Tittel: Tre meter med kniv
Tekst: Eili Harboe
Illustratør: Tiril Haug Johne
Forlag: Samlaget
Årstall: 2020
Antall sider: 189

Tittel med selvtillit

Eili Harboes debutbok Tre meter med kniv er en vakker og sår bok om ensomhet, nærhet og psykisk sykdom.

Det første jeg tenkte da jeg holdt i denne boka var: For en poetisk tittel! Samtidig tenkte jeg at når en debutant har selvtillit til å velge en så krevende tittel, vitner det om en forfatter med store ambisjoner. Begge disse tankene skapte skyhøye forventninger til innholdet, noe som ikke alltid er det beste utgangspunktet for å lese en roman. Fallhøyden kan være stor. Men noen ganger blir forventningene innfridd.

Som en kontrast til brutaliteten i tittelen, er det en enkel, barnaktig blyanttegning av et stille basseng med en enslig svømmer som preger forsiden. Da jeg så etter boken hjemme, spurte yngste i huset om det var den som lignet Karius og Baktus jeg lette etter. En assosiasjon jeg kunne være enig i. Så med to ganske ulike inntrykk satte jeg meg til for å lese.

De sårbare tenårene

Tre meter med kniv er en roman om å være i brytningen mellom barn og voksen. Lykke er en sårbar tenåring på søken etter egen identitet. Hun har brutt med sin trygge venninne Sonja fra barneskolen, og funnet to nye venninner som i større grad ønsker å sprenge egne grenser. De trekkes mot fest, alkohol og gutter. Rammen rundt historien er Lykkes relasjon til Simeon i parallellklassen. Det starter med en avstandsforelskelse, men utvikler seg etter hvert til å bli noe mer. I møte med Simeon utforsker Lykke sin egen seksualitet, men det er kanskje nærhet hun trenger, og det forblir noe uforløst mellom dem.

kniv-bassengLykke vokser opp i en distansert og lukket familie. Hun lever med en psykisk syk mor, en unnvikende far og en forsiktig og introvert fostersøster. Mormor er også ganske sentral i historien, men på den samme fraværende måten som resten av familien. Morens uforutsigbare oppførsel skaper en usikkerhet som kaster skygge over familien. Det er som om ingen orker å forholde seg til det. Mellom Lykke og faren er det mye usagt. At moren ikke ser Lykke, er en ting, men det virker som om ingen av de andre i familien ser henne heller. Lykkes liv bærer preg av manglende omsorg, der den psykiske sykdommen hele tiden er truende tilstede. Den skyver Lykke ut og vekk.

Ensomhet og ubehag

Som liten aksepterte Lykke i større grad skiftningene i morens humør, latteren og de rare påfunnene. Tenårene har gitt henne en annen bevissthet om det som skjer, og hun observerer moren med større bekymring og omsorg. Hun reflekterer også over når og hvordan sykdommen startet. «Eg trudde lenge at når mor lo, så hadde ho det bra. No forstår eg at det også er ein del av sjukdommen. Det gjer meg usikker på om eg i det heile tatt veit når ho er seg sjølv. Har ho alltid vore sjuk? Det har eg ikkje spurt far om. Eg veit ikkje om det er noko ein er fødd med, eller som blir utløyst av noko som skjer med ein».

Hariboe har et godt språk og troverdige observasjoner. Det er som om livet kommer for tett på Lykke, og mye kjennes ubehagelig: alkoholen hun drikker, vennskapet hun er i, berøring og sex, og familie hun lever med. For å håndtere ubehaget holder hun alle litt på avstand, også seg selv – og leseren.

Lykkes blikk

Det er den indre monologen til Lykke som i stor grad driver historien framover. Hun vender ofte blikket innover, der hun hengir seg til lange tankestrømmer satt i gang av ytre opplevelser eller inntrykk. kniv-bomDette grepet skaper nærhet til hovedpersonen, men også distanse til omgivelsene hennes. Hun befinner seg hele tiden på innsiden, og blir dermed stående på utsiden – hun er ofte fraværende, eller bare en observatør til det som skjer rundt henne. Det er også lite dialog, så stort sett all informasjonen vi får er filtrert gjennom Lykkes blikk og observasjoner. Den interne synsvinkelen gjør at vi må stole fullt og helt på det Lykke forteller, og at hun ikke utelater viktig informasjon. Utover i handlingen vitner visse hendelser og kommentarer om at det kan finnes grunn til å tvile på dette. Lykke som delvis upålitelig forteller gir en ekstra dybde og dimensjon til historien.

En liten svakhet ved boken er at Harboe enkelte steder lar tankestrømmene bli litt for lange. Spranget blir for stort og unaturlig, og det kan bli krevende for leseren å hente seg tilbake til historien.

Stort sett velskrevet

En annen innvending kan knyttes til fostersøsteren Lena. Jeg tviler på at en såpass syk person som moren ville fått godkjent omsorgen for et fosterbarn. Jeg opplever heller ikke at Lena fyller en funksjon som tilfører historien noe de andre karakterene ikke kan gjøre, og tenker egentlig at hun er litt overflødig for fortellingen. Til sist får jeg ikke episodene der mor er på jobb til å stemme med sykdomsbildet som tegnes av henne. Hun kan da umulig fungere spesielt godt på en arbeidsplass.

kniv-handkleTil tross for noen svakheter, er dette en velskrevet roman om den vanskelige ungdomstiden og psykisk sykdom i nær familie. Sanseligheten i observasjonene og den troverdige beskrivelsen av kompleksiteten i relasjoner til andre mennesker skaper en stemning og en uro som gjør at romanen skiller seg ut. De enkle illustrasjonene fanger opp ensomheten i teksten og forsterker følelsen av tomhet. Tittelen på boka hentes opp igjen helt mot slutten, beskrevet som en beskyttelse mot omgivelsene og eget territorium. Det er nettopp det jeg opplever Lykke gjør i møte med menneskene i livet sitt – legger ut tre meter med kniv for ikke å få dem for tett innpå seg. Kombinasjonen av det stille og det aggressive inntrykket fra forsiden blir derfor et fint bilde på kompleksiteten knyttet til nærhet og intimitet i romanen.

 



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.