Tittel: Før øya synker
Tekst: Teresa Grøtan
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2018
Antall sider: 88

Tett på unge klimaofre

Temperaturen stiger, men norsk ungdom kjenner ikke krisa på kroppen. Før øya synker har dermed et tydelig prosjekt. Journalist og forfatter Teresa Grøtan har reist jorda rundt for å finne ungdom som er direkte ofre for klimaendringene.

rasfare-kopi

Advarsel på Svalbard. Bilde fra boka.

Turen går først til Svalbard. Der stiger temperaturen raskere enn andre steder i verden, og unge Adrian forteller om et dramatisk snøskred som flyttet hele huset han bodde i. Så går turen langt syd, til stillehavsøya Kiribati. Der møter vi den unge jenta Tauru som har lært at øya vil bli tatt av havet innen 2050, men som likevel ikke vil se for seg noen annen fremtid enn å bli på hjemstedet. Fahara fra Bangladesh har en tilsvarende skjebne. Landet blir stadig oftere rammet av ekstremvær, og etter en syklon måtte familien til Fahara flytte inn til fastlandet fra øya de bodde på. Til slutt går turen til California, hvor brannene herjer, og hvor forfatteren møter unge aktivister som har gått til rettssak mot myndighetene.

fahara-portrett-kopi

Fahara fra Bangladesh. Bilde fra boka.

Disse fem stedene har fått hvert sitt kapittel, som lettleste featurereportasjer, med en journalist som både lytter og reflekterer. Mellom kapitlene er det korte intervjuer med fire fagpersoner, Høyesterettsadvokat Pål W. Lorentzen uttaler seg for eksempel om paragraf 112, om norske borgeres rett til å gå til sak mot myndighetene i miljøspørsmål. Ellers finner vi korte intervjuer med en klimarådgiver for presidenten i Kiribati, en klimaforsker i Bangladesh, samt et intervju med Elisabeth Kolbert, klimajournalisten som har skrevet Den sjette utryddelsen, en prisbelønt bok om dyreartene som forsvinner.

Før øya synker inneholder også et interessant faktakapittel om klimaforskning, som fører oss fram til det viktige året 1988 da romforskeren James Hansen ble den første klimavarsler. Men så, sukk og stønn: Det aller siste kapittelet i slike miljøbøker er dessverre en sjanger for seg, og konklusjonen er alltid den samme, her formulert slik: «Få pappa til å ta bussen til jobb.»

Døde trær sier mer enn ord

Det er ikke bare enkelt å være featurejournalist for et ungt publikum. Anerkjente journalistforfattere som Ryszard Kapuściński kunne spille på et mye bredere register for sine voksne lesere, og visdomsoverskuddet viste seg ikke bare i referanser og historisk oversikt, men også i utvalgte detaljer og stillbilder som skapte ny forståelse hos leseren. Teresa Grøtan har noe av den rette ambisjonen, og leter også etter de talende detaljene. Døde trær sier mer enn ord, og vi forstår at dagene går sin vante gang i Bangladesh når «imamens vakre røst» kaller inn til kveldsbønn. Selv de som bor i vannkanten kan ikke merke at havet stiger med noen få millimeter i året.

Grøtan beskriver stille og sannferdig det hun ser, men bortsett fra det dramatiske snøskredet på Svalbard, blir handlingslinjene avbrutt av slentring, undring og småprat. Prosjektet er å vise fram hverdagen, men da blir det også flere dagligdagse scener som kan få en ung leser til å gjespe. Dialogen kan være pludrende og selvfølgelig, eller så stillferdig at det nærmer seg poesi: «– Er det klimaendringer, spør han. Jeg vet ikke.» Journalisten har små samtaler med flere personer på samme sted, men dermed kan teksten løse seg opp i avsnitt og underkapitler. Noen reflekterende avsnitt er språklig lekre, mens andre avsnitt gir interessant faktakunnskap om klima. Reiseartiklene er alt i alt lærerike, men dessverre er det altfor lett å falle ut av en tekst som er så fragmentert.

Bare feilslått klimapolitikk?

