Tintin i bokhylla

Tintin i bokhylla

Den blå lotus

Hergé

Carlsen 1973
Overs. til dansk: Jørgen Sonnergaard
(til norsk på Semic 1986)

John Arne Sæterøy

Den blå lotus er et klassisk fransk-belgisk tegneseriealbum som jeg oppdaget da jeg var 12. Eller det oppdaget meg.

Jeg kan ikke huske første gangen jeg gikk på biblioteket, men jeg husker den andre. Jeg plasserte bøkene jeg hadde lånt tilbake på hyllene og fant så nye jeg ønsket å låne. Etter at bibliotekaren forklarte meg at dette ikke var helt riktig prosedyre, måtte jeg rød i kinnene gå tilbake og finne de opprinnelige bøkene igjen. Av en eller annen grunn bestemte jeg meg ikke der og da for aldri mer å sette mine ben i et bibliotek, men kom stadig tilbake, ofte en gang i uka.

Jeg kan heller ikke helt huske noen bøker som gjorde spesielt inntrykk. Da jeg omsider kunne gå ned på voksenavdelingen derimot… Jeg fant snart fram til bøkene av Alistair MacLean, Desmond Bagley og Ken Follet. Follet hadde alltid en sexscene i bøkene sine, så ofte ville jeg bla meg fram til den først og så gå tilbake og begynne på begynnelsen.

Uansett…

Barneavdelingen på Molde bibliotek hadde en liten hylle med tegneserier. Den Store Donaldboka var der, husker jeg, noen Asterix, men viktigere, flere Tintin-album av Hergé,  på dansk av en eller annen grunn. Det jeg kan huske best er Den blå lotus. Mange av de tidligste Tintin-albumene, som Tintin i Amerika og Tintin i Kongo ble senere tegnet på nytt. Den blå lotus derimot, på grunn av skildringen av den japanske besettelsen av deler av Kina, lot seg ikke oppdatere. Heldigvis, vil jeg si, siden den nokså spinkle streken fortsatt har en egen sjarm.

Historiefortellingen er ofte mer komplisert her, med stadig kryssklipping mellom flere handlinger, noe Hergé gikk bort fra i de senere bøkene. Det er også en mer absurd humor enn i de senere albumene hvor alt måtte være logisk. Et eksempel er møtet med fakiren i begynnelsen, som i smerte spretter opp fra en pute han setter seg på. Eller scenen med tre barske vakter som går inn i en celle for å banke opp Tintin, bare for selv å ende opp på sykehuset. I tillegg er det et reelt mørke i dette albumet, med krig, opium og en gift som driver offeret til vanvidd. Både Tintin og Milou blir reddet i siste liten fra å bli halshogd. Tro meg, dette var bilder som satte seg fast i en sart barnesjel.

Siden dette er et tidlig album møter vi ikke Kaptein Haddock eller Professor Tournesol. Detektivene Dupond og Dupont dukker opp, som vanlig uten å hjelpe situasjonen spesielt. En annen ting som mangler her er den rasismen man kan finne i de tidligere albumene, spesielt i Tintin i Kongo. Faktisk kan man finne en sekvens hvor Hergé nærmest ber om unnskyldning for sine tidligere holdninger. Tintin møter en kinesisk gutt, Tchang, og forteller ham om europeiske fordommer overfor Kina. I løpet av albumet utvikler de et vennskap.

Grunnen til forskjellen mellom dette og de tidligere albumene er at Hergé møtte den kinesiske studenten Tchang Tchong-Jen i Brussel. Han satte Hergé inn i kinesisk dagligliv og kultur. I motsetning til tidligere album hvor Hergé bare fant på historien etterhvert begynte han nå å gjøre research og jobbe utifra et manus. Dette gjør Den blå lotus til Hergés første mesterverk. Selv omslaget er utsøkt og Tintin på sitt mest ikoniske.

Personlig synes jeg det er ni album, fra Den blå lotus til De syv krystallkuler som er Tintin på sitt aller beste. I de senere albumene er i mine øyne streken nesten for perfekt, og mangler det liv og personlighet man finner her. Da jeg begynte å lage mine egne tegneserier i begynnelsen av tenåra var Hergés tilsynelatende enkle strek et forbilde. At det faktisk ikke var SÅ enkelt oppdaget man etterhvert.

john arne sæterøyJohn Arne Sæterøy lager tegneserier under navnet Jason. Han har gitt ut rundt 20 bøker, og er oversatt til 12 språk. Han har vunnet flere priser, inkludert The Eisner Award, og bor i Montpellier, Frankrike sammen med en katt ved navn Bogart.

John Arne sender stafettpinnen videre og vil utfordre Eivor Vindenes til å dele sitt barnebokminne neste gang.

John Arne Sæterøy