Tittel: Tegneseriebibelen
Tekst: Felicity Henderson
Illustratør: Chris Saunderson
Forlag: IKO-Forlaget
Årstall: 2004
Antall sider: 126

Tegneseriebibelen

Lar Bibelen seg fornye?

Hitchcock skal ha uttalt at han ikke ville filme god litteratur. Hans begrunnelse var den at den gode litteraturen allerede er fortalt. Dårlige bøker derimot, gikk han gjerne løs på. Plotet kunne brukes om igjen og fortelles på en annen måte. Under lesningen av Felicity Henderson og Chis SaundersonsTegneseriebibelen kommer jeg snart på lignende tanker, dvs. jeg undres over om det overhode lar seg gjøre å overføre innholdet fra en så vellykket bok som Bibelen til et billedmedium.

Tidligere ble Bibelens fortellinger formidlet til barn gjennom høytlesning av barnebibler. Språktonen var i stor grad den samme som i ”voksen”-biblene. Forskjellen handlet mest om tekstutvalget. I dag utgis det bibler som i en helt annen grad er tilpasset et ungt publikum, både ved at språket er bearbeidet og ved at bøkene er gjennomgående illustrert nettopp med tanke på barn. Men den boka jeg nå sitter med reiser mange spørsmål. For eksempel: Er Tegneseriebibelen en tegneserie? Og er det en bibel? Kan det samme budskapet formidles gjennom det skrevne ord som gjennom billedmediet? Og hva skjer med innholdet til en av vår kulturs grunntekster når stoffet forkortes ned til tegneserieformat? Samtidig: Er det mulig å nå barn i dag uten å benytte bilder? Jeg har ikke svar på alle disse spørsmålene, men jeg vil i det minste forfølge noen av dem.

Tekstutvalget
Felicity Henderson og Chris Saundersons Tegneseriebibelen inneholder 18 fortellinger fra Det gamle testamentet og 22 fortellinger fra Det nye testamentet. Samlet gir de inntrykk av å være én fortellingssyklus, som fører fra verdens skapelse, via menneskets utdrivelse fra Eden, og spredte fortellinger om menneskeslektens strevsomme liv, til Jesu fødsel, liv og virke, hans død og disiplenes videre arbeid. På siste side er vi med Paulus i fangecellen i Roma.

Mange av de fortellingene som er med her, er vi vant til å få formidlet i barnebibler, men det er også en del fortellinger jeg savner. Verken Job eller Jonas i hvalfiskens buk eller Salomos høysang er gjengitt i Tegneseriebibelen. At sentrale episoder er utelatt, er helt nødvendig i en tegneserie på 126 sider som skal romme både Det gamle og Det nye testamentet. Men utelatelsene får selvfølgelig konsekvenser. Én av dem er at Tegneseriebibelen ikke helt klarer å formidle kristne dyder som tålmod, kjærlighet og behovet for å overgi seg fullstendig til troen på Gud på en overbevisende måte. Fra Det nye testamentet er blant annet bebudelsen utelatt, likeledes episoden der Jesus blir igjen i templet og kaller det sin fars hus, mens Josef ikke vet hvor han er. Konsekvensen av det blir selvfølgelig at når Jesus hevder at han er Guds sønn, så blir det en påstand som ikke er skikkelig underbygget. Derfor kan vi konstatere at det er en ny, forenklet Jesus som blir presentert her. Han er en handlekraftig, men mild mirakelmann, som veileder folket i den rette levemåten og den rette tro. Det er mulig at intensjonen kan ha vært å fremstille Jesus mer som en helt, i pakt med tegneseriegenren, enn som en religiøs martyr. Men det er uvant med en bibel der legitimeringen av Jesus som Guds sønn er såpass svekket.

Fra høystemt poesi til normalspråk
Det poetiske språket og den opphøyde stiltonen inviterer oss til å lese fortellingene i Bibelen allegorisk, dvs. som en samling bilder som fordrer aktiv fortolkning. I 1. Mosebok, i oversettelsen fra 1978/85, heter det:

    I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet. Men Guds Ånd svevet over vannet. Da sa Gud: ”Det bli lys!” og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og han skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag. (1. Mos 1, 1-5)

Teksten fortsetter i samme gjentagende, manende rytme og stiltone, hvilket gir leseren en fornemmelse av å delta i noe som er opphøyet. Det samme fenomenet oppstår ikke ved lesning av Tegneseriebibelen, fordi språktonen her er en helt annen:

    I begynnelsen var alt veldig, veldig mørkt. Det var ikke lys noe sted. Da sa Gud: ”La det bli lys!” og plutselig ble det lyst! Gud delte lyset og mørket, og så laget han dag og natt. (s.6)

En slik popularisert språktone er dårlig egnet til å formidle en religiøs skapelsesmyte. I stedet formidles en velment, men nedlatende holdning til barns evne til å oppleve både poetiske bilder og religiøs tro.