Det hviler også en bekymring over teksten, men den tilhører gjerne fortellerstemmen mer enn de barna som blir beskrevet. Fortelleren er bekymret over klimaet, og har i sin retorikk gjort noen nedslag på verdenskartet. Det er dessverre lett å argumentere for at de valgte eksemplene ikke taler samme sak.

Bading-bredde-kopi

Bading ved bredden. Bilde fra boka.

På vegne av barna i Bangladesh kan man være bekymret over havet som stiger, men vel så mye over mangel på politiske rettigheter for barn og kvinner. Dette står det også om i teksten, og det er vel ikke et resultat av feilslått klimapolitikk i vesten? Befolkningsveksten har vært eksplosiv, tekstilindustrien er ren slavedrift, og det er stygge brudd på menneskerettighetene, særlig overfor kvinner og minoritetsgrupper. Mange lider i dette landet, av helt andre grunner enn klimaet, og det er her boka Før øya synker kan virke både historie- og perspektivløs.

Naturligvis er klimaet i endring, både i Bangladesh og på Svalbard, men denne boka leter etter de nære, menneskelige perspektivene, og da er det lettere å se kontrasten enn likheten. På Svalbard er det vel først og fremst isbjørnen som blir rammet av klimaendringer, mens innbyggerne blir rammet hvis miljøpolitikken faktisk blir skrudd på, med store konsekvenser for både kulldrift og forurensende turisme. I et nøyaktig miljøregnskap har vi kanskje ikke råd til å la folk bo der i det hele tatt?

I California øker antallet skogbranner og ekstremværet tiltar, som andre steder i verden. Men hva er egentlig dimensjonen i dette tilfellet? Boforholdene har alltid endret seg, og historisk sett har store befolkningsgrupper måttet lide i takt med svingende konjunkturer i politikk, krig, økonomi – og klima. Selv om det brenner stygt i skogen, er likevel ikke situasjonen i California et nådeløst være-eller-ikke-være, som på Kiribati. Det er for øvrig smart å kalle boka Før øya synker – for Kiribati gjenstår som det mest opplagte reisemålet i denne bokas perspektiv.

Teknologioptimst?

Forfatteren gjør for øvrig en interessant innrømmelse i bokas forord. Selv om hun brenner for klimaet, så brenner hun også av uforskammet store mengder med fossilt drivstoff når hun farter jorda rundt. I etterordet setter hun opp et regnestykke over sitt karbondioksidutslipp, og det er da vi blir overrasket. Hun gjør det «med litt lettere hjerte» enn hun hadde trodd. Av sammenhengen skjønner vi at hun ikke har tenkt å gjøre noen ofre på vegne av sin reiselyst, men stoler fullt og helt på at elektriske fly på sikt vil overta markedet. Dette eksempelet på teknologioptimisme kunne utvidet perspektivet i boka, men forblir en parentes – kanskje fordi det er så opplest og vedtatt hva slike bøker skal konkludere med?

Konklusjonen begynner i forordet. Der skriver Grøtan at «dagens ungdom er smartere enn generasjonene før». Denne holdningen til de voksne blir fulgt opp flere steder. I California erklærer den unge miljøaktivisten Isaac at han ikke stoler på de voksne, «de har sine egne planer», mens lederen av Plant for the Planet, Felix Finkbeiner, blir sitert når han sammenlikner de voksne med aper, noe han frimodig gjorde fra FNs talerstol som 13-åring. Miljøforfatteren Elisabeth Kolbert formulerer det litt annerledes, med en vesentlig nyanse. Hun sier at dagens ungdom «er nødt til å være mye smartere enn vi har vært».

Det gir mer mening, og boka kunne i større grad understreket hvor vanskelig klimakampen er, at den handler om store strukturer, og at det er stor uenighet om virkemidlene. I over 50 år har ungdommen bekymret seg over avskoging av regnskog, befolkningsøkning og knapphet på jordas ressurser. Miljøengasjementet var stort på 70-tallet, da ble også «Framtiden i våre hender» stiftet, så hvorfor klarte ikke denne generasjonen å rydde opp? Det blir altfor lettvint å skrive at de ikke var smarte nok. Men konklusjonen ble likevel at deres egne barn må lære dem å ta buss til jobben.

 

spisshus-kopi

Utsatte steder på kloden: Svalbard. Bilde fra boka.

 



Skrevet av:

Kommentarer