Taperens tøffe hemmelighet

– Hvem er det som stjeler krokodiller?
– Kanskje en som trengte en krokodille, sier Odd.
– Hva i all verden skulle man trenge en krokodille til?
– Skremme folk. (s. 101)

Samtalen foregår mellom Odd og pappa. Krokodillen «Taggen» er stjålet fra Akvariet i Bergen, og det er blitt nyhetssak. Ingen vet at det er Odd selv som er krokodilletyven – Odd, som er redd for alt mulig og som til og med har kosedyret sitt med seg på skolen, og som stadig får høre at han er teit, pysete og, ja, nettopp, odd.

Men Odd tar feil i samtalen med pappa. Han trenger ikke krokodillen for å «skremme folk», som han sier; det er ikke det han bruker den til. Bare vissheten om at han har «Taggen», på rommet sitt, til og med, gjør at det er som om «alt er annerledes. At han er en annen Odd nå» (s. 85).

Velkjent oppskrift

Et faktisk krokodilletyveri fra Akvariet i Bergen er forelegg for Taran L. Bjørnstads bok. Det er blitt til en typisk historie om taperen som gjennomgår en forvandling og ender opp med økt selvtillit. Men til tross for at Krokodilletyven følger en velkjent oppskrift, lykkes den – ved hjelp av humor, spenning og morsomme referanser til virkeligheten i både tekst og bilde – i å være en original og lesverdig fortelling, selv om den også har noen svakheter.

Taperen som tar igjen

Før krokodilletyveriet tegnes det et bilde av Odd som en typisk taper:

Han skulle ikke vært Odd.
Rar og pysete og tjukk.
Som griner for ingenting. (s. 41)

«Du må tøffe deg opp litt», sier moren til Odd. Men når Odd forteller at han faktisk har fått brev med hjem fra rektor, som vel skulle være et bevis på nettopp det, er moren bare opptatt av at broren skal spille kamp og at Odd må gjøre leksene sine. «Du er så flink, jenta mi» (s. 16), sier faren til søsteren når hun har et biologiprosjekt på skolen (som jo må kunne sies å være langt mindre spennende enn Odds eget biologiprosjekt!). Når Odd kommer hjem fra klasseturen til Akvariet og forteller om det han har lært, ser ikke mamma en gang opp: «Spis opp maten din, og så må du begynne med leksene dine» (s. 39).

Derfor virker det litt underlig at Odd ikke forstår hvorfor han er sint på foreldrene: «Han vet ikke hvorfor, men han er så sint på dem» (s. 40). Beskrivelsene i forkant er overtydelige og teksten blir tidvis plagsomt insisterende: Selvsagt er han sint – og selvsagt kommer han til å ta affære. Beskrivelsen av tilstanden før forvandlingen kunne ha tjent på å vise den unge leseren noe mer tillit.

Boka er best når Odd endelig går i gang med å gjennomføre planen sin. Levende skildringer av vanvittige situasjoner – som følelsen av å skulle skjule en vill krokodille på rommet sitt – gjør Krokodilletyven både spennende og dramatisk.

Språklig oppfinnsomhet – visuell uttrykksfylde

Teksten er rik på gode språklige bilder, for eksempel der Odd roper med «en stemme som slår sprekker fra gulv til tak» (s. 18). Odd er forelsket, og får «tusen kanarifugler i magen og en i hvert øre» (s. 24), og «ordene får vinger og flyr sin vei». Det «lukter sommer i hele bussen», men han klarer ikke å si og gjøre det han egentlig vil: «Han har en hel ørken i halsen og må svelge så mye sand at han får tårer i øynene» (s. 25).

Den språklige lekenheten spiller fint sammen med Christoffer Gravs illustrasjoner. De språklige bildene konkretiseres i illustrasjonene, og slik understrekes Odds følelsesliv. Dette er et vellykket grep som også benyttes for å vise Odds opplevelse av situasjonene. Skillet mellom virkelighet og fantasi kommer tydelig fram, for eksempel der Odd møter en hund han er så redd for: Vi forstår at hunden i virkeligheten har normal størrelse (og dessuten at den ser ganske tilforlatelig ut), mens det for Odd er som om den vokser og glefser mot ham mens fråden står.

Illustrasjonene forteller

Gravs illustrasjoner er en integrert og – ja! – helt nødvendig del av historien. Når for eksempel Odd skal legge seg kvelden før krokodilletyveriet, får vi vite at han tar fram tegneblokka, men ikke hva han tegner (s. 44). Flere sider etterpå, når Odd har sneket seg vekk fra klassen for å kidnappe «Taggen», ser vi plutselig resultatet av tegningen: Et detaljert kart over lokalet (s. 54-55). Det var altså dét han tegnet kvelden i forveien! Kartet er ikke omtalt i teksten; illustrasjonen må leses som en viktig del av fortellingen, og det er leseren selv som må knytte forbindelsene. Gravs illustrasjoner har en reell hensikt, og nettopp det gjør at samarbeidet mellom tekst og bilde er så vellykket. Boka er i stort format, og illustrasjonene tar sin plass der det kreves: Noen ganger dekker de hele oppslaget. De veksler mellom nærbilder, oversiktsbilder og ulike perspektiver, og er både varierte og virkningsfulle.

En indre krokodille?

Helt til sist i boka portretteres både forfatter og illustratør – i Gravs gjennomførte strek. De to er «avbildet» med hver sin reptil på skulderen, og vi får vite at forfatter Bjørnstad «kunne ha trengt en krokodille da hun var 10, så ut som en gutt og ble kalt Tarzan», og at illustratør Grav «kunne hatt god bruk for en krokodille da han var 9, lavest i klassen og ble kalt lille rosin». Når forfatter og illustratør får siste ord på denne måten, og står fram med sine svakheter, minner de leseren om hva som er kjernen i fortellingen. Selv en vilter historie om et krokodilletyveri i en reptilpark inviterer til gjenkjennelse: Alle kunne trenge en krokodille av og til.