Tilværelsens uendelige storhet

Vi husker forskjellig. Sterke minner kan komme fra de siste minuttene i VM-finalen i fotball, bursdagsdesserten bestevennen spanderte på deg, en telttur sammen et kjært familiemedlem. Det fins minner vi deler og danner kulturelt; høytider og stunder der samfunnet samles i et slags felleskap. Disse er mer ladet, det kan være forventninger og håp knyttet til dem. Skolestart i første klasse er kanskje den første store merkedagen, en dag ladet med store doser forventning, usikkerhet og glede.

Kaos før klokken ni

Henriette T. Osnes debuterer som forfatter med Une og skolestarten, en underfundig og original historie om den seks år gamle jentas første skoledag og hvordan absolutt ingenting går som forventet. Men det er ikke hverdagslige ting som oppstår, som punktert dekk, glemt matboks eller en vekkerklokke som ikke ringte. Det eventyrlige kaoset som inntreffer på denne viktige merkedagen i Unes liv er hendelser som for et seks år gammelt barn er skrudd og herlig absurd. Dette premisset er ikke nødvendigvis uproblematisk hvis målgruppen er ment som faktiske skolestartere, som ofte ikke er fylt seks år første gang klokkene ringer inn.

Bokens tittel er noe misvisende, for det handler i grunn om alt annet enn skolestart. Une og skolestarten oppleves som en tøysete og action-pakket fortelling med klassisk dramaturgisk kurve der hovedpersonen må gjennom mange hindre for å nå målet sitt (rekke skolen). Hun krasjer sykkelen sin i rektor, som havner på sykehus før første time. Og selv om Une hater å si unnskyld, rådes hun av musen – en sjarmerende og motiverende skikkelse som er bokens fortellerstemme, utstyrt med kommentatorboks og mikrofon – til å lage et unnskyldningskort og levere det til en sovende rektor (for å unngå konfrontasjon) på sykehuset.

Une gjemmer seg i gymgarderoben for å skrive kortet, hun har det travelt, dette må gjøres før det ringer inn. Men nye hinder tårner seg opp for Une, som ved et uhell knuser noen takfliser. Mens hun fortvilet forsøker å ordne opp i situasjonen, dukker en havarert hval opp gjennom garderobeveggen, den befinner seg i en tilsvarende angrende situasjon som Une, og sammen klekker de ut en reparerende plan (også hjulpet av musen).

Den brysomme målgruppen

Boken holder et godt driv, men problemet er knyttet til målgruppen; det føles ikke som første skoledag. Det tosidige unnskyldningskortet Une skriver til rektor, viser at hun mestrer langt mer enn en gjennomsnittlig skolestarter. Hva vil det bety for eventuelle fem- og seksåringer som blir lest denne fortellingen for, vil det være positivt eller negativt? At Une er en tøff og modig skolestarter, som rydder opp etter seg selv, er strålende, og minner om andre originaler i barnelitteraturen, som Pippi, Ronja Røverdatter, Harry Potter. Og vi trenger massevis av ulike personligheter og evner. Men enten er ikke målgruppen skolestartere, eller så bommer boken på målgruppen. Bakom historiens fantasiunivers dveler en annen historie om Une, som virker langt mer interessant å følge videre. På bokens første side, der musen introduserer karakterene, kommer det frem at Une bor sammen med pappaen sin som akkurat har fått ny jobb. Han synes den nye sjefen er altfor streng, pappa kan ikke engang bli med på den seremonielle seansen den første skoledagen, han må sykle videre for å rekke jobben mens rektor fortsatt ligger på bakken og venter på ambulansen. Hvorfor er ikke dette sporet undersøkt videre?

Boken oppleves også heseblesende fordi Une aldri står stille i sine erfaringer lenge nok til at hun og leseren har mulighet til å tenke over hvilke valg og følelser det utløser.

Tull, tøys og tradisjoner

Å tøyse med tradisjoner (tenk Bukkene Bruse drar til badeland) i barnelitteratur er mer regelen enn unntaket, og gir barn en frisk tilgang på kulturarv, mulighet til å bryte med forventninger og ikke minst til å ikke se så gravalvorlig på tilværelsen. Det er slik jeg leser Henriette T. Osnes’ debut. Bokens visuelle uttrykk er lekent og energisk, med kjappe, røffe, fargesterke strøk, minimalistiske komposisjoner og enkle, humoristiske karakterer. Dette er lovende for den nyutdannede illustratøren. Osnes’ språk er godt tilpasset det tegnede formatet, og er leservennlig uten å bli banalt. Med effektivt språk med lange tradisjoner i tegneserie-verden (Gulp! Smell! Svosj! Burp! Ups!) maler hun frem en Une som er elskverdig i sin iver og dramatikk. Dynamikken mellom illustrasjonene og språket er til tider svært godt.

Unes utrolige havari av en skolestart ender heldigvis godt, men jeg lurer likevel på hvordan fortellingen om Unes første skoledag ville ha vært uten de kaotiske innslagene, der hennes personlighet istedenfor viste veien gjennom de få, svært rituelle timene, i livets første klasserom. Dit dro aldri fortellingen.