Den samme stilistiske forvandlingen fra det opphøyde til det forenklede finner vi i skildringen av Gud. Etter at Adam og Eva har spist av eplet fra Kunnskapens tre utvises de fra hagen. I Bibelen fortelles det på denne måten:

    Herren Gud sa: «Nå er mennesket blitt som en av oss og kjenner godt og ondt. Bare det nå ikke strekker hånden ut og tar av livstreet også og spiser og lever evig!» Så viste Herren Gud dem ut av hagen i Eden og satte dem til å dyrke jorden, som de var tatt av. Han jaget menneskene ut; og øst for hagen satte han kjerubene og det flammende sverd som svinget fram og tilbake. De skulle vokte veien til livets tre. (1. Mos 3, 22-24)

Tegneseriebibelen heter det helt enkelt:

    Gud var lei seg. Adam og Eva hadde ødelagt gleden i hagen hans. Nå måtte han sende dem vekk. Fra nå av ville de leve et strevsomt liv. Gud laget klær til Adam og Eva, og så gikk de ut av hagen. En engel fulgte dem til utgangen. Men Gud hadde allerede en plan for at alt skulle bli bra igjen. Han ville hjelpe menneskene å finne veien tilbake til ham – hvis de bare ville. Det kom til å ta lang tid … men Gud er tålmodig. (s.9)

Hvorfor underslår Henderson at det er langt mer alvorlige ting på ferde i Eden enn at Gud blir lei seg, noe hun forøvrig slett ikke har bakgrunn for å hevde, enn si gi som forklaring på utdrivelsen og årsak til det strevsomme liv? Det er ikke bare en personifisering av Gud hun foretar, men dessuten en sterk infantilisering som hindrer leseren i å forstå at noen kan innta en tilbedende holdning til dette fenomenet.

Men rett skal være rett: I illustrasjonen til dette avsnittet har Chris Saunderson lagt inn noe av det som er gått tapt i transformasjonen fra bibel til tegneserie. Adam og Eva er avbildet med kjempetriste ansikter og lutende holdning, ikledd bjørneskinn. De vandrer på en steinbelagt landevei inn i et sviende, solstekt landskap. Bak dem vokter en engel den frodige, grønne lunden med et flammende sverd. 

Tekst og tegninger på kollisjonskurs
Tegneserien har visse genreegenskaper som påvirker vår lesemåte. Det viktigste er at det er et visuelt medium som ligger filmen nærmere enn tekstboken. Det betyr blant annet at handlingen utvikles gjennom bildene, som vi studerer etter hverandre, ikke primært ved ord. I tegneseriens barndom fant vi eksempler på fortellende tekster med illustrerende bilder. I dag er det bildene som forteller, mens teksten uttrykker personenes tale. Når vi leser, studerer vi bildet, så lar vi replikken avrunde uttolkningen med et sluttpoeng. Til tross for at illustrasjonene i Tegneseriebibelen er typiske for genren, så fungerer det her likevel ikke helt etter oppskriften. Genremessig er Tegneseriebibelen litt uklar. Bildene svarer til tegneseriegenren, men teksten står i veien og peker mer i retning av en illustrert bok. Teksten hindrer bildene i å bære handlingen.

