Tjuvar, drapsmenn, bønder og kongar – ei fagbok om Gulatinget

HYBRID: FAGBOK I EPISK DRAKT En god innføring i vikingsamfunnet, men det episke halter litt.

HYBRID: FAGBOK I EPISK DRAKT

En god innføring i vikingsamfunnet, men det episke halter litt.

Forfatter og lektor Ole Røsholdt har en lang rekke utgivelser bak seg. I løpet av de siste 22 årene har han gitt ut rundt 20 bøker for barn og unge, både faktabøker og fiksjon. Fellesnevneren i alle bøkene er levendegjøring av fortiden. Røsholdt startet med en roman fra inkariket, men senere har det for det meste handlet om Norge i tidlige tider.

Røsholdts siste bok handler om norsk vikingtid, og presenteres som fagbok om Gulatinget. Men noen typisk fagbok er ikke dette. Med en viss rett kunne den også vært rubrisert som ungdomsroman. Størsteparten av boken består nemlig av en sammenhengende – og oppdiktet – historie om den 13 år gamle bondesønnen Arne, som vi følger gjennom sommeren 995.

Boken om er gjennomillustrert av Trond Bredesen. Billedstilen er gjennomført konsekvent fra begynnelse til slutt, med kraftige, grove konturstreker og gjennomgående jordfarger. Bortsett fra at noen er blide og noen er sinte og at det kan variere når det gjelder skjegg og barter, er personene ganske like, både i skikkelse og ansiktstrekk. Inntrykket er at de har et litt for barnslig lærebokpreg.

Hjemme på gården, ut på dannelsesreise
Første halvdel av fortellingen omtaler hendelser hjemme på gården og i hjembygda et sted i Sogn. Det handler om nabokrangler, overfall og behandling av treller. Arne stilles overfor utfordringer som krever mot og moralsk styrke – og roter seg inn i både tyveri, løgn og svik, med ganske alvorlige konsekvenser. Noen av konfliktene må løses på lokaltinget. Hendelsene denne sommeren settes i gang av et Romeo-og-Julie-lignende forhold: Arnes storebror Geirmund holder sammen med datteren på nabogården, Torhild med det gule håret! Men Geirmunds og Torhilds familier er bitre fiender, og det uholdbare kjæresteriet kan ikke holdes hemmelig i lengden. Dessuten er Åsulv, Torhilds bror, en voldelig bølle. Dermed smeller det.

I andre halvdel av boken blir Arne tatt med på Gulatinget – rene dannelsesreisen. Han opplever det yrende livet på handelsplassen og blir venn med litt eldre karer som har vært ute i viking. Igjen havner Arne midt i dramatiske hendelser. Åsulv lager nok en gang bråk, snart ligger to mann døde. Stormennene må forhandle, og tinget må behandle det hele som en erstatningssak. Nå får Arne mulighet til å vise seg som en modig og staut kar – og må vitne på tinget. Han opplever dessuten sin første forelskelse, og får et kyss av den frankiske handelsmannens datter. Arne begynner visst å bli en mann.

Gulatinget dette året får rikspolitisk betydning. På nært hold blir Arne vitne til at bøndene, ledet av Erling Skjalgsson fra Sola, forhandler med Olav Tryggvason om kongemakten. Etter både trusler og innrømmelser fra Olavs side gir tingmennene seg inn under Olav og lar seg dessuten døpe til Kvite-Krist. Det fremgår tydelig at dåpen knapt bygger på noen trosoverbevisning eller noe dypere kjennskap til den kristne tro. I stedet er det et ydmykende knefall for Olavs makt. Gerd, Arnes lille kjæreste, som er kristen, hvisker ganske treffende: ”Det er ikkje mi tru, dette,” – og representerer vel verknormen på akkurat dette punktet. I hovedsak er fremstillingen av forhandlingene på Gulatinget i samsvar med Snorre (kap. 56-57), selv om forfatteren har tatt seg visse friheter når det gjelder handlingsforløpet.

Fagbok under den episke overflaten
Selv om den unge Arne er både forteller og hovedperson i historien, er det ikke ham det egentlig handler om. Det Røsholdt vil, er å formidle et levende bilde av det norske vikingsamfunnet i overgangen mellom høvdingvelde og kongemakt, og særlig da Gulatingslovens betydning for alminnelige bønder. Poenget er altså å tydeliggjøre viktig historiefaglig stoff. Fortellingen om Arne er diktet opp for å vise lovens virkning i det daglige – og kanskje for å gjøre det faglige stoffet mer spennende. Hendelsene synes å være valgt ut med tanke på å illustrere så mange samfunnsmessige forhold som mulig, særlig slike som behandles i Gulatingsloven. For å tydeliggjøre dette, avsluttes flere kapitler med at de aktuelle paragrafene i loven siteres med store bokstaver. Boken gjennomgår lovreglene som gjaldt når en mann skadet en annen, både prosedyrene som skulle følges og hva slags bøter som skulle betales. Videre møter vi lover angående tyveri, både ransaking og straff, lover om behandling av treller, om reklamasjonsrett ved kjøp av treller, om kostøre ved tingferd og lover som omhandler drap på odelsbønder så vel som på treller. Sedvanen ved tingforhandlinger blir også tydeliggjort.

Preget av fagbok styrkes av at den episke hoveddelen av boken følges opp av 17 sider med faktastoff. Dette er en konsentrert og god innføring i datidens samfunn, ispedd enkelte blikk fremover mot vår tid: ”Frå Gulatinget til Stortinget”. Faktadelen rommer både kart, kildeliste og ordforklaringer. Ikke nok med det; på forlagets hjemmeside finnes et omfattende og godt undervisningsopplegg til bruk for lærere som vil bruke boken i 6. eller 7. klasse.

