt i historien, representert ved fuglen som kommer flyvende til Syd med et brev fra bestefar: håpet om at uansett hvor langt borte noen er, kan kjærlighet og vennskap mellom mennesker som er glade i hverandre trosse dimensjoner, tid og rom.