Tittel: Elefantmannen
Tekst: Mariangela Di Fiore
Illustrasjoner: Hilde Hodnefjeld
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2013
Antall sider: 56
Fagbok

Tittel: Mirakel
Tekst: R. J. Palacio
Oversetter: Rune Moen
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2013
Antall sider: 428
Barneroman

Tittel: Picassokvinnen
Tekst: Taran L. Bjørnstad
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2012
Antall sider: 329
Ung voksen-roman

Til kamp mot det overflatiske

Hva står på spill i et samfunn der skjønnhet betyr stadig mer? Flere nye bøker for barn og unge utforsker hvordan det er å leve med ekstremt unormale ansikter. 

Å måtte lide for et avvikende utseende er på ingen måte noe nytt. Det siste tilskuddet i bokstabelen er Elefantmannen, en fagbok for barn om livet til Joseph Carey Merrick (1862-1890). I korte trekk får vi kjennskap til hvordan han som liten gutt utvikler misdannelser som rammer skjelett og utseende. Ingen vil ha noe å gjøre med en fattig ung mann som mistenkes for å ha en begynnende snabel voksende ut av hodet. Merrick er mannen som til slutt har lite annet valg enn å tjene til livets opphold gjennom avskyen han vekker – i et omreisende «freakshow». Til slutt blir han reddet av legen Frederick Treves ved Royal London Hospital. Gaver fra engelsk sosietet gjør det mulig for ham å bo på sykehuset livet ut. Merricks liv er veldokumentert i alt fra freakshowets brosjyre til British Medical Journal og legen Treves’ memoarer. Forfatter Mariangela di Fiore har hatt mye stoff å velge mellom. Hun forteller enkelt og tydelig for unge lesere, og overlater lite til fantasien: «Men selv om Joseph har en jobb, så er han ikke lykkelig. Han savner venner, noen han kan snakke og le med, og som bryr seg om ham.» Det er liten tvil om at Merricks utseende var hans største handikap, at det ikke var hevelsene og den unormale knokkelveksten som hemmet ham mest, men folks reaksjoner på hans fremtoning. Elefantmannen er på mange måter historien om hvor mye ansiktet betyr for våre sosiale liv. I symbolsk forstand er ansiktet menneskets mest sårbare del. 


Bak maska

Hilde Hodnefjeld har tatt utgangspunkt i faktiske fotografier når hun gir oss en mann med et lite tiltalende ytre, som det likevel er mulig å føle stor sympati for. I hennes skjeve strek er ikke dette først og fremst en deformert mann, men en trist mann. Kollasjene med fotografiske innslag balanserer fint mellom fakta og fiksjon, mellom sant og oppdikta, de understreker at dette er hennes og Di Fiores versjon. Livshistorien til denne mannen er fortalt mange ganger, både som sjokkerende kuriositet og som oppfordring til medmenneskelighet. Illustrasjonene rommer begge dimensjonene ved å gå i dialog med tidligere utgitte bildebøker om ham. Men aller mest gjør de Joseph Merricks liv veldig hverdagslig. De inviterer oss bak den maska alle ansikter er.

Et av Merricks dikt er bevart (sterkt inspirert av diktet «False Greatness» av Isaac Watts), og viser kanskje bedre enn noe annet hvilke tanker og følelser som skjulte seg bak det ytre. Boka gjengir både Di Fiores litt haltende gjendiktning og den engelske originalen:

‘Tis true my form is something odd
But blaming me is blaming God
Could I create myself anew
I would not fail in pleasing you.
If I could reach from pole to pole
Or grasp the ocean with my span
I would be measured by the soul
The mind’s the standard of the man.

 

De snille mot de slemme

Elefantmannen er en av referansene i Mirakel av R. J. Palacio. Det er skuespillet som ikke settes opp på skolen til Via når dramalæreren får vite at hun har en lillebror med et misdanna ansikt. De er redd han skal føle seg støtt. I begynnelsen av boka er det August (10) selv som forteller, blant annet om hvordan det oppleves at folk ikke klarer å se ham i øynene selv etter 27 plastiske operasjoner. Boka slår fast hovedpoenget allerede på første side: «Den neste grunnen til at jeg ikke er vanlig, er at ingen ser på meg som det.»

Handlinga dras i gang av at August nå er blitt frisk nok til å slutte med hjemmeundervisning og begynne på skolen. Motstanden ligger ikke bare i å overvinne redselen for å gå venneløs og å lære seg å tåle spontan avsky fra tankeløse medelever. Det fins også en kampanje fra voksne på den nye skolen som mener det ikke er rom for elever med «spesielle behov». Men krever egentlig elever med Augusts ytre særskilt tilrettelegging? Noen elever får i hvert fall i oppgave å ta seg litt spesielt av ham i starten, enkelte foreldre mener det er for mye forlangt, og der starter konflikten. Her står de som mener barn fritt kan fryse ut hvem de vil, mot de med sterkere empatisk evne, og som leser tviler du aldri på hvem du skal heie på.

