Tittel: Teodor Sterk. En trist og blodig historie
Tekst: Jan Chr Næss
Illustratør: Geir Moen
Forlag: Cappelen Damm AS
Årstall: 2010
Antall sider: 185

ISBN 978-82-02-33362-1

Teodor Sterk. En trist og blodig historie

SPLÆTT!

Splatter og komedie. Dette er en bok med store kontraster og den vil sikkert bli både hatet og elsket.

Grufulle dødsmåter med snodige moralske innputt
De to første kapitlene setter standarden for Teodor Sterk. En trist og blodig historie: På selveste fødselsdagen sin blir Teodor Sterk plaget på det groveste av tvillingene Jesper og Jasper på skolen. Men han trøster seg med at han og faren skal kose seg på fisketur når han kommer hjem. Men som ikke dette er trist nok, havner faren i en ulykke på jobb den dagen:

    ”Dessverre sto Tor Sterk rett under Volvoen da den falt. Da den var ferdig med å falle, var han så knust og ødelagt at han verken pustet eller humret. Blodet hans var mer utenfor enn inni kroppen. Det stakk ut knokler og benpiper og gamle bildeler både her og der.”

Og slik fortsetter det med den ene hendelsen mer trist og blodig enn den andre. Bilen som moser Teodors pappa tilhører den grusomme Sivert Jensen, leder av Skrittpartiet (Ja, dette er hovedgrunnen til debatten rundt boka). Sivert er selvfølgelig faren til Jesper og Jasper, og når Teodors far dør er det Sivert som tar over ”omsorgen” for Teodor. ”Omsorgen” fordi det ikke akkurat er omsorg han får når han flytter inn til Sivert, de onde tvillingene og deres kuede mor.

Noen få lyspunkt finnes det likevel i Teodors liv: Moren hans, som han så vidt husker, bor på Cuba, og han lever i håp om å treffe henne en vakker dag. Det andre lyspunktet er læreren Herr Smult, som blir presentert som en mulig redning i første kapittel; han er den eneste utenom faren som Teodor føler han kan stole på. For leseren blir han ikke presentert som en spesielt empatisk person, men sammenlignet med de andre personene i boka er han i hvert fall ikke direkte ond.

Blant de grusomme personene og hendelsene i boka fremstår Teodor Sterk som en litt latterlig positiv hovedperson. Han trøster seg stadig med at nå kan ting ikke bli verre, og når de blir nettopp det, finner han alltid noe som er bra likevel. Han er altså en ukuelig optimist, og noen steder kommer han også med noen moralske resonnementer som virker litt malplasserte siden boka ikkekan beskyldes for å ha en tydelig moral eller en moral i det hele tatt. Et eksempel er når Teodor tidlig i boka husker hva faren har sagt:

    De rike er bare rike fordi de fattige er fattige. ”Og hvorfor er de fattige fattige?” hadde Teodor spurt. ”Fordi verden er urettferdig,” hadde pappa svart, ”men heldigvis er ikke lykke noe man kan kjøpe.”

Kanskje er den gode moralen Teodors livbøye? Kanskje han oppe i all den grusomme ondskapen klamrer seg til den for å overleve? En annen effekt av resonnementene, er kontrastene de tydeliggjør mellom det gode og onde. Og kontraster er et mye brukt virkemiddel i boka.

Noen vil se likhetene mellom Teodor Sterk og Lemony Snickets bøker om Den onde greven. Snicket fungerer både som pseudonym for forfatteren Daniel Handler og som forteller i bøkene, og han begynner hver bok med å fortelle hvor sørgelig boka er. Undertittelen til Teodor Sterk kan sies å ha samme funksjon. I en anmeldelse av den siste boka i Snicket-serien, trekker Linn Marie Tonstad blant annet fram at det skjer mange forferdelige ting etter hverandre, og at ”forfatteren spiller på barns ønsker om å bli fortalt sannheten og deres skrekkblandede fryd ved overdreven tristesse”. Lignende kunne også vært sagt om Teodor Sterk.

Hva er en splatterkomedie?

