Tidstrøbbel og tankefloker

Hver morgen stopper Otto og kikker på klokkene i vinduet hos urmaker Dante. Så kommer han for sent på skolen og får kjeft av lærer Liszt. En morgen oppdager Otto at ingen av klokkene viser samme tid. Men urmakeren er en eksentrisk fyr som mener at bare man stiller klokken fram eller tilbake kan man leve i sin helt egen private tidssone. Dette hjelper ikke på Ottos forsentkomming eller skoleprestasjoner. I tillegg bekymrer han seg fordi faren, som jobber på bananmodneriet nede på kaia, vil at Otto skal følge i hans fotspor. Det vil ikke Otto. Når han også krangler med sin eneste venn og ligger søvnløs og tenker på hvor tiden egentlig slutter, blir tilværelsen komplisert. Urmakeren trøster imidlertid med at det fortsatt er en tid for alt, bare man er ung. Slik fristilles Otto til å velge en helt annen vei enn den som handler om klokker og bananer.

Retrospeksjon i tekst og bilder

I denne bildeboka, som av forlaget karakteriseres en «fin vei inn i både Stian Holes og Lars Saabye Christensens univers», er vi tilbake på forfatterens gamle trakter både tematisk og topologisk. Dette er Oslo i en fortid som ikke tidsbestemmes eksplisitt, men der klokkene må trekkes hver kveld og lærerne sender barna hjem med karakterkort pålydende meget minus og lite godt. Som flere av Saabyes barnekarakterer finner vi også her en grublende anlagt gutt som befinner seg litt på utsiden av fellesskapet og som søker selskap i noen litt aparte voksenpersoner. Hovedkarakteren i klokker og bananer har til og med samme navn som Gutten som ville være en av gutta (1992), og som moren til Herman (1988), jobber også Ottos mor i Jacobsens kolonial. Slik henter Saabye Christensen opp kjente elementer og stokker dem om på en ny måte. Ingen er nok bedre egnet til å illustrere denne retroverdenen der karakterene er ikledd kortbukser, sixpencer og helsetrøyer enn Stian Hole. I duse bruntoner visualiseres et Oslo med gammeldagse trikker, inklusive reklame for Radionette på siden, og den ikoniske Bama-bananen på Filipstadkaia som en velkjent silhuett i bakgrunnen.

Den umulige tiden

Der Saabye Christensens forhenværende karakterer har slitt med konkrete utfordringer som mobbing, hårtap og ensomhet, har årets utgave av Otto altså et noe mer diffust og eksistensielt prosjekt knyttet til å få grep om tiden. Det fortelles at han er god i matematikk og kan telle stjernene, selv når det er overskyet, men i møte med Dantes klokker kommer han til kort. Teksten åpner for å filosofere over spørsmål som hvem som egentlig definerer hva som er for tidlig eller for sent. Finnes det like mange tider som det finnes innbyggere i verden, og hvis en av dem dør, åpner det seg da et ledig tidspunkt som noen andre kan ta over? Kan tiden brukes om igjen, eller beveger den seg både forlengs og baklengs? Slik presenteres uløselige tankefloker for tenksomt anlagte lesere. Også urmakeren selv blir en del av gåten. Hva er det med denne eksentriske fyren som danser barbeint til en gammel platespiller (og som illustratøren har tildelt to høyreføtter for den som ser godt etter)? Er Dante en autoritativ stemme i teksten når han hevder at folk bør være mer relative og ta livet som det kommer, eller har tiden løpt fra urmakeren som febrilsk prøver å synkronisere alle klokkene sine?

Hvem er leseren?

Slik presenterer Klokker og bananer leseren for en kabal som aldri går opp. I pressemeldingen fra forlaget beskrives boka som en roman som passer like godt for barn som for voksne. Her kreves det i uansett en leser som selv kan fylle tekstens mange og store tomrom og som er villig til å akseptere det tidvis absurde og gåtefulle. Saabye Christensen leker seg med underliggjørende og finurlige formuleringer. Som at «Otto hadde ikke mange venner. Han het Balder og bodde på den andre siden av byen.» eller «Det var en skinnmager trøst, en trøst så sulten at den knapt kunne stå oppreist». Stian Hole utdyper og utvider tekstens fabulerende tone med drømmeaktige oppslag der det regner urvisere fra himmelen og bevingete bestefarsklokker flyr side om side med elementer som forteller noe om tid og forgjengelighet – dyreskjelett, snegler, nøkler til å trekke opp urverk. Her kan lesere i alle aldre oppdage stadig nye ting. Selv leste jeg boka mange ganger før jeg oppdaget at den koleriske lærer Liszt har en skygge i form av en ildsprutende drage.

Tidskritisk for bananene

Avslutningsvis kobles farens bananer til urmakerens klokker på en rar, men ganske fiks måte. For akkurat som med Dantes varebeholdning er bananmodneriet avhengig av at ting skjer synkront. Så når bananene plutselig går av skaftet og modnes i ulikt tempo, blir det kaos på kaia. Mens overmodne bananer klasker i bakken, får Otto endelig formidlet at han ikke vil bli bananmodner. Sannsynligvis ikke urmaker heller. For Ottos evner peker mer i retning av å telle, veie og måle. Og for den som kan lese oppskrifter kan brune bananer trylles om til bananpannekaker. Dermed kan det som har gått ut på dato også komme til nytte, for å holde seg innenfor tidstematikken. Men det kan se ut som den trøblete tiden har slått seg midlertidig til ro idet far og sønn rusler fredelig hjemover med et felles kokkeleringsprosjekt på bagasjebrettet.