Streken til Chris Saunderson er genretypisk kjapp og dynamisk. Bildene er moderne på den måten at de har fart og retning og formidler bevegelse. Fortidsaspektet – som vi knytter til Bibelens fortellinger – blir ivaretatt gjennom klærne personene har på seg. De er passe avstemte i forhold til våre forestillinger om de gamle egypterne fra steinalderen. Tegningene er muntre. Alle ansikter er tegnet med noen ytterst få streker. To prikker markerer øynene, derfor virker nesa stor – hvilket gir bildene et humoristisk tilsnitt. En bøyd strek markerer munnen, de fleste munnene smiler, noen ler, noen er lei seg, og noen er i ferd med å si noe, men taleboblen mangler. Når Moses er forbauset vises det ved at han har lagt pekefingeren på haka, og når den brennende busken dukker opp, ser vi at han forskrekket rygger et par skritt tilbake. Egentlig er disse bildene handlingsbærende, men da de ikke ledsages av talebobler, får de ikke det muntre sluttpoenget de hadde fortjent. Og vi som kan lese, overgår snart til å holde oss primært til teksten, som – dessverre for helhetsinntrykket – ikke spiller med bildene, men insisterer på å bære handlingen alene.

Layout er også en sentral del av enhver tegneserie. Her er oppslagene litt rotete, men det gir liv til sidene og hjelper til å løse opp den litt for massive teksten.

Konklusjon
La meg avslutte med å antyde noen svar til mine innledende spørsmål: Nei, det samme budskapet som blir formidlet gjennom Bibelen, blir ikke formidlet gjennom Tegneseriebibelen. Når en historie gjenfortelles vil den endres. Når den dessuten skifter medium får den en annen karakter. Tegneserien er et uhøytidelig medium, egnet til dynamiske, gjerne humoristiske fortellinger. Det er først og fremst et visuelt medium, der teksten i liten grad kan bære et opphøyet innhold. Skal det opphøyde overføres til tegneserien må bildene besørge det. Men kjappe streker, fart og retning, skaper humor og bevegelse, ikke en fornemmelse for det opphøyde. Religiøse myter krever kontemplasjon. Tegneserien er ikke en kontemplativ genre.

Jeg har ingen problemer med å innse at det kan finnes et behov for å gi barn bibeltekster som er mer tilgjengelige for dem enn de gammeldagse barnebiblene. Og jeg ser gjerne at min negative dom over tegneserien som bibelfortellingsmedium blir imøtegått av en god tegneseriebibel. Men for at det skal skje, må både bilder og tekst ta hensyn til tegneseriegenrens egenskaper. Det vil kreve en fri omforming av den opprinnelige teksten til en dramatisert billedfortelling der bildene bærer handlingen, mens teksten kun gjengir talen.



Tegneseriebibelen

Tegneserie/Billedbok
Basert på en tekst av Taffy Davies
Oversatt av Kristin Gunleiksrud
126 sider
IKO-Forlaget 2004

Anmeldt av Kristin Ørjasæter

Lar Bibelen seg fornye?

Hitchcock skal ha uttalt at han ikke ville filme god litteratur. Hans begrunnelse var den at den gode litteraturen allerede er fortalt. Dårlige bøker derimot, gikk han gjerne løs på. Plotet kunne brukes om igjen og fortelles på en annen måte. Under lesningen av Felicity Henderson og Chis Saundersons Tegneseriebibelen
kommer jeg snart på lignende tanker, dvs. jeg undres over om det overhode lar seg gjøre å overføre innholdet fra en så vellykket bok som Bibelen til et billedmedium.

Tidligere ble Bibelens fortellinger formidlet til barn gjennom høytlesning av barnebibler. Språktonen var i stor grad den samme som i ”voksen”-biblene.
Forskjellen handlet mest om tekstutvalget. I dag utgis det bibler som i en helt annen grad er tilpasset et ungt publikum, både ved at språket er bearbeidet og ved at bøkene er gjennomgående illustrert nettopp med tanke på barn. Men den boka jeg nå sitter med reiser mange spørsmål. For eksempel: Er Tegneseriebibelen en tegneserie? Og er det en bibel? Kan det samme budskapet formidles gjennom det skrevne ord som gjennom billedmediet? Og hva skjer med innholdet til en av vår kulturs grunntekster når stoffet forkortes ned til tegneserieformat? Samtidig: Er det mulig å nå barn i dag uten å benytte bilder? Jeg har ikke svar på alle disse spørsmålene, men jeg vil i det minste forfølge noen av dem.

Tekstutvalget
Felicity Henderson og Chris Saundersons Tegneseriebibelen inneholder 18 fortellinger fra Det gamle testamentet og 22 fortellinger fra Det nye testamentet.
Samlet gir de inntrykk av å være én fortellingssyklus, som fører fra verdens skapelse, via menneskets utdrivelse fra Eden, og spredte fortellinger om menneskeslektens strevsomme liv, til Jesu fødsel, liv og virke, hans død og disiplenes videre arbeid. På siste side er vi med Paulus i fangecellen i Roma.

