Tenk litt mer på leserne

Eriks lillesøster Jeanette har akkurat startet på ungdomsskolen, og blir sammen med Goran fra Eriks parallellklasse. Da Goran slår Jeanette, blir Erik nødt til å tenke over hva han kan stille opp med mot Goran. Det er mange velkjente elementer i denne stillferdige og ganske klassiske outsiderhistorien: En nørd som spiller i korps, men er ved å vokse fra det. Han er forelsket, men vet ikke hva han skal si når han møter henne. Som person er han verken fysisk sterk eller god til å snakke for seg. Han vil gjerne gjøre noe for å beskytte lillesøsteren sin, men er samtidig litt i tvil om hun faktisk trenger det.

«Det er som om det eneste som er interessant med meg er at jeg er broren til Jeanette», tenker Erik. Og det er talende, både for ham og for handlingen i boka. Konflikten og spenningen som finnes i relasjonen mellom Jeanette og Goran er mye større enn Eriks indre konflikt knyttet til hvordan han kan stoppe Goran i å slå henne igjen. Og det er til tross for at vi nesten ikke får vite noen ting om forholdet deres. Jeg tar meg selv i å lure på om Henmo burde gitt ordet til Jeanette eller Goran istedenfor. Det er en urettferdig tanke, da det ville gitt en helt annen bok, og nok ikke den Henmo ville skrive. Hans interesse er større for de litt tafatte outsiderne, og jeg antar at han heller vil undersøke hvordan en slik person reagerer i møte med noe så alvorlig og nært som en søster i trøbbel.

Reaksjon og refleksjon

Det er et fint utgangspunkt for en roman, men også et vanskelig et. Eriks tydeligste karaktertrekk er at han ofte ikke vet hva han skal gjøre eller si, og den slags handlingslammelse er ikke særlig interessant eller spennende å lese om. Hvis det ble fulgt av humor eller et nivå av refleksjon som kunne lære oss noe, ville saken vært en ganske annen. Teksten byr ikke på store muligheter for å leve seg inn i Eriks dilemma. Noe av det beste med outsiderhistoriene er jo at man kan identifisere seg med dem, og at nesten alle har følt seg annerledes og utenfor på et tidspunkt, enten man er korpsnørden eller den peneste jenta på skolen. Identifikasjon krever at teksten inviterer oss inn, særlig på de tidspunktene som er mest sårbare for Erik, men her blir han ofte opptatt av alt mulig annet, og verken følelser eller refleksjoner når særlig dypt.

Første gang Goran slår Jeanette, står Erik ved vinduet i klasserommet og ser på. Et kort avsnitt gjengir tankene og handlingslammelsen hans, men så fortsetter slåsskampen mellom Goran og noen andre gutter, og så kommer lærerne for å ordne opp. Erik er en observerende type, og her tar handlingsinformasjonen vekk fokuset fra hans, og dermed også vår, opplevelse.

Det er noen fine og presise betraktninger omkring hvordan søskenforholdet har forandret seg etter at Jeanette startet på ungdomsskolen: «Jeg skjønner ikke hvordan noen kan se på henne på den måten. Det er ikke lenge siden hun ønsket seg pennal med rosa enhjørninger på til jul». Særlig det såre ved at Jeanette og Erik har vokst fra hverandre, er rørende og fint skildret: «Hun blir den lillesøstera (…) som syntes det fineste i hele verden var å få lov til å komme inn på rommet mitt. Ikke hun som synes at alt jeg driver med er teit, sier hun er flau over meg og som dunker i veggen hver gang jeg forsøker å øve». Dette er bare for små bestanddeler til å løfte resten av bokas forutsigbarhet og stereotypi.

Ekskluderende syn på minoriteter

Jeg nevnte humor som en måte å løfte leserens interesse og engasjement på. Det er noen små tilløp til humor i boka, men med varierende suksess. Det følgende utdraget er jeg usikker på om skal oppfattes som en vits. I mine øyne er det i hvert fall absurd å tro at noen, uansett hvor de er født, trenger å venne seg til innendørs septemberkulde etter 12-13 år i Norge: «Det er varmt i klasserommet, men han [Chai] har på jakke uansett. Siden han er ganske stor fra før, får det ham til å virke helt enorm. Kanskje han ikke har vent seg til kulda i Norge, selv om han har bodd her siden han var to år». Som vits er den ikke særlig morsom, jeg synes den er ekskluderende, og den representerer heller ikke et realistisk bilde av de fleste norske ungdomsskoler i dag. Om Eriks beste, men likevel ikke særlig nære, venn, kan vi også lese: «Chai ser ganske spesiell ut» og «(…) han trener thaiboksing. Men han er ganske stor og beveger seg ikke mer enn nødvendig, så jeg vet ikke om jeg tror ham».

Å lese hvordan Erik beskriver vennen sin, var rett og slett sjokkerende. Vi er på side 2, og har allerede vært innom flere måter å ekskludere og devaluere minoriteter på, både ut fra hudfarge og kroppsfasong. Hadde det blitt gjort et poeng ut av at Erik er så trangsynt, kunne det vært et interessant og viktig element i teksten, men det er ikke et tema videre i boken. Hva skjer med lesere som selv er overvektige eller har røtter i Thailand når de åpner en bok som starter sånn? Og hva med de resterende leserne, som møter denne måten å omtale andre på?

Jeg reagerte også på at skurken har fått det øst-europeiske navnet Goran. Det virker som en lettvint – og ikke minst utdatert – løsning å gi ham et unorskt navn fremfor å skape en karakter som får oss til å føle Eriks frykt. At han er «best på skolen i alle idretter» er ikke akkurat noe som får det til å krype nedover ryggen min i hvert fall.

Jeg tror det var meningen at dette skulle være en kort og tilgjengelig roman om et aktuelt tema. Overkommelige bøker med komplekse problemstillinger kan være gull verdt for de mindre lesesterke ungdommene, men her synes jeg det er tatt for mange snarveier til å rettferdiggjøre idéen. Det gjør ikke saken bedre å tenke på at de som kanskje har mest bruk for tilgjengelige bøker, også er noen av dem jeg frykter vil føle seg mest ekskludert av å lese den.