Tegneseriekurs fra rute til rute

Barn og unge leser stadig mindre tegneserier. Det viser i alle fall tallene fra Statistisk sentralbyrå. Noen mener det er fordi andre medier som tv-spill og mobilbruk fortrenger tegneseriene. Andre peker på at det tross alt ikke er rart lesertallene synker når det utgis så få kvalitetsserier for barn og unge.

Så hva gjør tegneseriemiljøet for å sikre rekrutteringen av unge lesere? Mange frykter at de som ikke oppdager tegneserier i ung alder heller ikke naturlig vil oppsøke dem som voksne – og det norske tegneseriemarkedet har hatt en markant dreining mot et modent publikum de siste årene, blant annet med flere kunstnerisk ambisiøse tegnede biografier. For å kapre den nye generasjonen lesere har tegneseriefestivaler som Raptusfestivalen i Bergen et utstrakt program for barn og unge, inkludert skolebesøk i regionen. Festivalen Seriefest på Serieteket i Oslo trekker det enda lenger ved å utelukkende ha en ung målgruppe. Og så har vi stormtroppene i krigen for å få de unges hjerter til å hamre for ruter og bobler: Alle dem som drar rundt og holder kurs i serietegning på skoler, fritidsklubber og biblioteker. Få av dem gjør det nok med bevissthet om at de vil «sikre rekrutteringen» til mediet, men mange gjør det for å gi en ny generasjon en sjanse til å oppdage en kunstnerisk uttrykksform som har vært med på å forme dem selv.

Fra Pyton til Den kulturelle skolesekken

Tore Strand Olsen er en veteran blant disse underviserne. Han har jobbet profesjonelt med tegneserier siden 1990, og som veldig mange av sin generasjon (for eksempel Pondus-skaper Frode Øverli og Donald-tegner Arild Midthun) fikk han viktige erfaringer gjennom Pyton-bladet. En av seriene hans fra den tiden, Ørn Bjørn og Jørn: Verdens dummeste tegneserie, lever faktisk i beste velgående i Rutetid-bladet. Apropos tegnede biografier stod han også bak Jeg, Arne Næss sammen med Ola Hegdal i 2001. Olsen har lenge holdt tegneseriekurs for Den kulturelle skolesekken, i tillegg til steder som sommerleirer, utdrikningslag og fengsler.

Tegn serier! er, som man kan forvente av en erfaren pedagog som Olsen, inspirerende og lettfattelig. Den henvender seg først og fremst til dem med liten erfaring, og dekker alt fra idémyldring og utvikling av seriefigurer til teknikker for tegning, bearbeiding og publisering. Boken er enkel og oversiktlig lagt opp med 12 tydelig fargekodede kapitler, og kan fungere både som oppslagsverk og som en innføring man leser fra perm til perm.

Pedagogiske tegneseriefigurer

Formen Tore Strand Olsen har valgt for denne tegneserien om tegneserier er en klassiker innen sjangeren: Han tegner seg selv som en seriefigur som klatrer rundt på sidene og forteller og peker ut viktige ting. Det er et grep som først og fremst forbindes med Scott McClouds klassiske Hva er tegneserier (1993, utgitt på norsk av Minuskel i 2016). McClouds bok var en akademisk og filosofisk gjennomgang av tegneseriemediet, laget i tegneserieform med McCloud selv som bokens stiliserte hovedperson.

Olsen har også tidligere erfaring med grepet, gjennom Tegneserienes historie (Cappelen Damm, 2015). Denne tegneseriehistoriske innføringen for unge lesere ble ført i pennen av Øyvind Holen, mens Tore Strand Olsen stod for illustrasjonene. Også i denne boken var det en figur som førte leseren gjennom boken, selv om det var en mer generisk superhelt i stedet for de personlige avatarene til McCloud og Olsen.

Disse tre bøkene tilsammen er en nokså sterk trio av tegneserier om tegneserier som vi er heldige å ha på norsk. I Tegn serier! fungerer Olsen godt som tegneseriefigur, og gjennom uttrykk og utstyr kan han formidle nyanser på en mer umiddelbar måte enn om boken var fortalt i ren tekst.

Bundet av papiret

I det store og det hele følger boken én enkeltside fra idé til ferdig produkt, men i flere av kapitlene bruker Olsen sine egne serier som eksempler. Blant annet viser han hvordan en stripe som ikke fungerer kan redigeres om til en helside, tilbake til en stripe igjen, og helt ned til en enkeltstående rute for å få poenget klart frem.

En av tingene som gjør Olsens bok inspirerende er at han ikke fremstår som ufeilbarlig. Det at han lar leseren ta del i feilene han har gjort (og fortsatt gjør) senker terskelen betraktelig for nybegynnere som har lyst til å prøve seg i mediet.

Tegn serier! konsentrerer seg først og fremst om tegneserier på papir. Den tar for seg digitale verktøy i et eget kapittel, men på en måte som lar det gå frem at det digitale er en integrert del av arbeidsprosessen. Utgangspunktet er likevel de begrensningene som blir lagt av målene på et papirark. Det kan det også være gode pedagogiske grunner til, siden en nybegynner trenger begrensninger heller enn full frihet når hen skal gi seg i kast med noe nytt. Kanskje er det like greit at Olsen i denne boken ikke eksplisitt tar for seg alle mulighetene som tegneserier på skjerm gir (for noen eksempler, google «Fredrik Rysjedal»).

Vil flere unge serieskapere føre til flere unge serielesere? Det er ikke automatisk en sammenheng, og det er ikke gitt at generelle humorserier eller historier om tusser og troll er det som vil fange dagens tolvåringer. Om en ung serieskaper derimot lager en medrivende serie om en hverdag denne aldersgruppen vil kjenne igjen (slik svenske Martin Kellerman og Lina Neidestam gjorde for noen-og-tyveåringer med Rocky og Zelda), spår jeg en salgssuksess. Og serieskaperen kan gjøre mange dummere ting enn å la Tore Strand Olsen være læremester på den tekniske biten.