Tenåringsblues

Inga Sætre er både animatør, barnebokillustratør og tegneserieskaper. Først og fremst er hun likevel kjent for sine slurvete og skakke seriestriper om Møkkajentene som ble publisert ukentlig i Morgenbladet rundt midten av 2000-tallet. Møkkajentene traff i sin tid særlig en nerve hos unge kvinnelige studenter med sin munnrappe, men akk så sårbare jenteduo og deres hverdagsfilosoferinger knyttet til kjønn, identitet og følelsesliv. Jeg kan selv huske hvordan levereglene i Møkkajentenes manifest – utgitt som midtsideplakat i Sætres kritikerroste seriehefte Varmere kaldere varmere kaldere (2004) – både ble klistret opp på veggen i bokollektiv og sitert hyppig på jentevorspiel: ”Du har alltid rett, og ingenting er innbilning!”; ”Du skal være jævlig stygg for å ha noen som helst rett til å være utakknemlig”; ”Hvis du tar plass, ta plass”.

Røffe serieheltinner
Sætres tegneserier tilhører en generell trend i det norske tegneseriemiljøet der kvinnelige serieskapere skildrer ”det svake kjønn” på sitt mest røffe – og noen ganger nedrige. Hennes slurvete og lite typisk feminine tegninger av jenter gir for eksempel klare assosiasjoner til Mette Hellesnes’ fugleskremsellignende kulturdamer i Kebbelife (2002–). Hennes sterke jenteportretter har også noe til felles med fremstillingen av den egenrådige goth-jenta i Lise Myhres kommersielle suksess Nemi, med to vesentlige forskjeller. Der Nemi er utelukkende vakker og sterk, er Sætres jenter kanskje sterke, men vel så mye ordinære, skjøre jenter som ofte kommer til kort. Der Nemi er fremstilt med en glossy, profesjonell tegneseriestrek, er Sætres hovedpersoner lurvete og amatøraktig formet. Ser vi utover den norske landegrensen, ligner Sætres tegneseriekvinner i ånden kanskje aller mest på indiejentene i Ghost World (1993–1997), tegnet og skrevet av den amerikanske kultserieskaperen Dan Clowes, og senere filmatisert av Terry Zwigoff (2001). Ghost World tar nittitallets tenåringsjenter som dyrker outsiderrollen på kornet. Som vi skal se, handler også Sætres siste utgivelse Fallteknikk om en jente i 17–18-årsalderen som er av det alternative slaget. Begge serieromanene serverer en treffende skildring av trangen til å bryte ut av småbyens klamme og begrensende ramme som på ubarmhjertig vis kan prege ungdomstidens hendelser og valg.

Overlevelsesstrategier
Det handler om Rakel som går siste året på videregående, og vi møter henne idet hun flytter inn på hybel og skal begynne å klare seg selv. I løpet av handlingen får hun utfordret forholdet sitt til både foreldre, bestevenninnen og bandkameraten. Vendepunktet i fortellingen handler om hvordan det er å oppleve en uønsket graviditet når du ikke er noen ”berte”, men en jente som spiller i band og er kritisk til det aller meste. Sætre gir en vellykket skildring av hvordan livet til tøffe tenåringsjenter ofte utspiller seg, og hvordan de opplever motgang og dårlig selvtillit.

