Tapirvariasjonene

Tapirer er fantastiske dyr. Ikke bare kan de brukes i et utall irriterende ordspill som «det tapirløse samfunn», selve arten er rundt 50 millioner år gammel og kan regnes som et levende fossil. WWF skriver på sine nettsider at selv om den kan minne om en gris med snabel, er den faktisk nærmere beslektet med hest og neshorn. Selv har jeg alltid synes at tapirer minner om en blanding av flodsvin, esel og elefant. Familien må rive meg bort fra tapirinnhengningen i Dyreparken.

Uansett hvordan du ser på det er tapiren et kostelig dyr. Tapiren har også vært en gjenganger i Jakob Martin Strids mange bøker om Mimbo Jimbo og vennene hans. På samme måte som disse bøkene har utviklet seg fra enkle billedbøker til komplekse univers, har også tapiren utviklet seg fra en umælende statist i Mimbo Jimbo og den lange vinteren (2014) til et stadig mer velkomment uromoment. Tapiren går de andre dyrene på nervene med sin evinnelige klaging og ukontrollerte impulser – se for deg en Tussi med tidoblet energinivå og du har ikke engang begynt å nærme deg hva de andre dyrene må tåle.

Referanser og rollegalleri

De som kommer til I form med tapiren uten forkunnskaper aner med andre ord ikke hva de har i vente. Ikke bare er boken full av visuelle referanser til Strids tidligere bøker (inkludert den magiske roadtripen Decimal 0.4 som snart burde gjøres tilgjengelig for et norsk publikum), den har også et persongalleri som har hopet seg opp over syv Mimbo Jimbo-bøker – i tillegg til Flyveboka fra 2020.

Likevel fungerer det. Historien står for seg selv, forholdene mellom figurene er enkle å forstå, og der noen finner glede i å gjenkjenne visuelle detaljer fra tidligere utgivelser, ser andre bare naturlige kulisser.

Boken starter med at «Tapiren drikker 5 kopper kakao med krem og spiser 6 stykker bløtkake, 7 boller med syltetøy, en halv kakemann og 100 nonstop». Dermed blir han så tykk og stinn at han faller av stolen, og når han gjemmer seg i en eske mens vennene leker gjemsel blir han fullstendig kubeformet. Deretter følger flere ulike scener der dyrene ruller, strekker og dytter på tapiren så han får stadig mer komplekse geometriske former («Nå er du en … æh … «tra-pes-o-hed-ron». «Det vil jeg ikke være!»).

Er det lov å si?

I all sin praktfulle dobbeltbetydning peker selvsagt bokens tittel hverken mot kosthold og trening eller pedagogiske forklaringer om geometri. Samtidig har Strid en fortid som satiretegner som gjør at det politisk ukorrekte ligger nokså naturlig for ham. Da boken ble gitt ut i Danmark blåste det opp til en liten Facebook-storm etter at flere lesere reagerte på hvordan krokodillen behandler tapiren. Ikke bare kaller han tapiren tjukk ved flere anledninger, på slutten klyper han ham også i rumpen og sier «Du har fått igjen den deilige, faste tapirkroppen din!».

Er dette OK i en barnebok i 2022? Kanskje ikke, men å arrestere Strid på det krever en så reduserende lesning av boken at jeg rett og slett ikke har det i meg. Pliktskyldigst prøvde jeg å ta opp bokens «tjukk-fobi» etter lesning på sengekanten, men ble avfeid med at Tapiren jo er så ut-esende at han blir firkantet av å sitte i en eske. Jeg tror ikke boken vil skade den oppvoksende generasjon nevneverdig.

Tegneserieelementer

Jakob Martin Strid startet karrieren som tegneserietegner i avisen Politiken på 1990-tallet. Deretter meldte han overgang til billedbøker, og hadde sin hittil største suksess med Den kjempestore pæra i 2012. I de siste bøkene har han nærmet seg tegneserieformatet igjen, ikke med ruteinndeling på sidene, men ved å bruke snakkebobler for å strukturere handlingen. Det krever litt mer bruk av pekefingeren ved høytlesning for å vise hvem som snakker, men fungerer ellers godt og minsker behovet for forklarende tekst i historiene.

I form med tapiren er i stor grad tegnet med ensfargede bakgrunner, noe som kler de fargerike dyrene i forgrunnen godt. Sammenlignet med Strids mest forseggjorte arbeider (som de to diktbøkene og Pæra) er fargeleggingen enklere og flatere, og streken raskere. Noen steder virker det som om trykken ikke klarer å gjengi linjene korrekt, og figurene mister detaljer.

Det ville vel heller ikke vært en Strid-bok om ikke referansene går langt utover barnekulturen. Der Flyveboka trakk inn Metallica-låten Master of puppets som et element i plottet, kan tigermor her observeres med boken Fifty shades of orange, mens den siste lille skissen i boken viser beat-poet og motkultur-ikon Charles Bukowski som leser i en tapirbok.

Ved å lage det han selv synes er gøy, har Strid skapt en blomstrende verden som både barn og voksne kan trives i. Og som har plass til både de tykke og de smale.