Likevel legger ikke boka skjul på at det koster å være de barna som står August nærmest. Synsvinkelen skifter og vi får vite hvordan søsteren Via er grenseløst lei av å være foreldrenes nedprioriterte barn, Augusts våpendrager og alltid refereres til som «hun med den vanskapte broren». Den nye bestekompisen Jack konstaterer at enkelte ikke lenger vil være venn med ham når han velger å omgås «krympehodet». Humoren August deler med Jack er likevel med på å avdramatisere handikapet:

«Kommer du alltid til å se sånn ut, August? Jeg mener, kan, kan du ikke ta en plastisk operasjon eller noe?» […]
«Hallo? Dette er etter at jeg har tatt plastiske operasjoner!» […]
«Døh, du burde saksøke legen din!» svarte han mellom lattersalvene. (s. 91)

Å la ulike personer fortelle historien, gir leseren mulighet til å trimme empatien. Samtidig er det et godt grep for å bygge opp spenninga rundt hvorvidt August kommer til å klare seg på skolen eller ikke. Til tross for hele 428 sider og fem fortellerstemmer, er dette en bok som er såpass enkelt fortalt og ryddig strukturert at den kan passe for lesere helt fra Augusts alder. Slutten er akkurat så oppbyggelig som man kan forvente av en amerikansk roman for barn. Gjennomført godfølelse.


Tyngden av andres blikk

Teksten i Elefantmannen gjør ikke noe nummer ut av Joseph Merricks bekymring for om han faktisk er et udyr, slik mange oppfatter ham. Men lettelsen er grundig beskrevet den dagen han endelig får en diagnose, Proteus syndrom. I Mirakel er diagnosen mandibulofacial dysostose brukt mest for å understreke hvor sjelden Augusts lidelse er, det hjelper bare så lite å være unik og medisinsk interessant, når August likevel blir møtt med avsky og avvisning. Enkelte elever later som de kan bli smitta av «pesten» dersom de kommer i berøring med ham. Fra psykologien har vi lært at avvisning skaper skam, uten at det målbæres tydelig i Mirakel og Elefantmannen. Først i Picassokvinnen av Taran L. Bjørnstad blir vi introdusert for skammen som følger med hennes Treacher Collins syndrom. Boka er skrevet både for ungdom og voksne, og selv om ensomheten til Angelika nok likner mye på Elefantmannens, lar denne teksten oss føle smerten i en helt annen grad: «I virkeligheten er jeg ingen å elske», skriver hun på bloggen sin (s. 88).

Angelika bor i en leilighet med den oppofrende moren, hennes eneste venn er den narkomane Simen i oppgangen, de eneste turene utendørs går til sykehuset og psykologen. Livet lever hun mest på nettet, der hun er en mester i flørting under ulike identiteter. Bjørnstad viser fascinerende nettkompetanse, og demonstrerer hvordan ny teknologi gjør det mulig å leve usynlig. I en anonym blogg skriver Angelika ærlig, og den skal vise seg å bli avgjørende. Krisa oppstår når Simen dør. Mens August tar steget ut i verden for å gå på skolen, tar Angelica steget om bord i et fly til Marrakech. Forfatteren har valgt et sted der livet handler mer om å overleve enn hvordan du tar deg ut. Der møter Angelika en kunstner som snakker om likhetstyranniet, om hvordan den vestlige verden beveger seg lenger og lenger vekk fra avviket. Klassisk vakre kvinner finner han uinteressante, han foretrekker de som likner mer på Picassos kvinneportretter.

Parallelt dukker det opp en nettvenn som har oppdaga bloggen hennes og verdsetter henne for den hun er. Klarer Angelika å bryte gjennom skammen og åpne for kjærligheten?


Å tape ansikt

Presset på vårt ytre er enormt. Selv kroppen er nå blitt noe du skal beherske og lykkes med. Den skal være veltrent, velernært og riktig pynta. Med disse tre utgivelsene følger en intens oppfordring om å se forbi det ytre. I Mirakel serverer Augusts lærer en ny leveregel hver måned, særlig oppfordrer han til å være snill. Picassokvinnen åpner med et sitat av filosofen Knud Ejler Løgstrup: «Den enkelte har aldri med et annet menneske å gjøre uten å holde noe av dette menneskets liv i sine hender.» Betydningen kan være liten, men også så stor at «det er opp til den enkelte om den andre lykkes med livet sitt eller ikke.» De mange fortellingene som er skrevet om Elefantmannen viser at dette behovet for å mane til medmenneskelighet ikke er særegent for vår tid. Mange husker kanskje også den amerikanske filmen The Mask fra 1985.

Likevel er det neppe helt tilfeldig at tre titler nå tar opp samme tematikk nesten samtidig. Den sterkeste fellesnevneren i disse bøkene, er lengselen etter å føle seg likeverdig og velkommen. Kanskje har lengselen etter å bli elsket for den du er aldri vært mer akutt enn akkurat nå.



Skrevet av:

, , , ,

Kommentarer