Tingen

Neppe den siste nanofabelen

Kevin Brooks Tingen er hesblesende, skummel og høyspent til siste side. Underveis blir man forledet til å tro at boken også har et dypere lag, men så er det plutselig slutt.

«Tingen» er en mekanisk duppeditt i Roberts mage. Hvordan har tingesten havnet der, og hvorfor blir alle drept som vet noe om den? Er hovedpersonen egentlig en kyborg? Vi følger Robert på en nervepirrende flukt fra en slags CIA-sjef som tydeligvis har svaret på gåten. Hvis opplegget høres ut som vaskeseddelen til en actionfilm, så har du skjønt poenget. Dette er en moderne teknofabel, med tydelige lån fra film og dataspill, men også med solide røtter i pulplitteraturen.

Kjente forgjengere
Siden edisonadene på slutten av 1800-tallet har underholdningslitteraturen lagt seg et hestehode foran tilgjengelig teknologi. Ingeniørfabler og SF-fortellinger spinner videre på samtidens vitenskapelige spekulasjoner. Kevin Brooks har forgjengere som Arthur Conan Doyle eller Jules Verne, men en annen teknologisk horisont: Nå er det nanoteknologien som gjelder.

Supersoldat?
Den vitenskapelige dystopien er velkjent fra blader som Illustrert vitenskap. Tenk om nanoteknologien havner i feil hender, lager et nytt «liv» som reproduserer seg selv, eller leger sårene til en supersoldat? Brooks fråtser i dette stoffet, og det er vanskelig å legge fra seg boken når en foreldreløs 16-åring må gjemme seg for moderne etterretningseksperter. For de som er hekta på Stieg Larsson, kan det nevnes at boken også har en kvinnelig heltinne, Eddie, som er prikk lik superhackeren Lisbeth Salander.

Realistisk uhygge
Handlingen er ikke spesielt oppfinnsom, men Brooks tviholder likevel på sine lesere.
Det avgjørende grepet er en nøyaktig behandling av detaljene. Selve «tingen» er nok en fremtidsfantasi, men handlingen er velkjent fra alle de realistiske rømningsfortellingene i gutteboklitteraturen. Noen scener stinker nok blodig actionfilm, men bokens styrke er at vi aldri glemmer 16-åringens synsvinkel til hendelsene. Designer Geir Amundsen har derfor gjort det rette valget ved å fokusere på den mer realistiske uhyggen, på bokens forside.

Høy gutteappell
Hvor hardt skal man dømme en slik bok? Sidene fyker nok av gårde for den rette leseren, og boken har sjelden høy gutteappell. Pussig nok avslører spenningsmesteren Kevin Brooks at han er atskillig bedre på skildringer, enn på plott. Hovedpersonen grubler atskillig mer enn spenningsfigurer flest, og oversetter Marte Gresvik klarer å gjengi den personale fargen i tankerekkene. Men kritisk lest er handlingen også en endeløs forfølgelse uten fikse vendinger eller forklaringer. Slutten er direkte pinlig, og bryter med bokens eget univers. Hvorfor må vi egentlig få vite at superskurkene besitter all verdens teknologi når de ikke bruker den – men får løsningen servert av noen tilfeldige turister?

Men hva er tingen?
Underveis mistenker man forfatteren for å ville noe mer. Både Robert og Eddie har røtter i problemfylte familieforhold, som blir lite kommentert. To individualister møtes i et kjærlighetsforhold, men den potensielle konflikten blir knapt nevnt. Robert har mekaniske innretninger i kroppen, tankene virker styrt, og en overnasjonal makt forfølger ham. Men fremtidsvisjonen forblir ytre handlingsstoff, og er ikke tematisk fokusert. Kort sagt: Tingen nøyer seg med å være en spenningsbok, og vi får naturligvis aldri vite hva tingen er – eller hvor den kommer fra.