Tittel: Keiserens nye klær
Tekst: Lisa Uhlen Ryssevik
Illustratør: Monica Sogn
Forlag: Egmont
Årstall: 2022
Antall sider: 28

Tittelen som ga seg selv

Hva går tapt på veien fra litterær klassiker til podkast og tilbake til bok igjen? En hel del, skal det vise seg i denne adapsjonen av H.C. Andersens eventyr Keiserens nye klær.

Om du ikke har hørt podkasten Snipp snapp snute, er den vel verdt en lytting. Serien fyller en nisje for dem som ikke vil ta seg råd til dyre abonnementer for å strømme lydbøker, men som likevel vil sikre barna kvalitetsunderholdning.

I podkasten serverer skuespiller Sveinung Oppegaard & co stort sett tradisjonstro versjoner av gamle eventyr – ispedd rabulerende episoder som T-Rexen og Steinaldermusa og De tre små griser som skulle reise til Mars. Episoden med Keiserens nye klær er i den førnevnte gruppen, men ved å legge til mer dialog og en drøss saftige dialekter blir H.C. Andersens en ny og moderne opplevelse i lydform.

Men når podkastepisoden av Keiserens nye klær skal bli bok igjen, minner det hele litt for mye om … åh, hva er uttrykket jeg leter etter!

Keiserens-speil

Slaktet av kritikerne

Våren 1837, da dette eventyret opprinnelig kom ut, var ikke spesielt bra for Hans Christian Andersen. Den danske forfatteren hadde gitt ut en liten håndfull romaner og skuespill, men det var med Eventyr, fortalte for børn (1835) at han følte det begynte å bli skikkelig sving over sakene. Kritikerne var ikke enige.

For ikke bare skrev H.C. Andersen eventyrene sine i et muntlig språk som lå langt fra det ideelle, litterære romanspråket – han skrev i tillegg historiene sine ut fra barnas perspektiv, og kunne finne på å fortelle historier uten moral. Slikt sømmet seg ikke, istemmet både datidens smaksdommere så vel som en ung Søren Kierkegaard.

Det var altså en forfatter i bratt motbakke som satte seg ned for å skrive forordet til eventyrsamlingen som blant annet inneholdt Keiserens nye klær. «I et lille fædreland bliver digteren altid en fattig mand. Æren er derfor den guldfugl, han især må gribe efter. Det vil vise sig om jeg fanger den ved at fortælle eventyr», skrev han.

Det virker som om Snipp Snapp Snute har satt seg fore å holde gullfuglen for seg selv.

Dummet ned

Innholdet i en podkast flyter avgårde og blir borte. Inn i det ene øret og ut av det andre. De færreste – hverken barn eller voksne – sitter stille og hører på en podkast uten å gjøre noe annet samtidig. Så det var først da Keiserens nye klær kom i bokform at jeg merket at noe var galt.

Eventyret er skrevet av Lisa Uhlen Ryssevik og illustrert av Monica Sogn, blir vi fortalt. Men den er opprinnelig skrevet av … nei? Basert på eventyret av … ikke? Hverken boken eller presseskrivet nevner H.C. Andersen med et ord. Derimot kaller de det for et folkeeventyr, noe jeg så vidt husker fra niendeklassepensum at ikke stemmer, siden det har en navngitt forfatter.

Jeg tok frem igjen Samlede eventyr og historier fra Bokklubbens Verdensbibliotek-serie for å lese eventyret på nytt, og ble slått av hvor godt originalen faktisk egner seg for høytlesning. Nettopp det muntlige språket som ga H.C. Andersen så mye pepper for nesten to hundre år siden, flyter helt strålende i Odd Bang-Hansens norske oversettelse.

Bøkene i «snuteserien» – som den heter – skal være «skrevet for høytlesning, av forfattere som lever av å lese høyt». Jeg har ingen grunn til å trekke intensjonen i tvil, men sannheten er vel heller den at de har tatt en tekst som i det store og det hele fungerer utmerket, og dummet den skikkelig ned.

Keiserens-pengerRoper med store bokstaver

La oss ta starten av eventyret i original form:

For mange år siden levde det en keiser som var så veldig glad i pene, nye klær at han brukte alle pengene sine for å pynte seg. Han brydde seg ikke om soldatene sine, om å gå i teateret eller om å kjøre tur i skogen, han ville ikke noe annet enn å vise fram de nye klærne sine.

Og så, i snuteboken:

Det var en gang en keiser som elsket vakre, nye klær. Han brydde seg ikke om DYRE HESTER, LEKELAND eller SJOKOLADEFABRIKKER. Han ville bare kjøpe nye klær og sprade rundt og vise seg frem.

All form for leserytme blir kastet på båten til fordel for irriterende STORE, FETE BOKSTAVER som prøver å PRESSE INN MED TESKJE hvor leseren skal LEGGE TRYKKET. Det er IRRITERENDE.

Glatt og grønt

Illustrasjonene til Monica Sogn er pene, og kan minne om enkle, glatte versjoner av 1990-talls Disney-filmer (tenk for eksempel, passende nok, The Emperor’s New Groove). Figurene har ikke så mye personlighet, men det er noe som kler pappfigurene som ofte befolker eventyr nokså godt.

Når jeg legger de to bøkene med H.C. Andersens eventyr oppå hverandre – Snuteboken og Verdensbiblioteket-boken – blir jeg slått av at illustratør Sogn har brukt nøyaktig de samme grønntonene som Bokklubb-boken på sitt omslag. Det virker nesten smålig å påpeke, hadde det ikke vært for at denne utgivelsen allerede unnlater å nevne den opprinnelige forfatteren. Man kan da ikke både ta innhold og innpakning og vente å komme unna med det.

Keiserens-pakledere

En ny moral

Den andre tingen H.C. Andersen fikk kritikk for, var mangelen på en tydelig moral i eventyrene. På tross av dette har Keiserens nye klær en nokså bitende avslutning. Keiseren innser at han ikke har klær på

… men han tenkte som så: «Nå må jeg holde ut gjennom hele opptoget!» Og så førte han seg enda stoltere, og kammerherrene gikk der og bar på slepet som slett ikke fantes.

Dette er ikke tydelig nok for Ryssevik, som åpenbart har villet klemme inn en moderne lekse kombinert med litt underbuksehumor:

Keiseren kikket skamfullt ned på den lille hjertetrusa si og ønsket at han kunne løpe tilbake til slottet og gjemme seg i saftbassenget. Dessverre kan man ikke alltid løpe fra problemene sine, så til slutt rettet han ryggen og sa: Jeg erklærer herved at hver torsdag er TRUSE-TORSDAG! Og da skal alle i hele landet gå i trusa!

Kanskje Snipp Snapp Snute-gjengen hadde kommet bedre fra det om de som sin første utgivelse hadde valgt et av de mer usofistikerte folkeeventyrene våre som oppussingsobjekt. Her blir de i alle fall feid golvet med av en over to hundre år gammel danske, som fortsatt har sin gullfugl i behold.

 



Skrevet av:

Kommentarer