Mange av de fortellingene som er med her, er vi vant til å få formidlet i barnebibler, men det er også en del fortellinger jeg savner. Verken Job eller Jonas i hvalfiskens buk eller Salomos høysang er gjengitt i Tegneseriebibelen. At sentrale episoder er utelatt, er helt nødvendig i en tegneserie på 126 sider som skal romme både Det gamle og Det nye testamentet. Men utelatelsene får selvfølgelig konsekvenser. Én av dem er at Tegneseriebibelen ikke helt klarer å formidle kristne dyder som tålmod, kjærlighet og behovet for å overgi seg fullstendig til troen på Gud på en overbevisende måte. Fra Det nye testamentet er blant annet bebudelsen utelatt, likeledes episoden der Jesus blir igjen i templet og kaller det sin fars hus, mens Josef ikke vet hvor han er. Konsekvensen av det blir selvfølgelig at når Jesus hevder at han er Guds sønn, så blir det en påstand som ikke er skikkelig underbygget. Derfor kan vi konstatere at det er en ny, forenklet Jesus som blir presentert her. Han er en handlekraftig, men mild mirakelmann, som veileder folket i den rette levemåten og den rette tro. Det er mulig at intensjonen kan ha vært å fremstille Jesus mer som en helt, i pakt med tegneseriegenren, enn som en religiøs martyr. Men det er uvant med en bibel der legitimeringen av Jesus som Guds sønn er såpass svekket.

Fra høystemt poesi til normalspråk
Det poetiske språket og den opphøyde stiltonen inviterer oss til å lese fortellingene i Bibelen allegorisk, dvs. som en samling bilder som fordrer aktiv fortolkning. I 1. Mosebok, i oversettelsen fra 1978/85, heter det:

    I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet. Men Guds Ånd svevet over vannet. Da sa Gud: ”Det bli lys!” og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og han skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag. (1. Mos 1, 1-5)

Teksten fortsetter i samme gjentagende, manende rytme og stiltone, hvilket gir leseren en fornemmelse av å delta i noe som er opphøyet. Det samme fenomenet oppstår ikke ved lesning av Tegneseriebibelen, fordi språktonen her er en helt annen:

    I begynnelsen var alt veldig, veldig mørkt. Det var ikke lys noe sted. Da sa Gud: ”La det bli lys!” og plutselig ble det lyst! Gud delte lyset og mørket, og så laget han dag og natt. (s.6)

En slik popularisert språktone er dårlig egnet til å formidle en religiøs skapelsesmyte. I stedet formidles en velment, men nedlatende holdning til barns evne til å oppleve både poetiske bilder og religiøs tro.

Den samme stilistiske forvandlingen fra det opphøyde til det forenklede finner vi i skildringen av Gud. Etter at Adam og Eva har spist av eplet fra Kunnskapens tre utvises de fra hagen. I Bibelen fortelles det på denne måten:

    Herren Gud sa: «Nå er mennesket blitt som en av oss og kjenner godt og ondt. Bare det nå ikke strekker hånden ut og tar av livstreet også og spiser og lever evig!» Så viste Herren Gud dem ut av hagen i Eden og satte dem til å dyrke jorden, som de var tatt av. Han jaget menneskene ut; og øst for hagen satte han kjerubene og det flammende sverd som svinget fram og tilbake. De skulle vokte veien til livets tre. (1. Mos 3, 22-24)

I Tegneseriebibelen heter det helt enkelt:

    Gud var lei seg. Adam og Eva hadde ødelagt gleden i hagen hans. Nå måtte han sende dem vekk. Fra nå av ville de leve et strevsomt liv. Gud laget klær til Adam og Eva, og så gikk de ut av hagen. En engel fulgte dem til utgangen. Men Gud hadde allerede en plan for at alt skulle bli bra igjen. Han ville hjelpe menneskene å finne veien tilbake til ham – hvis de bare ville. Det kom til å ta lang tid … men Gud er tålmodig. (s.9)

Hvorfor underslår Henderson at det er langt mer alvorlige ting på ferde i Eden enn at Gud blir lei seg, noe hun forøvrig slett ikke har bakgrunn for å hevde, enn si gi som forklaring på utdrivelsen og årsak til det strevsomme liv? Det er ikke bare en personifisering av Gud hun foretar, men dessuten en sterk infantilisering som hindrer leseren i å forstå at noen kan innta en tilbedende holdning til dette fenomenet.

