Tenke på ting man burde tenke på

Når klovnen Dummy lager ballongdyr og snubler i de store skoene sine er det ingen som ler, og sirkusdirektøren truer med oppsigelse. For hva skal man med en klovn som rett og slett ikke er særlig morsom? Med assistanse fra en løve som heller ikke er særlig farlig, prøver klovnen Dummy å sprite opp showet sitt. Løven Leo tipser ham om noen triks han har sett på Youtube. Dessverre uteblir responsen og klovnen tas av ut av manesjen. Men da protesterer publikum. For selv om Dummy mislykkes med det han prøver på, lykkes han med noe han ikke visste at han kunne.

Klovnen som rett og slett ikke var særlig morsom er Kim Fupz Aakeson og Stian Holes første samarbeidsprosjekt. Og for en utrolig god idé det var at de to skulle lage noe sammen! Fupz Aakeson har i mange tiår tegnet og skrevet «alt fra det hoplaglade til det sorteste» ifølge ham selv. Her beveger han seg et sted midt imellom, i det lett melankolske, men likevel absurde og småvittige. Og hvem kan vel illustrere et absurd og lett melankolsk sirkus bedre enn Stian Hole?

Lyskaster vendt mot salen

Fortellingen veksler mellom å zoome inn på Dummys eget prosjekt og å rette fokus mot effekten han har på de som ser på. På den måten fungerer klovnen som brennpunkt for de andres historier når lyskasteren rettes ut av manesjen og mot publikum. Klovnens fiasko gir gjenklang i tilskuernes eget liv. De blir minnet om at alt ikke alltid lykkes og at livet kan være vanskelig, og bestemmer seg for å tekste en venn, holde sidemannen i hånden og slutte å krangle om bagateller. Dette kunne dermed fort blitt en Pollyanna-aktig historie om at vi skal være snille mot hverandre. Men Fupz Aakesons publikummere har så spesifikke og smårare tankerekker at teksten aldri bikker over i kliss. Barnebarnet tenker at selv om morfar er en klønete snekker, som sager seg i fingeren og får tresplinter i øyet, er han super en morfar. Mark bestemmer seg for å si fra om at han ikke vil spille fotball mer, men heller drive med akvariefisk, mens Miriam planlegger å være hyggelig mot jenta med utstående tenner og slutte å kalle henne for «Luftgebiss». Og ikke minst; svensken kommer på at selv om kompisen hans, Bosse, er litt irriterende, er han en fin fyr som hjelper til med å mekke Volvo og løfte på tunge sofaer. Slik holder forfatteren stødig balansen mellom det koselige og det komiske.

Illusjon og virkelighet

Som alltid veksler Stian Hole mellom å skape en illusjon av virkelighet for så å bryte den ved hjelp av små forskyvninger i perspektiv og størrelsesforhold. Mye er skrevet om Holes hyperrealistiske digitale collager, men sjelden har uttrykket hans passet bedre enn til å mane fram et sirkus, en arena som jo i seg selv opererer i grenseland mellom det du ser og det du tror du ser.

Hovedpersonen er en plastisk størrelse som endrer utseende fra oppslag til oppslag. Han skifter ansiktsfasong og øyenfarge, kan være en puslete fyr i strikkevest i sivil, for så å fremstå som en imponerende androgyn figur med røde negler og full sminke. I møte med publikum krymper han og blir liten og barnlig med for korte ben til å rekke ned til bakken når han sitter på en stol i manesjen. Også fremstillingen av sirkusmiljøet opprettholder den doble forestillingen om noe magisk og hverdagslig på samme tid. Her svever damer i luften og akrobater står i umulige positurer, mens klesvasken tørker i bakgrunnen og det drikkes kaffe fra termos. Den ivrigste kaffedrikkeren er den menneskeliggjorte løven Leo, som er skildret som en gammel sjøulk. Han har strikkelue og pipe og hele kroppen full av tatoveringer og arr som vitner om levd liv. Nå har han en lite fryktinngytende nakkekrage og spiser bløtkokt egg med skje. Han fungerer som et humoristisk innslag i både tekst og bilde med sine Youtube-tips og sin pragmatiske livsvisdom, men er også, som teksten påpeker, en ubehagelig påminner om at «vi alle sammen blir eldre og at ingenting varer ved.»

Alle tider på en gang

Holes univers har ofte noe retrospektivt over seg. Det er noe med fargebruk og estetikk som gir assosiasjoner til tidligere tider. Blant publikum finner vi menn i sixpence eller filthatt og kvinner med svingskjørt og papiljottkrøllet hår. Noen har imponerende kinnskjegg à la Ibsen, andre igjen har smarttelefon og hettegenser. Blant tilskuerne finner vi også Karen Blixen med sin velkjente turban, og hvis man leter godt, viser det seg at også H.C. Andersen har tatt seg en tur på sirkus. Dette er sånt Stian Hole gjør til glede for lesere som liker å gå på jakt etter kulturelle referanser og visuelle lån. Underveis tar jeg meg i å stoppe opp ved ansikter det er noe kjent med og tenke at dette burde jeg sikkert vite hvem er. Men det er selvsagt ikke viktig å kjenne til disse referansene for å ha glede av å fordype seg i illustrasjonene som utvider verbalteksten og inviterer til aktiv meddikting fra leserens side. Her fins uante muligheter for å fabulere om hvem alle disse personene er, og hva den klønete klovnen får dem til å tenke på.

Marked for det mislykkete

Det oppløftende budskapet i denne fortellingen er altså at folk ikke bare vil underholdes. De vil også «tenke på ting man burde tenke på». Dermed får Dummy jobben sin tilbake, og kan bare sitte stille midt i manesjen, mens publikum kontemplerer over de viktige spørsmålene i livet. Løven, som underveis i fortellingen har brukt en matematisk metafor for å minne om at hver og en må gå i pluss for å få være med på leken, må bare erkjenne at dette veldig merkelige klovnenummeret ikke kan reduseres til en formel. «Det er ikke bare matematikk, sier Leo. Det er noe helt annet.». Når selv sirkusdirektøren viser tegn til introspeksjon og lurer på om han ikke skal slutte å være så hissig, spøker det for New Public Management i sirkusbransjen. Men et sirkus der man bare vender blikket innover har jo ikke livets rett i lengden. «Nå er vi klar for litt mer action» roper publikum til slutt, og de fantastiske akrobatene med dødsforakt er klare for å ta over manesjen. Heldigvis er de mer kompetente på akrobatikk enn klovnen Dummy er på klovning.