Theodore Boone – advokatspire

EN LITEN, FORBILLEDLIG ADVOKATNERD

Den minner mest av alt om Frøken Detektiv, denne første boken i den amerikanske bestselgerforfatteren John Grishams nye rettssalskrimserie for barn. Idealiseringen av jussnerdehelten Theodore Boone er en Carolyn Keene verdig, og den svake oversettelsen forsterker avstanden.

Et perfekt barn
Kort fortalt handler Theodore Boone advokatspire om den rimelig ensporede Theo, enebarn og sønn av to advokater:

”I en alder av tretten var Theo fremdeles usikker på hva han skulle bli som voksen. Én dag kunne han drømme om å bli en berømt skrankeadvokat som tok de største sakene og aldri tapte. Den neste drømte han om å bli en anerkjent dommer, kjent for sin klokskap og rettferdighetssans.” (s. 10)

Theo har eget kontor i foreldrenes advokatpraksis, gjennom dem har han også tilgang til strafferegisteret og andre relevante juridiske databaser, og han ferdes daglig i småbyens tinghus hvor han er venner med alle. Til daglig drysser han sin juridiske ekspertise gavmildt over sine jevnaldrende som oppsøker ham med små og store juridiske problemer. I denne første boken kommer spenningen i form av en rettssak hvor den tiltalte ser ut til å ha begått det perfekte mord, men hvor Theo får kjennskap til et ukjent og avgjørende vitne. Spenning er forresten et relativt begrep. Her holder spenningskurven seg på trygg avstand fra de høye klipper. Theodore Boone er så kompetent, belærende og skikkelig at det aldri er tvil om at han vil komme seirende ut. Han hedrer sin far og sin mor og loven, han er ambisiøs og pliktoppfyllende, og han er den fremste blant sine medelever: han er det perfekte barn.

Varemerkeforfatter
I sin bok om anglo-amerikansk bestselgerforleggeri, Merchants of Culture (2010), betegner den engelske sosiologen John B. Thompson John Grisham som en ”varemerkeforfatter” (brand-name author). På samme måte som bøkene til Michael Crichton og Stephen King, er hans bøker ”rene tall”. De går alltid i svære opplag (men ikke de aller, aller største), og de har automatisk tilgang til massedistribusjonskanalene. Forfatternavnet, bokomslaget og tidligere salgstall er alt som skal til for å generere nytt stort salg. Det forfatteren må sørge for, er å holde seg til det forventede. Så selv om John Grishams debut som barnebokforfatter er (forutsigelig) tam litterært sett, er det absolutt grunn til å spørre: Lar varemerket Grisham lar seg overføre til barnebokfeltet?

Underholde og belære
I et videoklipp på bokens egen hjemmeside uttaler Grisham seg også temmelig tamt når han forklarer sin barnebokdebut med utfordringen ved å skrive for en ny målgruppe, erindringen av egne barns og egen barndoms lesning, foruten ønsket om å bedre barnas leseevne, underholde dem og belære dem om de bærende rettsprinsipper. Og kanskje er dette den viktigste grunnen til at han ikke vil lykkes i barnebokmarkedet: Hans varemerke er rettsthrillere, det er denne sjangeren han selger i bøtter og spann, men med Theodore Boone har han skiftet sjanger og gitt seg den tekkelige og belærende didaktikken i vold. Theodore Boone advokatspire er ren plankekjøring med nedslående tradisjonelle forelegg.

Dårlig oversettelse
Theodore Boone advokatspire blir desto mer nedslående fordi oversettelsen ikke gjør Grishams tekst noe godt. Oversettelsen er ikke særlig presis verken når det gjelde overføringen av engelske idiomer, i begrepsbruken eller i syntaksen:

”Most of all, Theo loved the courtrooms themselves. There were small ones where more private matters were handled without juries, then there was the main courtroom on the second floor where lawyers battled like gladiators and judges ruled like kings.”

Theo elsket selve rettslokalene. Mange av dem var små, og der var det for det meste private saker som ble behandlet uten jury. Den største rettssalen lå i andre etasje, der advokater kjempet som gladiatorer og dommerne hersket som konger.

Det gir ikke særlig god mening at de kjempende advokater og herskende dommere plasseres i andre etasje av rettsbygningen, men bedre mening om de plasseres i den største rettssalen. Det er også en smule annerledes om private saker (hva nå det er rent juridisk) som ble behandlet uten jury, var – det vil si befant seg – i de små rettslokalene, eller om mer private spørsmål ble behandlet uten jury i de små rettslokalene. For ikke å glemme at ”love” på engelsk brukes en smule annerledes enn ”elske” på norsk. Oversettelsen blir lett fremmedgjørende når den er så upresis, det blir ikke alltid like lett å forestille seg hva det er som skjer: ”Han tok et navneopprop. Formidlet noen beskjeder, og ti minutter senere sendte han guttene bort i gangen til første time”. Ventet guttene i ti minutter etter at han var ferdig med navneoppropet og formidlingen av beskjeder? Eller burde det ha stått ”etter ti minutter”. Sendte han guttene bort i gangen eller bortover gangen?

Oversettelsens mangler får meg til å henge meg opp i at oversetteren Tore Aurstad har satt bokstavene ”MNO” etter navnet sitt. Jeg ser at medlemmer av Norsk Oversetterforening har begynt å smykke seg med disse bokstavene, som en slags kvalitetssertifisering, formodentlig. Ganske meningsløst, spør dere meg.