Tegn

TEGNTYDING

Velskrevet om viktigheten av god lagånd, om å feiltolke og å overse sykdomstegn.

Espen ser tegn over alt: i stumme telefoner, i blikket til et lite barn, mellom linjene i Facebook-meldinger. Han har alltid vært sett på som «litt sær», men den siste tiden har oppførselen hans blitt stadig mer underlig. Espen, den tidligere stjernespilleren på fotballaget, trekker seg unna lagkamerater og familie, og får de ham i snakk, er det sjelden annet enn kryptiske gloser å få ut av ham. Vrangforestillingene han lider under – at han er utvalgt til å utføre et oppdrag sammen med mange andre utvalgte og at han blir forfulgt – er ikke bare til skade for ham selv. Leseren skjønner gradvis at Espen også utgjør en trussel for dem rundt seg. Selv om alle legger merke til atferdsendringene hans, er det tilsynelatende bare lillesøsteren, Sofie, som bekymrer seg over utviklingen. Men selv hun er for opptatt med sitt, og kanskje for redd, til virkelig å kunne ta inn over seg at Espen er psykisk syk. Sykdomstegnene feiltolkes og overses av omgivelsene.

Anne Ch. Østby er omreisende journalist og FN-arbeider ved siden av å være ungdomsbokforfatter. Fra debuten i 1999 av har hun skrevet flere bøker om det å finne sin plass i en internasjonal kultur. Hennes sjette ungdomsroman, Tegn, kan også karakteriseres som samfunnsengasjert litteratur. Boka handler om det å få øye på sykdom som ikke synes utenpå, og om å tørre og å ta seg tid til å bry seg. Om å stille opp og om å være en «nabokjerring» – eller en venn. Boka handler om menneskene rundt Espen, vel så mye som om ham. Perspektivet veksler mellom Espens, Sofies, Julies, Jonnas, Karines og Kaspers. Alle er fotballspillere enten på Stormyras guttelag eller jentelag, bortsett fra Karine, som er noen år eldre og trener jentene. Noen fotballroman kan man allikevel ikke kalle boka. Fotballen spiller en viktig rolle for romanpersonene, og lagåndmetaforen er tydelig nok, men det er temaene ungdomsforelskelse og -identitetssøking som i størst grad preger handlingen. Sofie og Jonna er forelsket i hverandre, og på nokså uproblematisk, om enn tenåringsfamlende, vis, finner de sammen. Man kunne tro at kjærligheten mellom Julie og Karine ville møte noen flere hindringer, men framtida ser lys ut også for dem. Julie har en kneskade som hun prøver å skjule for resten av laget – ikke minst for Karine –, men i likhet med Espen klarer hun ikke å holde sykdommen skjult lenge. Kasper har en far som ingen vet noe om;«noe nervegreier eller noe» er forklaringen to av jentene prøver seg med for å beskrive hva som feiler ham (s. 69). Psykisk sykdom i familien er ikke ukjent for Kasper og moren hans, og disse erfaringene er det som skal gi Kasper motet til å gjøre det ingen andre klarer: å gi Espen en utstrakt hånd.

Åpner for refleksjon
Alle bokas personer har altså sine mindre utfordringer – en idrettsskade, en forelskelse, et rivaliserende fotballag –, men alle disse blekner sammenliknet med Espens problemer, og de utfordringene disse byr på for Sofie, som en stund bærer byrden alene. I bokas univers finnes ingen ugjengjeldt forelskelse, ingen mobbing, ingen utfrysing. Julie har skadet kneet og har nylig funnet ut at hun er lesbisk. Men hele laget støtter henne under sykdommen og venninnene reagerer eksemplarisk når hun forteller om legningen sin. Den hun er forelsket i, er forelsket i henne også. Sofie og Jonna finner hverandre uten noen hindringer. Ut fra forutsetningene deres, går det så bra som det kan få gått for alle personene i historien. Er dette lite troverdig? Nei. Tjener det historien? Jeg er usikker. Sofies problemer hadde ikke nådd Espens til anklene selv om hun skulle ha blitt avvist av Jonna. Men man ville hatt forståelse for at det nok kunne føles sånn for henne selv. Er Espen bare heldig som har venner med overskudd nok til å hjelpe? Hva om vennenes problemer hadde vært alvorligere? Dette spørsmålet blir stående åpent.

