Mitt barnebokminne - av Jon Bing, professor og forfatter
Til månen i rakett
Otto W Gail

Gyldendal 1950

Til månen i rakett

Stimulering av drømmer

Skrevet av Jon Bing, professor og forfatter

Dette er på mange måter en bekjennelse.

Til månen i rakett er – som tittelen antyder – en slags klisjé av en ”guttebok”, den kom da også ut i Gyldendals GGG-serie. Handlingen er nokså enkel – noen tyskere bygger en rakett og drar til Månen. Og på den tiden boken ble skrevet, var Månen fremdeles en ukjent klode hvor man kunne overraskes.

Men det er egentlig begynnelsen som gjorde at jeg aldri glemmer boken. En søvnig, amerikansk journalist bremser bilen sin utenfor Detroit, og oppdager plutselig at en fremmed, fullstendig kledd i lær, har klatret opp på stigbrettet av bilen (for slik var biler i de dager). Den fremmede spør hva klokken er, og da journalisten forteller at den er syv over tolv, sier den fremmede at dette er en nyhet som sikkert vil interessere avisen hans. Han presenterer seg som Hans Hardt, og gir journalisten en pakke med en flaske Müchen-Eksport med håp om at: ”De vil drikke den på vårt felles beste.” Flasken er innpakket i avispapir. Og det er denne avisen journalisten senere bretter ut i sin egen redaksjon, det viser seg å være kveldsutgaven av Bodensee-Kurier fra 17. juli – det vil si at avisen er utgitt samme dag, men på andre siden av Atlanterhavet. Hvordan kunne det være mulig?

Boken kom altså ut i Norge i 1950, men den er egentlig mye eldre – Hans Hardts Mondfahrt ble første gang utgitt i 1928 – året før tegneserien om Buck Rogers kom på trykk, serien som gjorde raketthelter som Lyn Gordon, Dan Dare og Knut Berg populære. Otto Willi Gail (1896-1956) var en av de tidlige og mest solgte tyske science fiction-forfatterne. Han var en nær venn av Hermann Oberth og Max Valier, pionerer i tysk rakettforskning som la grunnlaget for utviklingen av Vergeltungswaffe 2 (V-2), rakettbombene utviklet av bl a Wernher von Braun i Peenemünde, og som ved slutten av annen verdenskrig skulle falle over London. Samme år som Willi Gail skrev denne ungdomsromanen, utga han også en sakprosabok med tittel Mit Raketenkraft ins Weltenall.

I ettertid har jeg reflektert over hva som gjorde boken så fascinerende. Man kan se bort fra den litterære verdien, selv i Harald Klepps kyndige oversettelse, er den nokså endefrem. På mange måter kan man hevde at dette er en oppdatering av Jules Verne De la terre á la lune (1865). Men i motsetning til Vernes hovedpersoner lander Hans Hardt på Månen, der finner rakettens besetning is – og av denne fremstiller de drivstoff som gjør at de kan vende tilbake til Jorden. Og i kraterbunnen finner de bregner og et vesen: ”Et paddelignende amfibium … fargeløst og uten øyne, slik hulepaddene på jorda lever i den evige natt på den dalmatiske kyst.”

Men dette er knapt spennende nok til at det er årsaken til fascinasjonen. Snarere er bokens egentlige verdi dramatiseringen av den detaljerte kunnskapen om raketteknologi og de muligheter denne representerte. Wernher von Braun ble senere leder for det amerikanske Apollo-programmet. Saturn V raketten han var hovedarkitekt for, var beslektet med V-2, og den brakte faktisk mennesket til Månen.

Derfor tror jeg at Otto W Gails bok – som jeg leste da jeg var omkring ti år gammel – maktet å formidle to ting: Både drømmen om reisen til andre planeter, og overbevisningen om at dette var mer enn en drøm, det var en realistisk mulighet. Da Neil Amstrong og Buzz Aldrin i 1969 landet på Månen, var det egentlig Hans Hardts måneferd de gjennomførte. Dessverre fant de ikke is, bregner i kraterbunnen eller kjempepadder. Men likevel … jeg fascineres fremdeles av mulighetene. Denne ungdomsromanen kan være enkel og naiv, den er avgjort ikke stor litteratur – men drømmer klarte den både og formidle og stimulere. Og jeg ble aldri helt den samme etter å ha lest den.



Skrevet av:
Kommentarer