Teodor Sterk har nylig vært utgangspunkt for en debatt om store temaer som rasisme, ytringsfrihet og spørsmålet om hvordan litteratur kan være en mulig påvirkningskraft på barn og ungdoms partipolitiske holdninger. På Cappelen Damms hjemmesider har boka fått den interessante sjangerbetegnelsen ”beksvart splatterkomedie”. Splatterkomedie må sies å være et forholdsvis nytt sjangerbegrep i norsk vokabular. Umiddelbart forbinder nok mange splatterkomedie med amerikanske B-filmer, og et ordsøk på norske nettsider gir kun to treff: De finnes på sider som handler henholdsvis om Teodor Sterk og om filmen ”Død snø”. Boka og filmen har altså sjangerbetegnelsen til felles, og de er begge først ute innenfor sitt medium innenfor Norges grenser. Begge har også kombinert de to ytterlighetene , nazist og zombie: I ”Død snø” møter noen ungdommer en bataljon med nazizombier, og mot slutten av Teodor Sterk kan Sivert Jensen betegnes som en nazizombie der han raver rundt med levende slanger som tyter ut av kroppsåpninger. Men her stopper de store likhetene. Der barn og ungdom under femten år frarådes å se filmen på grunn av ”store mengder splattereffekter” (filmweb.no), er bokas målgruppe barn og ungdom fra ti til femten år. Enkelte vil nok hevde at de bildene barn og ungdom skaper selv i hodene sine når de leser en slik bok, ikke er mindre skadelige enn de som vises på kinolerretet.

For å få en bedre forståelse av hva ”splatterkomedie” innebærer kan man se nærmere på etymologien. ’Splatter’ betyr ’skvett, sprut’, i denne sammenhengen underforstått blodsprut. Sammen med ’komedie’ indikerer sjangerbetegnelsen at det skal være mye blod og gørr, men likevel morsomt. ”Slapstick” er en beslektet sjanger innen film, og blir gjerne brukt om filmkomedier med overdreven bruk av vold. Men hvor er humoren? Hvordan kan boka være En trist og blodig fortelling og samtidig en komedie? Det må ha noe med svart humor å gjøre. Det å skrive en så mørk, en så bunnløst forferdelig fortelling om død, barns trygghet og oppdragelse og andre vanligvis alvorlige temaer, kan oppfattes humoristisk. Særlig er kontrastene i boka med på å understreke dette: den søte, snille og uskyldige Teodor Sterk som møter grusomme mennesker som en etter en lider en redselsfull død. Det blir så ekstremt at mange lesere sikkert vil fryde seg med ståpels på armene. Typisk for komedien er jo også en lykkelig slutt, og uten å røpe for mye går det faktisk ikke så verst for Teodor Sterk.

Er boka politisk?
Den offentlige debatten om Teodor Sterk har handlet mer om politikk enn litteratur, men selv om det er åpenbart er noen referanser til Siv Jensen og Fremskrittspartiet, er dette ikke en politisk bok. Det politiske tar minimal plass i boka, men får en slags politisk funksjon ved å dra i gang en debatt om Frps innvandringspolitikk, og om ytringsfrihet – i de voksnes verden. I den verdenen der barn og ungdom orienterer seg oppleves nok ikke boka som politisk. (Hvis det da ikke politisk engasjert ungdom leser den fordi de har fulgt med på de voksnes debatt.)

I denne sammenhengen kan man lure på forfatterens intensjon med disse Frp-referansene. Min erfaring er at mange barn synes de slemme er tøffe og kule. Barn som liker splatterkomedier er neppe noe unntak; snarere tvert i mot er det godt mulig de heier på de onde kreftene og håper på enda mer splatter. I forlengelse av dette kan man jo stille spørsmålet om det er et smart trekk å framstille en rasist på den måten som Sivert Jensen blir i denne boka. Ikke alle barn i bokas målgruppe er så reflekterte at de ser hva som er rett og galt i denne smørja av blod. Og det er vel heller ikke meningen. En effekt kan jo også faktisk være at de tenker at Frp er et kult parti, og det var vel ikke forfatterens intensjon? Det er blant annet disse grunnene som gjør at det blir vanskelig å tolke boka som politisk, den er for uklar på flere punkter.

Hva mener målgruppa mon tro?
Formelt er Teodor Sterk en ordinær barne- og ungdomsbok med stor skriftstørrelse, mye luft på hver side, korte kapitler, et forholdsvis enkelt språk og med fem helsides illustrasjoner. Illustrasjonene er i svart–hvitt og følger godt opp kontrastene i boka. Tegneserieskaperen Geir Moen står for disse små kunstverkene. Utover dette representerer boka noe helt nytt innenfor barne- og ungdomsbøker, og det bør i seg selv være en god grunn til å ta boka nærmere iøyensyn uavhengig om man har sansen for sjangeren splatterkomedie eller ikke. Jeg er ikke sikker på om alle barn og ungdom innen målgruppa forstår denne formen for humor. I så fall står bare splatteren igjen, og da kan man spørre seg om dette egentlig er en bok som passer for de under femten. Men uansett om leserne er modne nok til å oppfatte den beksvarte humoren eller ikke, er nok boka svært velkommen blant splatterhungrige barn og ungdom. Man kan jo ta det som Teodor Sterk: ”Ja, ja, tenkte han, de vokser det sikkert av seg.”



Skrevet av:
Kommentarer