Boka tilbyr ingen forklaring på hvorfor Espen har blitt som han har blitt. Foreldrene beskrives som fraværende på hver sin måte. Sofie engster seg dobbelt, for hun vil ikke belaste den nervøse moren og den reserverte faren med bekymringen om storebroren. Noen kopling mellom foreldrenes holdning og sønnens sinnslidelser lar seg ikke gjøre. Men gjennom beskrivelsen av slike familieforhold åpner forfatteren for leserens refleksjon om hvorvidt sykdommen ville ha fått utvikle seg like fritt dersom foreldrene til Espen hadde sett sykdomstegnene tidligere, og konfrontert dem. Tankene ledes naturligvis hen til Norges mest beryktede terrorist. Moralen i Tegn er nemlig den at man må våge å bry seg, å gripe inn før det er for sent og en syk person får ta vrangforestillingene sine ut på andre. Ære være forlaget for at de ikke benytter seg av denne sammenlikningen i markedsføringen av boka. Det ville understreket bokas aktualitet, men gitt den et uheldig skinn av spin-off. Til det er temaet for viktig, for alvorlig.

Formen er elegant, innholdet viktig
Den hyppige perspektivvekslingen sørger for en effektiv framdrift. Særlig avsnittene hvor vi følger Espen, avsluttes med cliffhangere som etterlater leseren med et nervepirrende ubehag – hvordan skal nå dette gå? Mot slutten av boka, på toppen av spenningskurven, kuttes markeringen av avsnittsskifte (tidligere gjort med asterisker), og slik oppnås på en subtil måte en økende uro og forvirring hos leseren, helt i tråd med handlingen. En elegant kopling av form og innhold. I enkelte avsnitt, markert med kursiv, gjengis Espens tanker direkte. På like elegant vis lar Østby språket gjenspeile den forvirrede sinnsstemningen han befinner seg i. I fragmenterte og oppstykkede vendinger fordøyer han sanseinntrykk og analyserer «tegn»:

Ansiktene rundt meg, de har begynt å plage meg. Ordene som kommer ut av munnene, meldinger som bare jeg forstår. (s. 25)

Disse partiene er troverdige som bruddstykker av tankene til den plagede gutten. Noen få ganger under lesningen reagerer jeg imidlertid på uttrykk som ikke slår meg som typisk ungdomssjargong. Når har man sist hørt en 14–15-åring si ting som «den tullingen!» eller «megaidiot»? Det er kanskje urimelig av meg å henge meg opp i bagateller som dette når ungdomslivet ellers er godt skildret, men nettopp av den grunn synes jeg det er irriterende ikke å helt tro på dialogen. Formuleringene av de forelskede tenåringenes tankerekker har jeg mer sansen for:

Jonna står og vrir seg på den grønne dørmatta og er sjeleglad for at det ikke var Sofie som åpna døra. Faen også at det ikke kunne være Sofie som åpna døra! (s. 49)

Se, denne ambivalensen overfor den utkårede, den tror jeg på, den gjenkjenner jeg. Anne Ch. Østby overbeviser når hun beskriver utviklingen av følelsene mellom Sofie og Jonna, Julie og Karine.

Fotballmotivet på bokomslaget kan forlede noen lesere til å tro at dette er en fotballroman. Forhåpentlig vil det lokke flere til å lese den, framfor å skremme vekk leserpublikummet som ikke interesserer seg for fotball. For temaet er viktig og boka er velskrevet. God lagånd er viktig også utenfor fotballbanen.