Tar det helt til topps

Tidlig i Hvorfor det? Kaia Dahle Nyhus’ ferske og tidsriktige utgave av undrebok-sjangeren, skjer det noe fantastisk. Hovedpersonen har slått klassevenninnen Tiril, og en lærer kommer styrtende til:

– Men i all verdens land og rike! Du må ikke slå, sier læreren.
– Hvorfor ikke?
– Det er ikke greit?
– Men hvorfor ikke? spør jeg.
– Det er ikke lov, sier læreren. – Det er strengt forbudt.
– Hvorfor det? spør jeg
og lurer på hva de andre lærerne synes,
om de synes hun er en fin eller dum lærer.
– Det er bare sånn det er, sier læreren.

På to linjer punkterer Nyhus hele lærerautoriteten. For selv om læreren selv kommer ned som Moses fra fjellet og tror hun har fasiten, er det jo ikke nødvendigvis sånn at hun har rett. Kanskje de andre synes hun er en dum lærer? Det er en innsikt som ville blåst meg av banen som liten, men så var jeg kanskje også et skjermet barn.

Sånn det er

Det er i det hele tatt ingen som har noen gode svar i Hvorfor det? Hovedpersonen blir sendt fra helsesøster og skolepsykologen via rektor til mor og far. Ingen kan svare på hvorfor det egentlig er galt å slå, og rektor roter seg enda lenger bort når hun legger til at «noen steder er det greit, men ikke her». Hvorfor det? Det er bare sånn det er.

Vel hjemme hos hovedpersonen blomstrer spørsmålene videre, og det handler ikke så mye om å slå lenger. Hvorfor smaker for eksempel ørevoks vondt og snørr godt? Hvorfor kan vi ikke prompe ved bordet? Og hvorfor har bestemor skjegg?

Statsministeren er ikke til mye hjelp når hovedpersonen ringer henne. Kongen kanskje litt mer, i en Zoom-samtale. Men det løsner ikke før hovedpersonen står ansikt til ansikt med universet og blir bombardert med en rekke spørsmål tilbake: «Hvorfor er loff mykt og knekkebrød hardt? Hvorfor har mennesker tenner og fugler nebb? Hvorfor er jeg så uendelig stor?», roper universet. «Det er vel bare sånn det er, resignerer hovedpersonen.

Kjønnsnøytralt

Det er flere gleder ved bøkene til Kaia Dahle Nyhus, ikke minst illustrasjonene. I likhet med i boken Sjokoladeskurken (Cappelen Damm, 2019) er hovedpersonen av ubestemmelig kjønn, med et hode som har mest til felles med rotfrukt og en munn som flere ganger trekker seg opp i en snurpete H. Blir boken annerledes om den handler om en gutt som slår eller om en jente som slår? Den kan leses begge veier, eller det kan være et av de spørsmålene vi ikke får svar på. Hvorfor ser hovedpersonen så rar ut? Det er vel bare sånn det er.

Boken er holdt i en palett av brun- og gultoner, med innslag av blått. Illustrasjonene, som er slått opp over dobbeltsider, er både varierte og lett gjenkjennelige. Struktur på gulv og vegger er gjennomgående trekk, det samme er de store flatene.

Nyhus har en strek som hører godt hjemme i det vi kan kalle den nye fulheten – denne bølgen av illustratører som nærmest har dominert norske billedbøker de siste årene, og som legger seg mer eller mindre tett opptil barns egen uttrykksform. Det skal ikke ligne, det skal ikke være pent eller rent. For den nye fulheten er det viktigere å få nye verktøy for å uttrykke følelser, og for å kunne si noe interessant på boksidene. Og der er Nyhus helt i teten av feltet.

Opp til oss selv

Undrebøker er en hevdvunnen sjanger, men mange av eksemplene som allerede står i hyllen min er litt ovenfra-og-ned. De prøver mer å gjette seg til hva barn lurer på – hva tenker katter på? Finnes det troll? – og er lagt opp til pedagogiske samtaler mens man leser dem.

Hvorfor det? inntar et motsatt perspektiv. Det kan selvsagt komme interessante samtaler ut fra denne boken også (det tror jeg det vil gjøre), men Nyhus er interessert i de sosiale spørsmålene i tillegg til de mer praktiske. Det fine er hvordan den legger opp til at vi finner svaret på disse spørsmålene selv. Det er en herlig amoralsk tanke at det kanskje ikke er så lett å svare på hvorfor det er galt å slå. Men som kongen så fint sier det når hovedpersonen spør hvorfor hun burde be Tiril om unnskyldning: «Det er det jeg ville gjort».

Så kan vi kanskje komme frem til at det er mest praktisk å rette seg etter samfunnets forordninger på noen ting, mens vi på den andre siden kan fortsette å hevde at vi ikke skal prompe ved bordet fordi da kan lukta sette seg i maten.