Tittel: The return of Hjertets Fryd
Tekst: Per Nilsson
Oversetter: Tor Fretheim
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2008
Antall sider: 212

ISBN 978-82-02-27961-5

The return of Hjertets Fryd

Ubesvart anrop

En gutt eller ung mann er akkurat ferdig med å fortelle historien om Hjertets Fryd – hans første forelskelse, første knull og ikke minst første kjærlighetssorg. Telefonen ringer og ringer. Han stirrer på telefonen og gråter. Han svarer ikke. Telefonen fortsetter å ringe. Han tar ikke av røret, hvisker bare: Jeg elsker deg.

Med denne emosjonelle cliffhangeren av en slutt på Hjertets Fryd var spørsmålene mange. Hva hadde skjedd hvis han tok telefonen? Får han kontakt med Hjertets Fryd alias Ann-Katrin senere? Hva har han lært av denne historien? Først femten år senere kan man omsider håpe på svar: Hjertets Fryd vender tilbake. Hvordan fungerer så The return of Hjertets Fryd som roman og oppfølger? Hvordan skiller den seg fra den første boken, og hvor god er den sammenlignet med eneren?

Å være seksten eller sytten år i dag
Siden suksessen med Hjertets Fryd, hans femte utgivelse, har Per Nilsson skrevet nærmere tjue barne- og ungdomsbøker og blitt en godt etablert forfatter. Selv sier han at han helst skriver romaner for sekstenåringer, men at han vet at de også blir lest av trettenåringer, nittenåringer og voksne. Ut fra dette skulle den første og den andre boken om Hjertets Fryd trygt falle inn under kategorien for bøker han helst skriver. For både den navnløse hovedpersonens alder (med sine seksten og sytten år) og tematikken (forelskelse, usikkerhet, sex, lengsel, svik, sorg, vennskap) korresponderer godt med hovedmålgruppen.

I The return of Hjertets Fryd møter vi hovedpersonen ett år etter den første boken, det vil si mot slutten av andregym. Han sier han nå er blitt klokere og mer erfaren i kjærlighetslivet. Det er tydelig at han ikke har glemt Ann-Katrin fra sommeren før, og en dag settes han helt ut av spill av at han får tre tegn som minner han om henne. Han bestemmer seg for å prøve å oppsøke henne, og dermed starter fortellingen om ”tolv dager som forandret mitt liv”. Dette leder oss inn i et spennende etterforskningsarbeid – både på det ytre og indre planet.

Er kjærligheten en klisjé?
The return of Hjertes Fryd fremviser en oppfinnsomhet i språk og form som ikke er hverdagskost i ungdomsromaner. Per Nilsson leker seg med ulike sjangere og teknikker. Det virker som han boltrer seg mer med dette i denne andre boken om Hjertes Fryd enn i den første. Ellers har språket i bøkene mange likheter. Det er muntlig i stilen og flyter lett. Det er på en gang poetisk og punchline-preget. Den norske oversetteren Tor Fretheim skal her ha sin del av æren. Når man skriver om kjærlighet og sånt, er det for øvrig lett å bli svulstig. Nilsson klarer å unngå de store klisjeene, og hvis han nærmer seg dem, er det alltid med en bevisst tilnærming der en leken og halvt parodisk holdning ofte skinner igjennom. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, virker skrivingen dødsens alvorlig. Og fremfor alt spennende. Hvordan klarer han å holde på spenningen?

Pageturner
Begge bøkenes konstruksjon baserer seg i stor grad på spenningsromanens driv og leserens lyst til stadig å komme nærmere forklaringer på spor som legges ut og tråder som nøstes inn. Og begge bøkene opererer med et nåtidsplan som stadig avbryter historien fra fortiden som hovedpersonen forteller. Etter hvert som dagene går i fortellingen, kommer vi altså stadig nærmere det som skjer i nåtiden, og det som kanskje kan gi oss en forløsende avslutning eller opplysning. Dette er med på å gjøre bøkene til noen regelrette page-turnere, og det betyr ikke i denne sammenhengen noe annet enn at fortellingene har et svært godt tak på leseren.

Detektiv i en ung manns følelser
Selv om det skjer mye på det ytre planet, er det i begge bøkene særlig spennende å følge ungdommens indre liv. Man kunne forsøke å gjøre et poeng ut av at hovedpersonen og fortelleren er en ”han” i den første boka og et ”jeg” i den andre. Faktum er at dette i praksis ikke gir noen nevneverdig forskjell i fortellermåten eller i leserens nærhet/distanse til hovedpersonen. Det er snarere påfallende hvor lite denne perspektivendringen påvirker hva vi får vite og ikke vite. Både ”han”- og ”jeg”-fortelleren gir oss som lesere mye nok til å leve oss inn i hans tanker og følelser, og lite nok til hele tiden å være nysgjerrig på mer.

Er eneren bedre enn toeren? Uavgjort!
Skulle man innvende noe mot toeren, måtte det være at intensiteten til eneren ikke holder seg på et like høyt nivå gjennom hele toeren. Dessuten virker selve historien noe mer forutsigbar. Dette oppveies imidlertid av at The return of Hjertets Fryd spiller på et videre følelsesregister da et større alvor kommer inn i livet til den ungen mannen i siste delen av boken. Slik modnes hovedpersonen, og kanskje også leseren med ham – enten hun er seksten, tretten, nitten eller nitti år. Alt i alt står toeren seg meget godt som selvstendig bok og som oppfølger til den første boken, og akkurat dét burde være en hedersbetegnelse når eneren heter Hjertets Fryd.



Kommentarer