Til alle som har sitt å stri med

Vi følger Mathilde gjennom siste året på videregående, året hun egentlig skal være aktiv russ og planlegge fremtiden. I stedet klarer hun ikke å engasjere seg i noen eller noe, og dagene går til søvn, fyll og skulking. Hun har flere omsorgsfulle og observante mennesker rundt seg, bestevennen Selda og ekskjæresten Karsten, som til stadighet stiller opp for henne, uten å kreve så mye tilbake. Mathilde sliter, men vil ikke snakke med noen om det.

Tidlig i romanen finner Mathilde en «hookeliste» på oppslagstavlen på skolen, med navnet hennes øverst. Førsteplassen på lista «over skolens løseste jenter» ser ikke ut til å plage henne nevneverdig. Hun har nok av andre overhengende utfordringer. Hun sliter åpenbart med at hun fortsatt er forelsket i Karsten, som hun selv valgte å slå opp med noen år tidligere. Hun fortsetter å tilkalle ham i alle øyeblikk hun trenger hjelp eller selskap. Men hun er aller mest påvirket av tapet av lillebroren, som døde for mange år siden. Det er vondt når bestevenninnen annonserer at hun skal bli storesøster, og Mathilde ender ofte opp ved graven til broren, i både edru og stupfull tilstand.

Ensom lidelse

Mathilde virrer rundt og føler seg ikke bra, samtidig som det ikke er noe direkte galt. Det er vanskelig å bære følelsene alene, men samtidig krevende å fortelle om, ettersom det egentlig ikke har skjedd noe. Ved hjelp av en insisterende helsesøster oppsøker Mathilde etter hvert profesjonell hjelp. Leseren får bli med henne til psykologen, og disse ufarliggjørende skildringene kan nok være nyttig info for både unge og eldre lesere. «Det er mange som går til psykolog uten at de vet helt sikkert hva det er. Det trenger heller ikke være noe,» forteller psykolog Hans-Erik når Mathilde prøver å bortforklare alle andres bekymringer med at hun «bare er litt sliten».

Mathilde fortsetter å holde lidelsene skjult for alle som er glade i henne, selv om mange har begynt å lure, og selv om Mathilde selv skriker innvendig etter å bli sett. Når moren er nedstemt, irriterer det Mathilde: «Det er jeg som trenger å snakke, det er jeg som trenger en omsorgsperson, og hvorfor har de ikke funnet ut at jeg går til Hans-Erik ennå? Hvorfor har verken hun eller pappa tilfeldigvis funnet timekortet eller fakturaene fra psykologen?»

Det er lov å be om hjelp

Det viktigste budskapet i boka er at det ikke bare er lov å spørre om hjelp, men det er også lov å ta imot når folk tilbyr. Noen av utfordringene for Mathilde er at de mest omveltende hendelsene i livet hennes skjedde for flere år siden, og depresjonen har nok vært i gradvis, nesten umerkbar, utvikling. Det er først nå, under Mathildes siste år på videregående, at folk begynner å reagere, som når søsteren Susann spør: «Når ble du sånn?»

Noe av bokas styrke ligger i at det ikke er noen store vendepunkter underveis, bare et liv som flyter videre, påvirket av fortiden. Det er heller ingen fæle folk eller hendelser i historien, med unntak av en liten bikarakter, bare mennesker som har sitt å stri med. Mathilde lærer underveis at «alle sliter med noe» og reflekterer rundt at jentene på bussen, som hun kaller kloner, kanskje føler seg «like tomme» som henne. «Kanskje er jeg bare verdens mest selvsentrerte person,» tenker Mathilde, «kanskje har Hans-Erik tatt feil. Depresjon er jo tross alt den nye folkesykdommen, og jeg er en maur i tua».

Mye er fint, noe er dårlig

Det skurrer litt på noen punkt, blant annet er språket litt knotete, spesielt i begynnelsen. Den såkalte «hookelista», samt en ganske alvorlig hendelse som skjer mot slutten av boka, virker malplasserte og overflødige, ettersom de i liten grad bidrar til å føre historien videre. Kanskje er disse elementene der for å understreke hvor lite Mathilde bryr seg om alt som skjer med henne og rundt henne. Men det er misvisende at både illustrasjonen av kirsebærene på forsiden og sitatet bakpå er relatert til hookelista, som har lite med den egentlige historien å gjøre.

Mathilde har noen fine betraktninger som jeg tror mange unge lesere kan sette pris på. Men enkelte
sitater og situasjoner blir i overkant påtatte, som når det halvveis gjennom boka introduseres at Mathilde ikke er noen gambler, aldri har tippet eller deltatt i konkurranser. Allerede neste side får hun Karsten til å bråstoppe utenfor Kiwi tre minutter før stengetid, for nå er tiden inne for et Flax-lodd. Om slike øyeblikk skal funke, må betingelsene bli introdusert mye tidligere. Noe annet jeg reagerte på er at alle rundt henne er tilsynelatende rike og velstående, i kontrast til Mathildes «rekkehustilværelse», men vi får ikke noen forklaring på dette skillet, eller vite hvor hun bor.

Selv om tematikken er mørk, er det ikke en mørk bok. Det er en letthet i tonen, og nok humoristiske betraktninger til at romanen er underholdende. Eksempelvis tenker en tungsinnet Mathilde at «kondolerer» ligner for mye på ordet «kondomer», og at «hvis alle bare hadde vært bedre på å bruke dem, hadde det vært færre mennesker, færre kondolanser».

Boka er utgitt på Bråthens eget forlag, Fanaticus, som også har publisert hennes to Fantasy-romaner. Det er lett å tenke at mye kunne blitt forbedret med en god redaktør, men alt i alt er det en velskrevet roman.