Foreldre, gutter flest og pene, bortskjemte jenter er selvsagt sentrale fiender, og det gjelder å vise at man ikke lar seg tråkke på av noen av dem. I det hele tatt er Rakel livende redd for å skjønnmale virkeligheten, og hun gjør alt for å unngå å bli lurt eller såret, selv om det kan føre både til ensomhet og misforståelser. Angsten for ikke å takle vanskelige hendelser og følelser fører til en jakt på ulike overlevelsesstrategier, enten det er å lage lange lister over hva som hjelper og ikke hjelper eller å begynne med kampsporten aikida for å lære ulike fallteknikker. Nettopp fallteknikk blir et sentralt symbol på hvordan Rakel forsøker å håndtere både vanskelighetene hun møter og depresjonen som sakte, men sikkert formørker tilværelsen hennes. Sjelden har jeg kommet over et mer fruktbart og overbevisende bilde på hvordan vi som unge forsøker å famle oss frem til ulike verktøy for å takle livet. Samtidig tar ikke det vonde og triste fullstendig over i romanen. Det fins flere scener som illustrerer hvordan komedien aldri ligger langt bak tragedien. Et kostelig eksempel på dette er hvordan Rakel forsøker å avgjøre om hun skal ta abort eller beholde fosteret. For å slippe å velge selv kaster hun en strikk mot bokhylla, og så blar hun tilfeldig opp i boka strikken treffer, for så å tolke et svar på hvordan hun skal løse problemet sitt ut fra et tilfeldig avsnitt. Tolkningen er i seg selv et av høydepunktene i romanen.

Treffende dialog, poetisk dagbok
Et av Sætres store talenter er dialog og monolog av det direkte og usensurerte slaget. Det handler om en jente som sier det som det er – ofte på den mest brutale måten: ”Det er ikke kjærlighet, det er sperm”. De filosofiske samtalene mellom jentene er også preget av et forsøk på å gripe hva det er som driver et menneske. Disse refleksjonene er presentert på en måte som vi ser for oss at nettopp jenter i slutten av tenårene ville ha tenkt og formulert dem muntlig. De tankene og følelsene Rakel ikke ønsker å dele med venninnen, blir presentert for leseren i diktform innenfor dagbokas rammer. Gjennom disse private nedtegnelsene viser hovedpersonen en poetisk evne til å sette ord på sin egen sårbarhet, men også sine innerste ønsker:

[quote style=»boxed»]Jeg er en pinne som har ligget hele vinteren
Jeg håper ingen ser meg.
Neida.
Jeg håper jeg ikke blir glemt.[/quote]

Stygg, men følsom strek
Når det gjelder den visuelle delen av romanen, har Sætre skapt et særlig velfungerende samspill mellom bilde og tekst der tegningen stadig blir smittet av hovedpersonens mørke tanker og angst. Noen sarte, mediterende helsidesakvareller bryter opp teksten og danner et rom for leserens ettertanke. De poetiske partiene som stadig dukker opp i dagboka, blir hele tiden forsterket og utbrodert i de etterfølgende tegningene, ofte med enkle, men effektive virkemidler. Når tekstens formidling av hovedpersonens sinnstilstand kommer til kort, blir bildene det stedet i teksten som viser følelsene frem.

For tenåringer eller trettiåringer?
I og med at Fallteknikk handler om den vanskelige overgangen mellom tenåringstilværelsen og voksenlivet, tipper jeg at særlig jenter i 16–18-årsalderen vil dras mot tematikken og handlingen. Samtidig vil tegneserieromanen også bli lest av den ovennevnte kvinnelige studentgjengen som nå befinner seg i midten av 30-årene, akkurat som Inga Sætre selv. Dette tror jeg ikke bare er fordi Sætres tidligere lesere vil få med seg siste nytt fra sin tidligere tegneseriefavoritt, men også fordi det handler om å vokse opp på nittitallet – tiåret da alle dagens trettiåringer hadde sin ungdomstid. Spørsmålet som melder seg, er om Fallteknikk ender opp med å appellere mer til tegneserieskaperens jevnaldrede enn til tenåringer. Kan unge jenter i 2011 identifisere seg med tenåringer fra nittitallet? I dette tilfellet vil jeg si ja. Tenåringsskildringene er ikke bare gjenkjennelige, men også formidlet i et tekstlig og visuelt språk som er både underfundig og poetisk, og som åpner for egen refleksjon rundt de klassiske temaene oppbrudd og ansvar. Ungdom, foreldre og lærere bør merke seg disse stikkordene jeg nettopp nevnte. Et sentralt kompetansemål i norsk etter tiende trinn går nemlig ut på at eleven blant annet skal kunne analysere tekster ut fra temaet oppbrudd og ansvar. Fallteknikk kan varmt anbefales i så måte.