Tilbake til Hundremeterskogen

EN BLEK KOPI AV GENIALITET

Denne nyskrevne oppfølgeren er en relativt unødvendig utgivelse, bortsett fra den gir oss en betimelig påminnelse om hvor genial A.A. Milne, skaperen av Ole Brumm og Hundremeterskogen var.

Mange vil trolig steile bare av ideen om å skrive videre på en død forfatters verk. Er ikke selve tanken på å skrive nye fortellinger om Ole Brumm og vennene hans i Hundremeterskogen forkastelig i seg selv, en hån mot den hellige forbindelse mellom Forfatteren og hans Verk?
Jeg synes ikke det. Først og fremst fordi enkelte litterære figurer er så sterke, så tydelige, at det virker som de skulle kunne eksistere uavhengig av forfatteren. Det ville være synd, og virkelig bortkastet, om Ole Brumm og Nasse Nøff aldri skulle få lov til komme ut på nye eventyr, bare fordi A.A. Milne tilfeldigvis er død.

Men som engelskmannen trolig ville ha sagt det, ”The proof of the pudding is in the eating”. Selv om det i prinsippet ikke er noe i veien for å finne på nye historier om Ole Brumm og vennene hans, kommer det hele til syvende og sist an på om de nye historiene er gode nok. Og det er historiene i Tilbake til hundremeterskogen dessverre ikke.

Det vil si, de hadde vært både muntre og underholdende, om det ikke var for at man kjenner originalen og ikke kan unngå å sammenligne med den.

Godt imitert
Dersom man går i gang med en slik oppgave, å lage en autorisert fortsettelse på historiene om Ole Brumm, har man ikke all verden til spillerom. Forfatteren David Benedictus har ikke hatt noe annet valg enn å legge seg på en pietetsfull etterligning av Milnes stil og ånd. Og han har lyktes i å skape et univers som minner så mye om Milnes visjon av Hundremeterskogen, at man som leser konstant føler seg en smule irritert over at det ikke er helt likt.

Figurene oppfører seg nøyaktig slik de skal gjøre: Ole Brumm spiser honning, Tussi henger med hodet, Ugla er pompøs og Nasse Nøff er engstelig. Benedictus drister seg til å utvide persongalleriet med oteren Lottie, som blir en underlig og vag type, satt opp mot de klart definerte og karikerte originalene: Den bekymrete småborgeren (Sprett), Den enkle livsnyteren (Brumm).

Stilistisk ligger det også svært tett opptil forbildet. Vi gjenkjenner den overlagt naive tonen, De Parodisk Høytidelige Store Forbokstavene, de britiske ordspillene. Enkelte av ordspillene er åpenbart så britiske at oversetteren rett og slett ikke har prøvd å finne formuleringer som ivaretar poengene på forståelig norsk. Jeg vet ikke hvor heldig det er at leseren, på grunnlag av den norske oversettelsen, må prøve å gjette seg til hva som kunne ha vært det opprinnelige ordspillet på engelsk. Et sted nevner for eksempel Nasse Nøff at han ikke synes at ordene er sinte, bare fordi de går i kryss. Her må man klø seg litt i hodet for å komme frem til at dette antakelig må være et engelsk ordspill på ”crossword”, der ”cross” både kan bety ”kryss” og ”sint”.

Benedictus har sett seg nødt til å legge inn en rammefortelling, for å liksom forklare hvorfor Kristoffer Robin har vært fraværende fra Hundremeterskogen i nærmere åtti år. I første kapittel kommer Kristoffer Robin syklende. Det blir stor jubel og man arrangerer en liten fest, med kake, gelé og honning. Kristoffer Robin forklarer fraværet med at han har vært på skolen. I siste kapittel sykler han avgårde, og gjør det klart at han blir borte en stund. Forhåpentligvis snakker vi om minst åtti år til.

Illustrasjonene
Ikke så rent lite av magien i de opprinnelige historiene om Ole Brumm ligger i de fabelaktige illustrasjonene til E. H. Shepard, som har skapt våre bilder av hvordan disse figurene ser ut. Shepards følsomme pennetegninger er så tett vevd sammen med de underfundige historiene til Milne at det er umulig å tenke seg det ene uten det andre.

Her faller illustrasjonene i den nye boken tvers igjennom. Ikke fordi de er totalt håpløse, men fordi de ligner nok på Shepards tegninger til at vi tydelig kan se hvor stor kvalitetsforskjell det er på den nye og den gamle tegneren. I de nye illustrasjonen er streken ubestemt, vag. Skraveringene er gnidrete og slappe; Skyggene er bare streker av tusj som ligger på bakken under trærne og figurene. Det eneste som holder mål er fargeleggingen, som er helt kompetent.

Tilbake til Hundremeterskogen er, alt i alt, en relativt unødvendig utgivelse, rent bortsett fra den gir oss en betimelig påminnelse om hvor gode opphavsmennene til originalen faktisk var.