Men rett skal være rett: I illustrasjonen til dette avsnittet har Chris Saunderson lagt inn noe av det som er gått tapt i transformasjonen fra bibel til tegneserie. Adam og Eva er avbildet med kjempetriste ansikter og lutende holdning, ikledd bjørneskinn. De vandrer på en steinbelagt landevei inn i et sviende, solstekt landskap. Bak dem vokter en engel den frodige, grønne lunden med et flammende sverd.

Tekst og tegninger på kollisjonskurs
Tegneserien har visse genreegenskaper som påvirker vår lesemåte. Det viktigste er at det er et visuelt medium som ligger filmen nærmere enn tekstboken. Det betyr blant annet at handlingen utvikles gjennom bildene, som vi studerer etter hverandre, ikke primært ved ord. I tegneseriens barndom fant vi eksempler på fortellende tekster med illustrerende bilder. I dag er det bildene som forteller, mens teksten uttrykker personenes tale. Når vi leser, studerer vi bildet, så lar vi replikken avrunde uttolkningen med et sluttpoeng. Til tross for at illustrasjonene i Tegneseriebibelen er typiske for genren, så fungerer det her likevel ikke helt etter oppskriften. Genremessig er Tegneseriebibelen litt uklar. Bildene svarer til tegneseriegenren, men teksten står i veien og peker mer i retning av en illustrert bok. Teksten hindrer bildene i å bære handlingen.

Streken til Chris Saunderson er genretypisk kjapp og dynamisk. Bildene er moderne på den måten at de har fart og retning og formidler bevegelse. Fortidsaspektet – som vi knytter til Bibelens fortellinger – blir ivaretatt gjennom klærne personene har på seg. De er passe avstemte i forhold til våre forestillinger om de gamle egypterne fra steinalderen. Tegningene er muntre. Alle ansikter er tegnet med noen ytterst få streker. To prikker markerer øynene, derfor virker nesa stor – hvilket gir bildene et humoristisk tilsnitt. En bøyd strek markerer munnen, de fleste munnene smiler, noen ler, noen er lei seg, og noen er i ferd med å si noe, men taleboblen mangler. Når Moses er forbauset vises det ved at han har lagt pekefingeren på haka, og når den brennende busken dukker opp, ser vi at han forskrekket rygger et par skritt tilbake. Egentlig er disse bildene handlingsbærende, men da de ikke ledsages av talebobler, får de ikke det muntre sluttpoenget de hadde fortjent. Og vi som kan lese, overgår snart til å holde oss primært til teksten, som – dessverre for helhetsinntrykket – ikke spiller med bildene, men insisterer på å bære handlingen alene.

Layout er også en sentral del av enhver tegneserie. Her er oppslagene litt rotete, men det gir liv til sidene og hjelper til å løse opp den litt for massive teksten.

Konklusjon
La meg avslutte med å antyde noen svar til mine innledende spørsmål: Nei, det samme budskapet som blir formidlet gjennom Bibelen, blir ikke formidlet gjennom Tegneseriebibelen. Når en historie gjenfortelles vil den endres. Når den dessuten skifter medium får den en annen karakter. Tegneserien er et uhøytidelig medium, egnet til dynamiske, gjerne humoristiske fortellinger. Det er først og fremst et visuelt medium, der teksten i liten grad kan bære et opphøyet innhold. Skal det opphøyde overføres til tegneserien må bildene besørge det. Men kjappe streker, fart og retning, skaper humor og bevegelse, ikke en fornemmelse for det opphøyde. Religiøse myter krever kontemplasjon. Tegneserien er ikke en kontemplativ genre.

Jeg har ingen problemer med å innse at det kan finnes et behov for å gi barn bibeltekster som er mer tilgjengelige for dem enn de gammeldagse barnebiblene. Og jeg ser gjerne at min negative dom over tegneserien som bibelfortellingsmedium blir imøtegått av en god tegneseriebibel. Men for at det skal skje, må både bilder og tekst ta hensyn til tegneseriegenrens egenskaper. Det vil kreve en fri omforming av den opprinnelige teksten til en dramatisert billedfortelling der bildene bærer handlingen, mens teksten kun gjengir talen.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.