To bildebøker fra Magikon

Bildebok
Tittel: Ikke helt alene
Tekst: Constance Ørbeck-Nilssen
Illustrasjon: Akin Düzakin
Sideantall: 32
Magikon 2009
ISBN:9788292863107

Ikke helt alene

Constance Ørbeck-Nilssen

Magikon

2009

32

Bildebok
Tittel: Jeg skal hjelpe deg
Tekst: Tyra T. Tronstad
Illustrasjon: Helena Ohlsson
Sideantall: 42
Magikon 2009
ISBN:9788292863091

Jeg skal hjelpe deg

Tyra T. Tronstad

Magikon

2009

42

DET LILLE I DET STORE

To bøker om å hanskes med det som er større enn en selv

Lille Magikon forlag har kommet med to bildebøker med både nye og erfarne stemmer og streker. Prisbelønte Akin Düzakin har illustrert Constance Ørbeck-Nilssens historie om Lars som skal gå alene til skolen. Ørbeck-Nilssen er tidligere student ved NBIs forfatterutdanning, de har samarbeidet om prosjektet fra de møttes på et seminar i regi av foreningen Ord & Bilde. Det synes at de har jobbet sammen fra starten, tekst og bilde kommuniserer og henger godt sammen. Samtidig rommer teksten elementer som ikke kommer fram i illustrasjonen – og omvendt.

En annen historie?
Ikke helt alene forteller historien om Lars som skal gå til skolen. For å komme dit må han gjennom en stor skog, og han går baklengs fra moren og gjennom skogen. ”Bare gå nå, Lars. Dette greier du” er mors avskjedsord til gutten sin. Og Lars greier seg. Han er redd for store hunder, for biler og tyver. Men de fire hjelperne Skruvla, Virvel, Ramle og Trigger klarer å overvinne det skumle og komme seg gjennom skogen. Han greier det! Men akkurat der skogen slutter står mor likevel. Hun var redd Lars skulle komme for sent.
Det kan virke som om denne løsningen punkterer boka helt. Lars skal jo lære seg å mestre selv, å gå gjennom skogen alene, og så viser det seg at mor ikke tror han vil klare det! Jeg følte meg irritert ved første gangs gjennomlesning, men dette er en løsning som gir rom for å tolke historien annerledes. Nå er det ikke skogen, det ukjente og mørke som er trusselen, men heller moren selv, en mor som ikke vil slippe og gi barnet sitt tillit. En helt annen historie. Men hvordan jeg som voksen, tolkende leser forstår teksten er ikke det mest interessante, dette er jo en historie som skal fungere for barn. Den barnlige leseren vil nok stå på barnet Lars’ side og ønske at han mestrer den oppgaven han har fått i bokas begynnelse. Morens tilstedeværelse kan også leses som et betryggende element, men jeg synes likevel at det er problematisk at Lars likevel ikke blir tiltrodd oppdraget.

Moderne Rødhette
Akin Düzakins illustrasjoner er myke, mørke og til dels dystre. Det finnes ikke rette vinkler, skogen er konturløs og organisk og det er ikke vanskelig å tenke seg at denne skogen skjuler hemmeligheter og farer. Noen hint får vi også, Düzakin har gjemt både skumle og hyggelige ansikter i skogen. Noe å få øye på for den som får teksten opplest! Fargene er mørke og duse, med noen unntak. Huset til Lars er lyst, husene i byen er lyse, og ikke minst lyser de fire hjelperne opp i alt det mørke. Moren er derimot i skogens farger, og står også inne i skogen, noe som støtter at moren ikke er noen hjelper for Lars. Det mest iøynefallende fargemessig er Lars rødstripete lue. Som Rødhette må Lars manøvrere seg gjennom en skog full av farer, og får hjelp av andre. Ulven har nok tidligere vært en reell redsel for barn, men Lars er et barn av i dag, og må hanskes med biler, lyder, skumle menn og klokka.

Gode bilder
Også i Jeg skal hjelpe deg er det et lite menneske som må ut i verden. Men lille Klara er mer aktiv og handlende, mindre tenksom enn Lars. Klara bor sammen med pappaen sin som kjører t-banen. En dag er pappa syk, og Klara sitter på kjøkkenet i sjuende etasje og ser på menneskene som samler seg på perrongen og venter på t-banen. Der står Gunhild som er høygravid, Henry og Åge som skal møte en pen jente og Alfredo som skal få tre brødre til å bli venner igjen. Vi følger også disser personenes tanker i boka, synsvinkelen ligger ikke bare hos Klara. Det blir mange historier, men det er likevel bra at forfatteren gir menneskemengden ansikter og liv. Historien om Alfredo sitter ikke like godt som de andre, men Henry og Åges fortelling er morsom, og ligner ikke noe jeg har lest i andre barnebøker.Tyra T. Tronstad lager malende, nye og gode språklige bilder. Hør bare på hvor syk pappaen til Klara er:

Magen hans er slapp og tung bak pysjen. Når han går, henger skrittene hans nesten fast i gulvet. Han sitter på kjøkkenet og slurper i seg kaffe så sakte at den høres ut som syltetøy.

Det handlende barnet
Klara tar ansvar. Hun skal hjelpe! Klara tar pappas trekantnøkkel, starter t-banen og får folk fram dit de skal. Hun handler, mestrer og føler gleden ved det. Her er handlingen langt utenfor det realistiske planet. Helena Ohlssons illustrasjoner har mye realisme ved seg, de er arkitektpreget med linjaltegnede streker, rette vinkler og flater. Fargene er lette, rolige, glade. Menneskene er annerledes enn de kantete omgivelsene, de er runde med store hoder og uttrykksløse prikkeøyne. Likevel er særlig tegningene av Klara og faren fulle av hengivenhet og varme. Klaras handlinger er motivert av ønsket om å hjelpe faren som hun er så glad i. Men det er ikke nok å mestre i seg selv. Klara får ikke anerkjennelse for det hun har gjort, det jo ingen som setter pris på t-baneføreren! Faren deler dette hjertesukket, også han kan føle seg liten. Løsningen på dette felles problemet virker lettvint, og gir en hyggelig, men litt skuffende slutt.

Oppdrag
De to bildebøkene er begge i hovedsak vellykkede, og Magikon fortjener ros for å slippe fram nye stemmer og streker. Bare synd at det lille forlaget ikke har ressurser til å holde nettsidene sine oppdaterte – her mangler lovet informasjon som burde vært der for flere måneder siden. Jeg vil gjerne vite mer!

Bøkene har et klassisk tema: barnet har fått et oppdrag som må løses. Og i begge historiene spiller foreldrerelasjonen en viktig rolle. Her kommer den i fortettet versjon: sønnen har bare moren, datteren har bare faren sin. Andre personer er i stor grad komprimert bort for å få en tydelig historie. Omgivelsene spiller også en stor rolle, henholdsvis den store byen og den store skogen. I skogen er utfordringen å kontrollere egen frykt, i byen er det å få øye på det lille og enkelte mennesket i den store sammenhengen.