Historiefaglig er det lite å sette fingeren på. Boken tegner et tydelig bilde av vikingsamfunnet, og forklaringene er klare og gode. Men i iveren etter å få frem hvordan Gulatingsloven og forhandlingene på tinget regulerte konfliktene i samfunnet, har nok boken fått et litt for harmoniserende preg. Den farer lett over det forhold at det ikke fantes noen samfunnsmakt utover ætten som kunne sørge for å sette domsavsigelsene fra tinget ut i livet. Derfor kunne småkårsfolk ha problemer med å hevde sin rett overfor mektigere ætter, også når tinget hadde gitt dem rett. I ættesogene ser vi tegn til at motsetningene kunne bli såpass alvorlige at folk valgte å rømme landet. Ikke alle konflikter ble løst i minnelighet ved bruk av loven.

Når det gjelder kristningen av landet, gir vel Røsholdt det samme skjeve bildet av historien som Snorre gjorde. Snorre skrev om kongene, og kristningen ble fremstilt som kongenes brutale sverdmisjon. Det er ingen grunn til å betvile Olav Tryggvasons og Olav Haraldssons religiøse maktovergrep. Men det Tryggvason prøvde på, og som Haraldsson ”den hellige” lyktes med, var å bygge opp en kongelig rikskirke, hvilket ville styrke kongemakten. Kristningen startet tidligere, og i fredeligere former. På 900-tallet var det allerede mange kristne i Norge, særlig i Viken – hvor den danske innflytelse gjorde seg sterkest gjeldende – og noen steder på Vestlandet.

Problemer med epikken
Å formidle historiefaglig stoff i episk form kan være en god idé, særlig hvis fortellingen fenger. Men dette er en vanskelig kunst, og jeg vet ikke om Røsholdt lykkes helt, selv om han tydelig er en rutinert og god skribent.

Det at forfatteren har så mange samfunnsmessige og juridiske forhold som han ønsker å kaste lys over, blir en tvangstrøye for det episke løpet. De mange forklaringene sinker den episke fremdriften, gjør dialogene unaturlige, og kan oppleves som forstyrrende innskudd i historien.

Et annet problematisk trekk er at Røsholdt har valgt å skrive en førstepersonsfortelling. I lærerveiledningen på nettet skriver han: ”Det er Arne sjølv som er forteljaren. Slik møter lesaren bondesamfunnet i vikingtida gjennom auga til ein 13 år gamal gut.” Jeg er ikke så sikker på dette. Vel er ordene lagt Arne i munnen, men er det virkelig øynene til en trettenåring fra vikingtiden vi ser gjennom?

I en førstepersonsfortelling avhenger mye av fortellingens troverdighet av at leseren kan tro på at fortelleren er den personen hun eller han utgir seg som. Troverdigheten glipper når fortelleren altfor tydelig blir forfatterens talerør – og det skjer med Arne. Han tenker litt for voksne og moderne tanker, som når han plutselig blir skeptisk til den gjengse behandlingen av trellene eller til slektens og samfunnets æresbegrep, eller når han sitter der med kritisk distanse og gjennomskuer bøndenes manglende religiøse overbevisning idet de gir etter for Olavs dåpskrav. Jeg ser bare ett sted som Arne kan ha fått disse tankene fra, nemlig fra Røsholdt. Det fremgår i boken at Arne forteller sin historie kort tid etter at tingene skjedde, eller nesten mens de skjedde. Det er altså ikke tale om en eldre manns mer opplyste erindringer. Boken vil ha oss til å tro at guttungen tenkte akkurat slik der og da – men det klarer ikke jeg å tro. Trolig kunne Røsholdt løst noen av problemene ved å operere med en tredjepersonsforteller. Slik kunne han vekslet friere mellom et innenfra- og et utenfraperspektiv på Arne og hans verden, og det kunne skilles mellom Arnes tanker og fortellerens forklaringer og eventuelle kommentarer.

Det vil alltid måtte finnes en fiktiv tilhører innenfor fiksjonens univers, selv om tilhøreren ikke alltid synliggjøres. Den fiktive fortelleren henvender seg til noen, og det kan være nyttig å spørre: Til hvem? I Arnes fortelling blir dette vanskelig å svare på. Tilhørerne kan umulig være sambygdinger eller landsmenn – stadig vekk forklarer han forhold som enhver i datidens samfunn var vel kjent med. Et lite eksempel: I forbindelse med at det kalles inn til tingmøte, står det: ”Og så kom bodstikka – ein trepinne med tingmerke på.” Hvilken tilhører i Arnes samfunn kunne tenkes å trenge en forklaring på hva en budstikke var? Vi forstår selvsagt at alle forklaringene gis med tanke på at leserne av boken, altså våre dagers skoleelever. Men dermed brytes fiksjonen. Bokens lesere er jo ikke del av fiksjonen. Den episke magien svinner når Arnes mange forklaringer ikke virker naturlige ut fra hans verden.

Problemet med at alt som trenger å forklares, må komme frem i Arnes egen fortelling, kunne kanskje vært løst ved hjelp av en rammefortelling der Arne må fortelle sin historie til folk som ikke kjenner nordiske forhold. Da ville alle hans forklaringer plutselig bli naturlige i sammenhengen, og kanskje kunne et slikt kulturmøte ha føyd nye dimensjoner til historien?

Kort oppsummert: En verdifull fagbok, selv om fortellerstemmen ikke er helt troverdig.