Tittel: Tjuven
Tekst: Rune Belsvik
Illustratør: Kari Stai
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2008
Antall sider: 60

ISBN 978-82-02-28942-3

Tjuven

AVSKYLIG ELLER GRENSESPRENGENDE?

Kommer Tjuven til å bli stående urørt i bibliotekenes hyller til spott og spe? Eller blir den lest i filler til den automatisk åpner seg på visse sider?

Innimellom kravene om varseltrekant om porno for barn og litterære støtteerklæringer har Rune Belsvik selv forsvart Tjuvens prosjekt: «Barna er språklause og makteslause i sitt møte med seksualiteten slik han kjem mot dei frå den vaksne kulturen». (Se her)

Før vi tar debatten om hvorvidt Belsvik skammelig har trådt over sømmelighetens grense eller fortjenestefullt brutt barnelitteraturens pripne bluferdighetsbud, må Tjuven kritiseres. Få anmeldere har hittil tatt seg bryet med å analysere boka, så vidt jeg kan se.

Deretter får diskusjonen fortsette om hvorvidt bruken av eksplisitte skildringer av barns seksualitet her er berettiget? Har Tjuven bommet på sin målgruppe? Er den en barnebok som voksne eksperter liker, men ingen barn vil ta i? Har Belsvik rett i at barn trenger ord på sin seksualitet? Er ordene Belsvik tilbyr gode?

Saken er så brennbar og interessant at jeg ber leseren bære over med at denne anmeldelsen er i lengste laget.

Midt mellom lite barn og ungdom
Navnet på hovedpersonen i Tjuven er overraskende, Jolver. Det eiendommelige, kunstige navnet signaliserer at fortellingen ikke er helt realistisk. I voksenboken Kommoden, som Belsvik ga ut i 2007, er hovedpersonen Jolver utstyrt med etternavnet Nilsen: Jolver Nilsen gir et litt annet signal: det spesielle ved den alminnelige mannen.

Som 50-åring i Kommoden har Jolver Nilsen mistet den seksuelle lysten, og er lettet:

      For aldri var det noko som hadde drive Jolver ut i så mange skammelige situasjoner, fått han til å gjera og seia så mykje idiotisk, fått han til å krypa slik på sine kne, be og tigga og krevja og brøla og kviskra og smigra og skryta og lyga eller rett og slett bli stum, som denne

lysta

    som kom inn i kroppen hans som ei primadonna ein gong før han fylte ti år,

tenker han (s. 17).

Når anmelderne har vært usikre på hvor gammel Jolver, hovedpersonen i Tjuven, kan være, og over hvilken aldersgruppe fortellingen egentlig retter seg til, kunne de altså ha funnet et slags svar her. Jolver som legger seg oppå kjølige og myke Eline og «gnir seg» og finner det «glatt og godt», er ti år gammel – hvis 50 år gamle Jolver husker rett.

Tradisjonell handling
Om en ser bort fra de få scenene som uten omskrivninger beskriver Jolvers første utforsking av seksualiteten, er Tjuvens grunnleggende handlingsgang langt fra oppsiktsvekkende. Jolver kjeder seg, oppsøker noen venner og foretar seg sammen med dem noen handlinger som mamma og pappa ikke ville ha bifalt. Snart har det ene trukket det andre med seg, Jolver begår et simpelt tyveri, som så blir avslørt. Som straff utstøtes han fra familiefellesskapet og konfronteres med sitt nye, nedrige selv. Skyldig og utstøtt frykter han å ha mistet foreldrenes kjærlighet for godt. Enden er likevel god. Idet mamma og pappa tar ham inn i varmen igjen, oppdager Jolver at noe har endret seg. Hans løsrivelse fra mor har begynt:

    Det er som om mamma har forstått at dei er to heilt forskjellige menneske. At ho ikkje lenger kan vita om han vil ha te eller ikkje. Ho som alltid har visst alt om han. […] No veit ho det plutselig ikkje meir. No må han vita det sjølv. Og så må han svara. Ho står med mugga i nevane og ventar på han. / Ja takk, seier Jolver (s. 66).

