Teambuilding på Kartongen Arena

Med Grisaldo tar forfatter Bjørn Rørvik og illustratør Per Dybvig oss nok en gang med til skogen der radarparet Reven og Grisungen opererer. Her har vi tidligere vært vitner til at de fisker verdens beste Vaffelfisk, finner opp en omvendt flaskeautomat, jukser i rebusløp for å vinne en svingstol og lager kafé for trekkfugler. Blant annet. Underveis har dette universet blitt komplettert med karakterer som leseren kjenner igjen fra bok til bok. Det er den sindige Kua, som har en slags voksenrolle når alle de andre går bananas. Det er Fjompenissen Papp, med et eksplosivt temperament og en intens interesse for kongler. Det er de lett ensporete, men driftige Dåsemiklene som har hang-up på pappesker. For første gang har Reven og Grisungen fått en hel liten roman til rådighet og dermed kan hele typegalleriet samles til hatoppgjør mellom Dåsemiklenes Ballklubb (DBK) og Buskas United i en fotballkamp uten sidestykke.

En annen liga

Foranledningen er som følger: Reven og Grisungen blir uvenner mens de spiller fotball på Reveløkka. Reven rundspiller Grisungen og er dessuten en ufin vinner. Dermed bestemmer Grisungen, for anledningen med spillernavnet Grisaldo, at han vil legge opp fotballkarrieren, og Reven, her kalt Bertil Fox, må finne noen andre å spille med. Det viser seg at Dåsemiklene har bygget en skikkelig proff arena i papp rett rundt hjørnet, og her møter Reven overraskende stor motstand, når han må spille mot den kjepphøye dåsemikkelfetteren Håkan Gren fra Sverige. I tillegg består motstanderlaget av Balsam, Dunder, Knoken og Måsan. DBK er med andre ord et skikkelig satselag.

Reven tåler dårlig å tape. Særlig mot en svenske. Problemet er at hans eget lag, Buskas United, bare består av ham selv, Dåsemikkelfrøkna og en gammel bestemor, som ikke ser ballen uten brillene sine. Mye av spenningen er derfor knyttet til om Reven klarer å stille et bedre lag som kan ta revansj på Håkan Gren og co. i mesterfinalen. Det viser seg at skogen ikke akkurat kryr av fotballtalenter. Den eneste som melder seg er faktisk en snegle som spør om ikke «prøøøøøvespillingeeeeen» skal «byyyyne snaaart». Når sneglen i tillegg hevder å kunne gjøre et kjempehopp som overhodet ikke er synlig for det blotte øyet, ryker plassen hans på laget. Synd for ham, men ganske gøy for lesere med sans for fysisk humor og en lydlig bonus for den som skal lese boka høyt.

Viktig vennskap

Reven og Grisungen lener seg som regel tungt på flaks og lureri og er ikke alltid verdens mest sympatiske karakterer. Denne gangen gir romanformatet rom for å nyansere karaktertegningene og utdype relasjonen mellom dem i større grad enn tidligere. Reven innser, med veiledning fra den kloke Kua selvfølgelig, at han må ta sin del av ansvaret for fotballkrangelen, og forstår at selv om Grisungen sier han har sluttet med fotball, håper han nok innerst inne på å bli invitert med på laget. Slik får Reven viktig innsikt i andres reaksjonsmønstre, uten at det blir didaktisk eller moralsk av den grunn. Tvert imot. Ett av de søteste eksemplene på at vennskapet mellom rev og gris er betydningsfullt er også en av fortellingens rareste og morsomste detaljer. Når Reven mimrer om hvordan de to pleier å spille sjakk med sin helt egen vri, nemlig med hønebrikker og «sjakk fnatt», eksemplifiseres det spesielle med forholdet deres og viser samtidig forfatterens grenseløse evne til å finne på noe rart og gøy.

Smått, men uttrykksfullt

Rart og gøy er betegnende stikkord for Per Dybvigs illustrasjoner også. Når verbalteksten vies større plass, får illustrasjonene naturlig nok mindre noe rom å breie seg på. Da er det jo heldig at Dybvig er skikkelig god til å lage bittesmå figurer som likevel er utrolig uttrykksfulle. Han er rett og slett kongen av Dåsemikkeltegning! Når verbalteksten framstiller DBKs spillere som topptrente trusler, punkterer illustrasjonene effektivt dette inntrykket. Spesielt Balsam kommer ikke så godt ut av det, med tenna på tørk og en frisyre som egentlig bare må oppleves, men også jyplingen Håkan Gren har en del å gå på her. Ingen kan være så sleip, slukøret eller selvtilfreds som Dybvigs rev og ingen gris kan være mer kokende fornærmet enn den retthalete Grisungen.

Grisaldos retur

Men når Buskas United stiller til finale er Grisungen blid igjen. Også Fjompenissen Papp møter motvillig til start. Han har fått en overgangssum på 500 kongler for å delta i det som blir en fullstendig kokko fotballkamp. Kua rauter kamprop fra tribunen. Papp synes det er stas å få sitt helt eget gule kort, og krever et rødt også. Reven dømmes for å ha halen i unaturlig stilling, og Dåsemikkelbestemoren feller motspillere med stokken og truer seg til seier ved å nekte dommeren dessert. Her er det med andre ord mer enn nok slap stick og fjas til lesere både med og uten fotballfaglig kompetanse. Kuas framsnakking av hvor viktig det er med lagspill, både i livet og på banen, viser seg å slå til. Slik spleises vennskapstematikken med den mer elleville fotballintrigen. Det er bare å konstatere at Reven og Grisungen på ingen måte lider av materialtretthet etter sine fjorten utgivelser. Tvert imot er det rom for ekstraomganger med Grisaldo og Bertil Fox.