Tittel: Følg med nå
Tekst: Trygve Skaug
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2019
Antall sider: 107

Til ungdommen

Trygve Skaugs dikt for ungdom topper bestselgerlistene, men de kunne godt vært spenstigere og mindre oppbyggelige.

Å gjøre barn fortrolige med poesien er en smal sak. Rim, regler og sanger omgir dem fra de er ganske små, og før eller senere vil de fleste av dem interessere seg for popmusikk og rap. Men lyrikk i bokform? Det er snart åtti år siden litteraturprofessor Harold Bloom kunne finne seg selv i Hart Cranes modernistiske dikt på det offentlige biblioteket i Bronx, der han lærte seg verselinjer som «O Thou steeled Cognizance whose leap permits / The agile precincts of the lark’s return…» utenat, før han tryglet sin eldre søster om å kjøpe boka i gave til tolvårsdagen hans. Slike kids finnes det nok få av i 2019 – på godt og vondt.

At nettopp en diktsamling for ungdom for tiden topper bestselgerlistene for norsk skjønnlitteratur er derfor noe av en bragd. Trygve Skaugs Følg med nå selger som hakka møkk, godt hjulpet av poetens svimlende populære Instagram-konto, der han daglig legger ut nye dikt for sine 83 200 følgere. Og – får en tro – det faktum at konfirmasjons-sesongen er over oss. Jeg tviler ikke på at det finnes unge mennesker der ute som har kjøpt boka selv. Men Skaugs dikt for ungdom fremstår aller mest som oppbyggelige dikt til ungdom, vennlige klapp på skulderen i en presumptivt tøff hverdag.

Til ungdommen

Distinksjonen mellom for og til kan virke hårfin. Den som skriver for noen, skriver gjerne også til noen. Men tenker man på et versepar som, for eksempel, Inger Hagerups «Det stuper gjennom sinnet: Jeg er jeg. / En svimmel brønn, som tanken drukner i», er det ganske åpenbart at disse linjene er skrevet for alle som kan kjenne seg igjen i dem, uansett alder. Spørsmålene Hagerup baler med ligner til forveksling mange av de spørsmålene også ungdom  baler med. Det handler om identitet og isolasjon, om at det å leve er en form for høyrisikosport. Derfor er diktene hennes åpenbart også for ungdom.

Skaug presenterer derimot boka si som «en bruksbok», og «håper og tror at du kommer til å finne minst ett / dikt som er til akkurat deg inni her.» Nettopp fordi forfatteren er så til de grader innstilt på å komme den unge leseren i møte, blir formen i diktene også langt mindre viktig enn innholdet. I linjeparet jeg siterte over, hadde man kunnet sette linjeskiftet nøyaktig hvor som helst uten at det påvirket budskapet i større grad: poeten vil at du skal finne noe du kan bruke her. Selve linjeskiftet har bare én funksjon: i kraft av sin blotte tilstedeværelse skal det overbevise oss om at dette er poesi, og derfor viktig og dypt.

Hos Skaug er poesien derfor aller mest en form for henvendelse, ikke en sjanger med en historie og bestemte uttrykksmuligheter. Som henvendelsesform betraktet, tillater disse diktene Skaug å si slikt til de unge leserne som foreldre nok gjerne vil fortelle ungdommene sine, men som det kan være vanskelig å finne riktig tid og sted for. «Nå skal jeg fortelle deg en hemmelighet / de tøffeste gutta / er ikke de tøffeste gutta // nå skal jeg fortelle deg en hemmelighet til / de tøffeste jentene / er ikke / de tøffeste jentene heller», lyder for eksempel et av diktene her, og som forelder er det lett å nikke samtykkende. Slik er det jo, det vet vi. Men, som alle som engang har vært tenåring vet, er det likevel ikke nødvendigvis noe man vil høre fra foreldrene sine. De befinner seg jo ikke på slagmarken, der de tøffeste gutta og jentene uansett er fryktinngytende og kan knuse deg med et blikk.

In loco parentis

Skaugs dikt er som regel skrevet slik, oppbyggelig og til ungdommen, på vegne av foreldrene: «Du / blir ikke kvitt meg / det er sånn det fungerer / det er jobben min / å like deg når du er grei / og å like deg når du er helt blåst i hodet». Eller gjennom et jeg som prøver å overbevise deg om at det vet akkurat hvordan du har det: «Er det bare jeg / som fikk skrudd / sammen hjernen / riktig vei / i denne familien». Mer eller mindre viktige budskap – om respekt for egne og andres grenser, om å karpe diem-en og finne sin egen vei i livet, om at en middels karakter ikke er verdens ende, om at det er skummelt å være forelsket – kappes opp via linjeskift så de ser ut som lyrikk. Men mest av alt minner de fleste av disse diktene om sånne store trøsteord i plast som folk setter i hyllene sine i stedet for bøker, som for å motivere seg selv til å holde ut livet bare én dag til. Nå kan du altså i stedet kjøpe en bok og sette den i den samme hylla, hvilket jo må kunne kalles et slags fremskritt. Dessuten sparer det plass.

I tekstlaboratoriet

På den ene siden inntar disse diktene altså en faderlig holdning som veksler mellom formaning og pep-talk: «Du kommer til å klare det / (sånn nå har du det / svart på hvitt)». På den andre siden ønsker de mer enn noe å være unge, å innynde seg hos den unge leseren ved å fremstå som noe de selv kunne skrevet eller tenkt: «Pssst / det er meg / du skal ha».

At en hadde kunnet ønske seg mer dristighet og ungdommelig råskap i disse diktene for ungdom, betyr imidlertid ikke at dette er dårlige tekster. Etter mottakelsen å dømme er jo diktene svært vellykkede, helt uavhengig av hva en surmaget og adrenalinsugen kritiker måtte mene. Skaug har åpenbart truffet et marked som har følt seg avvist av den moderne lyrikkens strenge form, et publikum som ønsker å forstå det de leser, og som setter pris på den bekreftelsen disse diktene så ivrig vil gi dem. Det kan umulig være helt feil. Det fine med lavterskel-poesi som dette, er at den inviterer de mange leserne sine inn i et tekstlaboratorium der alt er lov, så lenge man vet at man vil. Noe som for øvrig også er noe av poenget i et av samlingens smarteste dikt:

Vi visste ikke helt 
hva vi gjorde 
og det var vi 
helt sikre

En svimmel brønn, som tanken drukner i er dette åpenbart ikke. Snusfornuften slipper aldri helt taket. Men et visst stup finnes det likevel i disse linjene. Om man leser diktet som en oppfordring om å slippe taket i frykten for den ærverdige lyrikken og dens evige gnål om rytme, pregnante metaforer og motiverte linjeskift, og heller bare kaste seg ut i diktskrivingen med dødsforakt, kan det, og samlingen for øvrig, absolutt forsvares.

 



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.