Tegneserie om kropp med sjel

Noe av det jeg liker best med Øystein Rundes Stamceller er hvordan han bruker ny forskning for å forklare noe spennende om hvordan kroppen fungerer. Stamcelleforsker Cecilie Gjerde fra Universitetet i Bergen er en viktig del av boken som kilde, men også som tegneseriefigur. Underveis forteller Runde både om stamceller og om hvordan forskning faktisk foregår.

Forsker Grand Prix

Stamceller er celler i kroppen som kan forvandle seg til andre typer celler ved behov. Får du en rift i fingeren er det først blodplatene som sørger for at det blir dannet en skorpe, men det virkelige reparasjonsarbeidet skjer når stamcellene ankommer og forvandler seg til for eksempel hudceller og hvite blodceller. Det har vært gjort mye banebrytende forskning på stamceller de senere årene. Japanske Shinya Yamanaka fikk nobelprisen i medisin i 2012 for å ha klart å forvandle en hudcelle til en stamcelle. Frem til da hadde det vært umulig for en celle (utenom stamcellene) å gå fra å være én type celle til en annen. Ikke lenge etter bygde andre forskere videre på denne oppdagelsen, og skapte en stamcelle fra en mus som de så forvandlet til et befruktet egg – og fra dét en mus som var en nøyaktig kopi av den opprinnelige musen.

I Bergen forsker Cecilie Gjerde og Kamal Mustafa på hvordan stamceller kan brukes til å få ben i kjeven til å gro, noe som blant annet kan gjøre tannkirurgi mye enklere i fremtiden. Gjerde er en talentfull formidler i seg selv, og hun vant Norges forskningsråds store formidlingskonkurranse Forsker Grand Prix i 2015. Mulig hun burde hatt en kreditering på forsiden av Stamceller sammen med Øystein Runde, slik hun hadde i et tidligere utkast til omslaget som ligger på Rundes hjemmeside.

En rabagast av en professor

Runde er likevel formidlingsstjernen her. Han har laget en blanding av illustrert faktabok og tegneserie med flere innslag av absurd humor som er med på å gjøre innholdet enklere å forstå. En av favorittpassasjene er i innledningen til kapitlet med navn «Dr. Yamanakas retrovirus». Her skriver Runde: «Cellene har gløymt at dei faktisk har med seg oppskrifta på heile kroppen. Så dei vert aldri til stamceller igjen. Dette er bra. Du vil ikkje at beincellene dine brått skal verte til hår, eller til blod. Om ei stamcelle til dømes har blitt til ei tarmcelle, kan den ikkje angre. Den må sitje der og flytte rundt på bæsj resten av livet. Men ein japansk professor, Shinya Yamanaka, var ein så stor villbass at han ville snu denne prosessen opp ned». Sistnevnte setning blir akkompagnert av en svært så ordentlig og tørr utseende Yamanaka som sier gjennom to snakkebobler: «Eg er ein vill type. Ein rabagast.» Det er ikke denne typen personifiseringer vi er vant til av forskere i faktabøker, og nettopp derfor fungerer det så befriende her.

Gjennom en lang karriere har Øystein Runde spesialisert seg på å tegne kropp og anatomi med alt annet enn realistisk fortegn. Forskere, kloning og grotesk biologi går som en rød tråd gjennom forfatterskapet hans som tegneserieskaper, helt fra serien «Margarin» som han lagde sammen med Kristoffer Schau for humorbladet Smult, til superheltparodiene Bjartmann og De fire store (selv om sistnevnte ble tegnet av Geir Moen). Dette kommer godt til nytte enten Runde skal personifisere blodplater som rekker hverandre hendene over avgrunnen, eller småmorbide visualiseringer av hvordan det ytterste laget av huden vår består av døde celler. Samtidig som at tonen er løs og ledig, er det ikke noe fjas når det kommer til selve faktagrunnlaget. Stamceller er en solid fremstilling av et vanskelig tema, men fortalt på en måte som gjør det tilgjengelig for mange. Kombinasjonen av faktabok (brødtekst med illustrasjoner) og tegneserie (ruter og snakkebobler) er blitt stadig vanligere i denne typen bøker, og det fungerer godt for å variere tempo og stil etter bokens tema.

Realistisk om forskning

Runde er også forbilledlig i å påpeke at Stamceller langt fra gjør leseren til noen ekspert: «Bøker som denne forenklar ting og kan skape ei falsk kjensle av at du forstår alt.» Boken viser at forskning er et tidkrevende arbeid som ikke nødvendigvis bærer frukter med en gang, eller kanskje noensinne. Dette er noe jeg personlig setter pris på etter å ha jobbet i kommunikasjonsavdelingen til flere universiteter, blant annet Cecilie Gjerdes Universitetet i Bergen (la meg også presisere at jeg aldri jobbet med å formidle Gjerdes forskning direkte).

Forskning på et felt blir sjelden avsluttet, og også Gjerde og Mustafa fortsetter å jobbe blant annet ut fra teorier om at stamceller kan overføres mellom mennesker. Boken avslutter med noen slike frempek og forbehold, og gjør at den føles veldig aktuell og tett på forskningsfronten. Et ekstra pluss er det derfor at Runde lover at hjemmesiden hans vil bli oppdatert med resultater fra det neste eksperimentet til Gjerde og Mustafa. Vi får håpe det blir fulgt opp: Runde lover også at hjemmesiden skal inneholde lenker til forskningen boken er bygget på, men i skrivende stund er det ikke noe sånt å finne der.