Tenfjord, Jo: Hannemor vil ikke gifte seg

Guttestreker med giftekniv

Av Knut Anders Løken, anmelder på Barnebokkritikk.no

«Hvorfor regnes ikke denne boken som en av våre barnebokklassikere?»
Dette spørsmålet får jeg ikke så ofte, med unntak av hver eneste gang jeg låner bort Jo Tenfjords Hannemor vil ikke gifte seg. Av mangel på ett helt presist svar, prøver jeg med to:

1. Boken er utgitt under det fjonge pseudonymet Guri Gla. Da er det ikke lett å regne seg til at det er en nestor i norsk barnelitteratur som står bak.

2. Sjanger og primærmålgruppe er noe uklar, og boken bryter dermed med moderne politikk for nyutgivelser. Jo Tenfjord har selv kalt boken en ungpikeroman, en betegnelse jeg både protesterer på – og forferdes over.

Forståelig angst
Selv møtte jeg boken som syvåring, i en toppet stemning av familieidyll. Hele familien lå i en haug mens mor og far skiftet på å lese. I mine ører var dette slett ingen ungpikebok. Handlet det ikke mest av alt om brødrene Pål og Espen? Og hadde ikke de to småguttene et høyst forståelig prosjekt: De måtte jo i all hast få giftet bort sin eldre søster – hvis de ikke skulle få henne som lærer på sin egen skole!

Jeg levde meg glatt inn i brødrenes angst. Min mor jobbet på min egen barneskole, og da jeg ved et grusomt uhell fikk henne som vikar, gjorde jeg meg straks helt umulig, og ble sendt på gangen. Nå i ettertid ser jeg at barneboken bare varer i femti sider, og at de morsomme guttestrekene glir over i et mer voksent kvinnedrama.

Uforglemmelige skikkelser
Hvordan skal man gifte bort en ung pike som har hodet fullt av moderne barnepedagogikk, og som hevder at dans er noe «åndsforlatt tøv»? Hennes brødre må snart gi opp, men de har tent en ild som river hele byen med seg. Denne sommeren deltar alle i den hellige sak å få Hannemor gift. Typegalleriet er treffende, og på rekke og rad møter vi uforglemmelige skikkelser som hushjelpen fra Svelvik, den katteglade dørvakten fra Trøndelag, en kvinnekjær vikarlege, samt fru Knoff, stedets suverene giftekniv. Uforglemmelig er også karakteristikken som vaktmesterkona gir Hannemors mest ulykkelige beiler, den unge kapellan Melgård:

Når kapellanen trenger en kone, og han går der og blir blek og tynn av kjærlighet, så får den som har anstiftet ulykken, også rette på den. For vi er ikke mer enn mennesker, og kapellanen er det nå slett ikke, det er synd å si om en sjelesørger; men sånn står det nå til i statskirken.

Forklaringens lys
Jo Tenfjord debuterte i 1941 med Valsesommer, og Hannemor vil ikke gifte seg kom allerede året etter. I løpet av dette året må forfatteren ha fått et forklaringens lys. Alle transportetapper i debutboken er erstattet med raske klipp, og de komiske karakterene har fått Holbergs klarhet uten å tilhøre farsen. Selv om sommerbyen Bakkeby er befolket med karikerte originaler, er det hele veien troverdig og lunt. Dessuten lærer man litt om matstrevet under krigen – hver gang en beiler skal ha bløtkake.

En ekkel tanke?
I et tematisk sentrum står den moderne kvinnerollen, sikkert en alvorlig sak – men ikke i dette tilfellet. Hannemor vil ikke gifte seg er i mine øyne et uvanlig muntert lykketreff, med humor for alle aldre, og som liten gutt kom jeg aldri på den ekle tanken at dette skulle være en ungpikebok.

Takk til Norsk barnebokinstitutt for avbildningen av forsiden. Boka fins i instituttets samling.