I all sin enkelhet skiller Tjuvens grunnleggende handlingsgang seg likevel fra formellitteraturens fordi tilgivelsen ikke fører til en forsoning som gjenoppretter den tapte uskyldstilstand, men bringer Jolver videre mot livets neste stadium og en åpen fremtid hvor «han må svara».

Det enkle om det vanskelige
Belsviks språk kler lettlesformelens korte hovedsetninger og rettlinjede enkle handlingsgang som forlagene eksellerer i for tiden. Slik åpner Tjuven: «Jolver står ved sølepytten og kjedar seg. Mamma er sur. Ho seier at han kan vera ute. Det er kjedelig å vera ute». Det mangler ikke på korte hovedsetningene i Kommoden heller, hvor det for eksempel heter: «Han følte seg som ein frammand i si eiga stove. Men Bitten merka det ikkje. Ho hadde nok med sitt. Mor hennar var begynt å bli svært glømsk, og ho trengte meir og meir av Bitten sitt selskap» (s. 91). Om Belsvik skriver for barn eller voksne omgås han ordene forsiktig. Enkle ord må til for å opprettholde en overskuelig verden når kompleksiteten truer.

Hvilke lesere?
Tjuven er en kort liten bok på omtrent 60 sider. Kari Stais forsideillustrasjon antyder en eller annen form for spenning: Bak et hushjørne står en gutt med et perlehalsbånd i hånden som skjuler seg for en dameskikkelse som en bare ser skyggen av. Boken ser dermed ut som akkurat en slik kort og spennende bok som leseuvillige guttunger gjerne tyr til på skolebiblioteket når det er lesetime. Baksideteksten frister i tillegg med «eit blad med nakne damer». Bestemor kan nok komme til å ta feil og «tro dette er en søt bok til barnebarnet,» som Dagbladets anmelder Cathrine Krøger bekymret skriver, men Tjuven vil ikke bli forvekslet med en billedbok eller høytlesningsbok for barn i barnehagealder. Konvensjonen for lettlesbøker tilsier at denne boka er myntet på barn som kan lese selv.

Naivisme i ord og bilde
Foruten forsideillustrasjonene har boka ti blyanttegninger av Kari Stai, en for omtrent hver sjette side. Ingen av tegningene viser de eksplisitt seksuelle scenene. Tegningene er stiliserte, de utnytter romdybden og perspektivet understreker forholdet mellom personene. De er utstyrt med overdrevent store hoder og øyne, og slik er det noe tegneserieaktig over dem, men uten at de har tatt inn i seg tegneseriens livaktighet eller dynamikk. Heller enn å fremheve det positive i at tegningene på sett og vis «dobler» Belsviks naivitet, er jeg mer tilbøyelig til å kritisere at alle ikke holder et godt nok nivå. De dårligste er for stive og livløse. Spesielt mislykket er illustrasjonen på side 13 hvor barna i bua blar og onanerer til et pornoblad, mens Eline venter «oppe i mørket» på at de skal komme opp til henne for å «gni seg». Denne tegningen utnytter verken perspektiv eller lys–skygge-kontrast. (Se her.) Det finnes ikke snev av mørke oppe hos Eline og ikke ladde følelser rundt pornobladet. Det er selvsagt på akkurat disse sidene at illustratøren må ta de vanskeligste valgene, og jeg har ingen forslag til hvordan det kunne ha vært gjort bedre.

Seksualskildring i ord
Noen passasjer i begynnelsen og mot slutten av boka kretser rundt det seksuelle. Fra Jolvers perspektiv beskrives bildene i pornobladet som Eline har skaffet til veie. Skildringen som gis er eksplisitte, men ikke spesielt utbrodert: «Ho har føttene ut til siden. Ho held fingrane slik at det går an å sjå opninga i tissen. / Er det slik dametissen er? spør Jolver» (s. 12). I samme scene lærer Bob ham å onanere: «Det er godt å ta seg på tissen, sier Bob. / Å? seier Jolver. / Berre gni fram og tilbake mens du ser i bladet, seier Bob vidare» (s. 11). I neste kapittel går Jolver opp til Eline, ser henne naken, drar ned buksene og «gnir seg». Også her er skildringen kort og presis: «Tissen hennar er berre ein strek, eller ei stripe i huda» (s. 17). Også i neste kapittel «gnir» Eline og Jolver, og også her konstateres det bare at det skjer: «Dei gnir seg mot kvarandre» (s. 20).

