Tittel: Mensen
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2016
Antall sider: 96

Tante Rød er død. Lenge leve mensen!

Bidragsyterne i Mensen både trøster, underholder, maner til opprør, beroliger, lærer bort og forklarer. Det er en kjærkommen antologi: Endelig er det noen som skriver og tegner om det akkurat sånn det er.

De 22 bidragene i antologien Mensen strekker seg fra geriljabroderi og fotokunst til dikt og noveller. Et gjennomgangstema er ønsket om å få slutt på stillheten og skammen rundt det å få og ha mensen. For det er tydelig at redsel og fornektelse er helt vanlige reaksjoner første gang: I Edy Poppys novelle gjemmer jeg-personen trusene med mensblod i tomme isbokser som hun legger i fryseren, mens Agnes Ravatns hovedperson holder det skjult for moren i et helt år før hun blir avslørt. Nesten alle bidragene har en tydelig førstepersonsforteller. I de skjønnlitterære tekstene er det gjerne en ung jente som nylig har fått mensen for første gang selv, eller en litt eldre forteller som rolig kan si at alt går bra, du finner ut av det, dette er helt normalt. Kristina Leganger Iversen skriver for eksempel:

 

Ingen tør å bruke tampong.

Er redde for storleiken

(kva skjer med jomfruhinna?)
(det er for trongt der!)

har ikkje lært at ting kan gli inn og ut

lett som ein plett:

først tampongar

(berre spytt litt på enden først)

seinare kjøkkenreiskapar, dildoar, pikkar

(berre spytt litt på enden først her òg!)

 

Denne fortrolige stilen tror jeg kan kurere dem som synes det er litt flaut å lese i starten. Når forfatterne og illustratørene er så åpne, har ikke leseren noe å frykte. Til sammen formidler bidragene at mensen kan være så mangt: Humoristisk, blodig alvor, fint, betryggende, en feministisk kampsak, og noen ganger bare rett og slett kjedelig eller helt likegyldig.

Det gjennomførte designet av Johanne Hjorthol og Majlin Keilhau, samt de fine (og blodige!) illustrasjonene av Rune Markhus, har mye av æren for at boka er så helhetlig og lekker visuelt. Ja, for det går faktisk an å lage en bok om mensen som ser innbydende ut! Det skaper sammenheng i mylderet av tekster og tegnede bidrag av ganske forskjellig karakter.

Boka er gitt ut som en ungdomsbok, men tåler godt å bli lest av voksne også. Kun en håndfull av bidragsyterne skriver for barn eller ungdom til vanlig, men ikke et eneste bidrag gir inntrykk av å være forenklet for målgruppens skyld. Det står det respekt av. Hele boka gir inntrykk av et ekte engasjement og stor formidlingsglede.

Er det snart slutt på mytene?

I sakprosateksten «Vi drukner i mens» skriver Marta Breen at forfatterne av boken Førerkort klasse B påsto at kvinner burde være forsiktige med å kjøre når de har mensen fordi pms kunne føre til flere ulykker. Dette finnes det selvsagt ikke dokumentasjon for, men det er kanskje ikke så rart at myten om pms-kvinnen lever i beste velgående, når også noen av bidragene i denne boka er med på å bygge opp under den?

Mari Kanstad Johnsens illustrasjon fremstiller pms som en apokalypse. Hos Lina Neidestam blir karakteren Zelda til et Hulkenlignende monster den uken hun har mensen. I et annet bidrag fra Neidestam, som spiller på motivet i Edvard Munchs «Skrik», fortviler en kvinne: «Hvorfor føler jeg meg sånn?! Hva ligger bak denne skammen og sjelskløen?!». At forklaringen i siste rute viser en truse med mensblod i, blir litt platt og forutsigbart sammenlignet med de andre bidragene.

zelda_618_2+2_no

Illustrasjon: Lina Neidestam.

 

Dette er mitt eneste ankepunkt. For resten av boka gjør en god jobb for å få bukt med fordommer som dette. Det fungerer veldig godt når tegneserieskaper Jenny Jordahl, med en god dose humor og ironi, avslører blant annet samfunnets trangsynthet, bind- og tampongindustriens dårlige salgstriks, menns forvirrede forhold til mensen, samtidig som hun kommer med litt generell folkeopplysning.

side1_mannenogmensen

Illustrasjon: Jenny Jordahl.

 

Det samme gjelder illustratør Anna Fiske som tar for seg menstruasjonsbeskyttelsens historie. Begge to tegner bloddryppende truser med den største selvfølgelighet. Marit Larsen unngår alle pinlige ord i sitt diktbidrag 1996 , men fordi diktet er helt avhengig av en kontekst for å bli forståelig, fremstår det likevel som en artig og elegant løsning. Hvis det ikke sto i nettopp denne boka, ville man nok ikke gjettet at det handler om steder/ganger/måter hun har fått mensen.

Usynliggjort

I Gunnhild Øyehaugs bidrag i brevform, forteller hun om da hun skrev manuset til filmen Kvinner i for store herreskjorter, basert på hennes egen roman Vente, blinke (2008). Filmens heltinne får mensen på et fint, hvitt teppe hjemme hos forfatteren hun er interessert i. Øyehaug skriver: «Vi fekk tilbakemeldingar frå fleire mannlege sjåarar som såg filmen før han var ferdig, at scena blei opplevd som unødvendig, den føya ikkje noko til handlinga. Vi vart forfjamsa: Hæ? Ikkje ha med mensen? Denne viktige kroppsfunksjonen? Som så godt som aldri er på film?». Øyehaug nevner også filmen Svenskjævel, der den kvinnelige hovedpersonen skifter bind: «Regissøren måtte stå hardt på sitt for å få halde på den scena». At det er så vanskelig å få med noe så naturlig og så lite (en blodflekk, bare!) på film i dag, fungerer som godt bevis på at antologien Mensen er en utgivelse som er mer enn berettiget.

Et oppgjør med skam og tabu

Boka kan leses som et innlegg til en debatt om hvorfor vi ikke snakker om mensen. I Danmark er denne debatten langt mer synlig i media, takket være boka Gennemblødt av Sine Cecilie Laub og Maja Nyvang som nylig kom ut på forlaget People’sPress. Reaksjonene på boka deler seg grovt sett i to leirer: Noen mener at det er en viktig feministisk kamp å synliggjøre mensen, mens blant andre tidligere leder for Dansk Folkeparti, Pia Kjærsgaard, mener at mensen slett ikke er tabu, og at det finnes langt viktigere kamper.

Kadra Yusuf minner oss på hvor heldige vi tross alt er, som har mensen i vestlige land, i sitt bidrag «Hallo! Du funker!» Da Yusuf var seks år, så hun sin eldre kusine i Somalia ligge i fosterstilling på kjøkkengulvet: «Sterke menssmerter regnes ofte som tegn på at man er ordentlig omskåret, siden blodet i slike tilfeller ikke flyter, men drypper. Det er visstnok forferdelig vondt. Sterke menssmerter varsler dermed om en ærbar jente».

For mange jenter i Afrika betyr det å få mensen slutten på skolegangen. Mangel på bind, tamponger og smertestillende, rent vann og steder å skifte, gjør at de holder seg hjemme. Skoleuniformer får avslørende flekker som ikke går bort i vask, ikke alle har råd til å kjøpe en ny. Hvis vi skal kunne gjøre noe med dette, blir vi også nødt til å kunne snakke åpent om mensen her hjemme, uten å kalle det «jordbæruka» eller «tante Rød».

 

engelskmensen

Illustrasjon: Jenny Jordahl.

 



Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.