Tilbake til fremtiden

Jeg rynket på nesen da nyheten om at feminist og illustrasjonsyndling Jenny Jordahl hadde skrevet bok om magasinet «Alle kvinners blad»s utgivelser fra 1938. Hvorfor vil hun lage en slags humorbok, etter perlen Hva skjedde egentlig med deg, en bok som mottok Bragepris i kategorien beste barne- og ungdomsbok i 2020, og som loddet dypt omkring de bakenforliggende temaene som kan trigge spiseforstyrrelser i et tween-sinn? Jeg har vanligvis ingenting imot at en forfatter tar uvanlige valg, men akkurat Jenny Jordahls forfatterskap kjenner jeg meg investert i. Som forfatter har hun sammen med Marta Breen pløyd marka for en ny historie- og kunnskapsformidling omkring kvinnehistorie med bøkene 60 kvinner du skulle ha møtt, Kvinner i kamp og Patriarkatet faller. Hvorfor skal hun nå skrive om glansede kvinnemagasiner, undret jeg meg, er kruttet brent, allerede? Er dette (gisp) forlagets ide…?

Mer fortelling, mindre glans

Det var en stor lettelse å oppdage at jeg hadde blingset, totalt. Jeg hadde ikke skjønt premisset. Er jeg snerpet har samme ingredienser leserne finner i Jordahls tidligere utgivelser; treffsikre illustrasjoner, ironi som bobler, formidlingsglede – og et skarpt blikk på kvinnehistorie. Fremfor å heve pekefingeren og forklare hvor begrenset kvinner levde, løfter hun hele samtalen, ved bruk av humor og et bredt register av følelser, til et helt annet nivå.

Da Gyldendals magasin ble lansert i 1937/38 var ambisjonen deres å være relevant for alle kvinner. Det var en tid med store forskjeller mellom by og bygd, mellom kvinne og mann.

Jordahls utgangspunkt er at hun har gjort et Finn.no-kupp, og deretter fordyper seg i 1938-utgavene av Alle kvinner. Som lesere følger vi Jordahls fiktive jeg mellom sidene, en Jordahl som representerer mange unge kvinner anno 2022; bevisst feminist, ujålete og morsom, men alltid klar til å slå ned på urettferdighet. At hun har bidratt til å synliggjøre feminisme for et større norsk publikum, eksisterer ikke som noe annet enn en trygg undertekst, som David Attenboroughs stemme over introen til en naturdokumentar; vi vet at vi er i trygge hender.

Det private er politisk

Boken er inndelt tematisk i «Flirt og singelliv», «Arbeidet», «Ekteskap og barn» og «Kropp og skjønnhet». Der de tidligere bøkene til Jordahl tok for seg historiske linjer, tendenser og sentrale skikkelser, gjenforteller denne boken de nære, egne og personlige fortellingene fra kilder, ofte anonyme eller navn som «A» eller «Ragna». Disse personlige betroelsene bidrar til å kaste lys over de systematiske undertrykkelsene og utfordringene kvinnene i tiden sto i, på en praktisk og direkte måte.

Fiktive Jordahl trer aldri ut av 2022, selv ikke når hun kler seg i det konvensjonelle plagget mellemkjolen (tenk amish). Og det er måten hun bruker kontrastene mellom tider og språk på, som gjør at denne boken fungerer.

Illustrasjonene er en kombinasjon av collager fra bladet og egne tegninger. Jordahl inntar ved dette total kontroll på materialet, gjør det til sitt eget. Som leser føler man at man er inne i en tidskapsel kuratert av Jordahl selv. De stiliserte, iscenesatte svarthvitt-fotoene og illustrasjonene fra magasinene – ofte reklamer fra tiden – vibrerer i møte med Jordahls fiktive jeg, som aldri slipper narrativet om at disse var en illusjon skapt for å bygge et kvinneundertrykkende samfunn.

En skulle kanskje tro at en bok som anvendte seg av mye gammeldags og utdatert språk ville føles vanskelig å lese, men Jordahls evne til å skape kontrast og balanse gjør det til en lek og en opplevelse. 1938-språket blir et element man kan sette en lupe på, og finlese med distanse.

Hører de nye stemmene de eldre bedre?

Jenny Jordahl, som er ti år yngre enn meg, evner med sine prosjekter å være en kunstnerisk oversetter av kampsaker til «generasjonen» min som vokste opp på nittitallet, der ytterpunktene regjerte (som mellom kred og kommers – tenk Riot Grrrl vs. Spice Girls). De som vokser opp i dag er muligens skodd med bredere erfaring med kildekritikk, og ikke minst, eierskap til den.

Jordahl skriver med et stort overskudd, og hun har med denne boken laget mer enn en tidskapsel fra 1938. Den er laget av en forskningsformidler som på en briljant måte, med 2022-briller, peker på de idealer kvinner i mellomkrigstiden var innrammet i.