Selve plotet i Tjuven oppstår fordi Eline lover Jolver at han skal få se storesøsteren naken om han bare tar med et smykke til henne. Jolver stjeler penger fra mamma og kjøper smykket, men Ramona, som hun talende nok heter, tar betaling uten å vise tegn til å levere varen. Også Bob er blitt lovet et glimt av Ramonas herligheter mot et smykke. Det er etter denne guttenes første seksuelle skuffelse at denne anstøtelige replikkvekslingen faller:

      Det treng ikkje å vera jenter med, seier Bob.

 

      Til sølepytten? [spør Jolver, som tenker på å leke at de seiler løv i sølepytten]

 

      Nei, når vi gnir oss, seier Bob. Det går fint med to gutar. Vi gnir berre tissen mot rumpa.

 

      Går det an?

 

      Ja, det er mange som gjer det, seier Bob. Du kan stikka tissen inn i rumpeholdet òg.

 

    Skal vi prøva? spør Jolver […] (s. 48)

Guttene får imidlertid ikke realisert planen om å gå i skogen for å prøve fordi Jolver må stå til rette for tyveriet.

Ramonas delaktighet i plotet antyder at barna er manipulert og utnyttet i sin oppdagelse av seksualitet. I et slik perspektiv er det en motstandshandling at guttene tyr til hverandre. Dessuten er det mulig å se mer enn en anelse sår og dyster humor i denne scenen.

Sterke, delte meninger
Dagbladets kritiker Cathrine Krøger har uttrykt sin avsky for boken. I Adressavisen har Morten Haugen trukket fram Eline som bokas største svakhet. «Hun er uten selvstendig motivasjon eller karakter, men fyller alle de rollene som trengs for Jolvers utvikling» (Se her). Men Eline-skikkelsen kan også forsvares: Som guttene etterligner forbildene de stadig blir konfrontert med i sine seksualiserte omgivelser i sin første utforsking av seksualiteten, utforsker Eline kvinnelig seksualitet med utgangspunkt i sine forbilder på tilsvarende måte. Kvinnelighet er gjerne fremstilt som en slik fleksibel tilrettelegger av maskuline behov.

For meg er spørsmålet om forholdet mellom seksualutforskingen og tyveriet mer interessant. Det er først idet seksualiteten forbindes med tyveriet at skammen oppstår. I sin første, rene form er seksualiteten uproblematisk for Jolver og de andre barna.
Skammen fra tyveriet smitter så over på den seksuelle opplevelsen. Det er vanskelig å gjøre seg til psykolog på grunnlag av egne erfaringer, men det slår meg at det er stor forskjell på små barn som i all uskyldighet «tar hverandre på tissen» og den mer skjellsettende utforskingen av seksualiteten som skjer når en er «midt mellom lite barn og ungdom», og som er langt mer problematisk og skambefengt. I et slikt perspektiv er det muligens synd at Belsvik har knyttet seksualitetsutforskingen til tyveriet.

Guri Fjeldberg protesterer i et innlegg i Dagbladet mot det kravet som ligger implisitt i Cathrine Krøgers kritikk, om at en god barnebok må passe for alle barn og kunne guteres av enhver bestemor. (Se her) Et synspunkt de færreste vel deler, i klarttenkende stunder. Ulike barn trenger eller liker eller søker ikke til samme bøker.

De løsrevne sitatene fra Tjuven som publikum har fått servert av indignerte anmeldere og litteraturformidlere, har ikke på noen måte ytt boka eller forfatteren rettferdighet. Etter å ha lest boka er jeg overhodet ikke overbevist om at ingen barn vil søke seg til Tjuven og ha utbytte av den. Det er langt fra umulig at denne dristige boka virkelig, som Belsvik ønsker, kan gi noen barn noen ord å sette på sine første og ofte problematiske seksuelle opplevelser og noen referanser å relatere dem til.



Skrevet av:
Kommentarer