Ti som forandret verden

Ti som forandret verden
Cover image

10 ledere som forandret verden
av Clive Gifford (forfatter), David Cousens (illustratør), Sarah Cousens (illustratør) og Arve Lauvnes (gjendikter).
63 Sider
Gyldendal 2010

10 ledere som forandret verden

Clive Gifford

Gyldendal

2010

63


Cover image

10 oppdagere som forandret verden
av Clive Gifford (forfatter), David Cousens (illustratør), Sarah Cousens (illustratør) og Thomas Holter (gjendikter).
63 sider
Gyldendal 2010

10 oppdagere som forandret verden

Clive Gifford

Gyldendal

2010

63


Cover image

10 konger og dronninger som forandret verden
av Clive Gifford (forfatter), David Cousens (illustratør), Sarah Cousens (illustratør) og Elisabeth Bjørnson (oversetter).
63 sider
Gyldendal 2010

10 konger og dronninger som forandret verden

Clive Gifford

Gyldendal

2010

63


Illustrerte biografier
Serie: 10 som forandret verden
Tekst: Clive Gifford
ISBN: 978-82-05-39208-3, 978-82-05-39295-3, 978-82-05-39296-0

STORE MENN OG SLAPPE ILLUSTRASJONER

Kan barn og unge fatte interesse for det tilsynelatende knusktørre historiefaget gjennom å lese om de høydramatiske livene til store menn og kvinner? Ja, men da bør illustrasjonene være mye bedre.

Historikerne har fått mye kjeft fordi de skal ha vært for opptatt av konger og kriger. Men det er ikke til å komme forbi at visse konger og kriger har hatt svært stor innflytelse på hvordan verden har utviklet seg. Ikke minst er en stor konges livsløp et pedagogisk og lettfattelig narrativ som også barn og unge kan la seg fascinere av. I tillegg til den rene såpeoperadimensjonen om hvem som allierte seg med, lå med eller halshugde hvem, får man på kjøpet med vesentlig informasjon om byer, nasjoner og epoker. Statistikk om levekårene blant de brede lag i folket vil dessverre aldri få den samme umiddelbare appellen.

Gyldendal gir i år ut en serie på tre bøker, opprinnelig engelske, hver med ti illustrerte biografier over store menn og kvinner, «10 som forandret verden». Den første boken er viet 10 konger og dronninger, den andre 10 store ledere og den siste 10 oppdagere. Her skulle det altså være fullt mulig å treffe de unges sans for spenning og dramatikk. Ideen er utmerket. Når resultatet ikke kommer helt i mål er det i hovedsak fordi den visuelle delen av prosjektet skranter.

Minibiografier
De tretti minibiografiene som utgjør de tre bøkene, er det ikke mye å si på. Dette er kompetente og nøytrale gjenfortellinger av livene til de utvalgte tretti betydningsfulle. Hver biografi begynner gjerne in media res, med en dramatisk situasjon som skal huke fast leserens interesse. For eksempel: saltmarsjen til Gandhi, attentatet mot Hitler.

Etter denne fengende starten følger en kronologisk gjennomgang av vedkommendes liv, fra vugge til grav. Til sist avrundes det med en liten konklusjon som oppsummerer personens betydning for verdenshistorien, samt en vurdering av gode mot dårlige sider. I en egen faktarute kalt «forbindelseslinjer» finner vi en overgang til neste minibiografi, med påpekninger av likheter og forskjeller, og eventuelle kontakter mellom for eksempel Winston Churchill og Charles de Gaulle.

Utvalget av konger/dronninger, ledere og oppdagere er godt, selv om man alltids vil kunne diskutere enkelte valg. For eksempel kan man lure på om ikke inkluderingen av den relativt ukjente egyptiske faraoen Hatshepsut er en lettvint måte å få opp kvinneandelen, oldtids-andelen og ikke-europeer-andelen på.

I tillegg til det opplagte kriteriet om betydning for verdenshistorien, har forlaget naturligvis ønsket å omtale personer med dramatiske, skal vi si, biografi-vennlige liv. Slik er Henrik den åttende med sine seks koner selvskreven. De mest beryktete diktatorene hører også med, Hitler, Stalin, Mao. Den eneste klassiske store mann som glimrer med sitt fravær, er Napoleon. Muligens fordi han verken passer helt inn i kategorien leder eller konge, noe som antyder at vi har å gjøre med et skjult kriterium for den ene boken: Alle de ti store lederne er uten unntak hentet fra det tyvende århundre.

Tegneseriekitsch
Der teksten er saklig, nøytral og drøftende, er tegningene holdt i en slags ekspresjonistisk tegneseriestil med slagside mot det melodramatiske. Tanken er utvilsomt at illustrasjonene skal kompensere for mangelen på emosjonalitet i teksten, ved å tilføre drama, farger og følelser. Det er riktig tenkt. Problemet er bare at tegningene ikke er spesielt gode.

Anatomisk er de merkverdig klønete, og viser typiske tegn på amatørisme, som brukbart tegnete enkeltdetaljer som ikke henger sammen til en helhet. Tegneren har en forkjærlighet for voldsomt uttrykksfulle hender, samt kroppspositurer av det følelsesladete og anatomisk umulige slaget. Av en eller annen grunn har han en hang til å tegne mennesker som peker – på et mål, en fiende eller bare ut i løse luften. Denne maneren kunne man kanskje tålt, om det ikke var for at tegneren ikke kan tegne pekende hender. Tommeltottene er hver gang i en umulig anatomisk posisjon.
Portrettlikheten er heller ikke til å skryte av, noe som er uheldig i en bokserie som i stor grad handler om kjente fjes. Verst går dette ut over bindet om kjente ledere, der vi burde ha funnet ansiktene med størst gjenkjennelseseffekt.

Unntaket er de tegningene som er basert på fotografier. Disse er igjen helt påfallende realistiske, slik at vi får et tydelig skille mellom fotorealistiske tegninger og fantasitegninger. Her hadde det sannsynligvis vært bedre å veksle mellom å bruke autentiske fotografier, eventuelt malerier for kongene og dronningene fra før fotoets tidsalder, kombinert med nylagete illustrasjoner.
Fargeleggingen er preget av mengder av air-brush og skarpe skygger, som gjør det helt umulig å se for seg hvor en lyskilde skulle kunne være plassert.

Layouten er temmelig uoversiktlig og bidrar heller ikke til å høyne leseropplevelsen.

Fortsatt lesverdig
Selv om det visuelle trekker kraftig ned, kan det godt være at disse bøkene uansett kan ha en viss appell til unge; de er tross alt ganske lettleste og er spekket med dramatikk, blodige slag og spennende eventyr. De enkelte tekstene er så korte at det er lett å hoppe over det man ikke bryr seg om og heller gå rett på de historiske figurene man fatter interesse for. På grunn av forbindelseslinjene er det lett å ende opp med å lese om flere personer enn man egentlig hadde tenkt. For min del synes jeg disse korte biografiene var fine påminnelser om CVene til store menn og kvinner man har hørt om før. Så kan man bare forestille seg hvor stilig dette kunne ha blitt, dersom illustrasjonene hadde holdt mål.

Ola Hegdal