To bildebøker som tiltrekker seg eldre lesere
Bildebok/Fagbok
Tekst: Lena Lindahl
Illustrasjon: Rui Tenreiro
Verdens første ballongferd
64 sider
CappelenDamm 2012
Verdens første ballongferd
Lena Lindahl
CappelenDamm
2012
64
["88","92"]
Bildebok
Tekst og illustrasjon: Ragnar Aalbu
Anda i ødemarka
48 sider
CappelenDamm 2012
Anda i ødemarka
Ragnar Aalbu
CappelenDamm
2012
48
["88"]
Det er litt synd at disse tapre og kule dyra ikke er presentert på måter som fenger de yngste, men ungdom kan ha mye å hente i disse bildebøkene.
Cappelen Damm har nettopp gitt ut to barnebøker av høy estetisk kvalitet. Begge bøkene er tiltalende, med rause format og nostalgisk vri og presenteres for barn under 12 år. Den ene er en illustrert historisk bok om hvordan en av verdens største oppfinnelser ble til, og den andre er en bildebok som handler om en and på fisketur. Selv om bøkene er svært ulike, har de begge til felles at de tidvis stenger mange barnelesere ute. De er mer tiltrekkende for ungdom og voksne. Der den ene byr på i overkant mye faktakunnskap og detaljer, har den andre for lite konkret innhold og for mange voksenreferanser mellom linjene.
Vintage preg
Lena Lindahl debuterer som barnebokforfatter med Verdens første ballongferd. Boka er en sann historie om de franske brødrene Montgolfier, som i 1783 oppfant verdens første luftballong. Å tegne en luftballong tror jeg er alle illustratørers drøm, det er også en fin blå luftballong som pryder bokomslaget. Resten av boka imponerer med vakre tegneserieaktige illustrasjoner signert Rui Tenreiro. De detaljerte tegningene minner om gamle, historiske tresnitt og setter oss elegant inn i den riktige tidsepoken, Frankrike på slutten av 1700-tallet. Menn i hvite parykker og damer med overpyntede kjoler går rundt i gatene. Illustrasjonene støtter teksten og forenkler det som er komplisert. Bokas store, sjenerøse høydeformat er uvanlig i norsk sammenheng og bidrar positivt til lesbarheten fordi det blir plass til mange illustrasjoner, stor skrift og mye luft mellom avsnittene. Da oppstår også ledige rom til undring og tenkepauser blant faktaopplysningene. Illustrasjonene gir dessuten boka et tiltalende «vintage» preg, noe som er midt i blinken for voksne nostalgikere. Hvem blir ikke fascinert av en blå luftballong? Landsbybrødrene Joseph og Etienne er på sporet av oppfinnelsen, men må konkurrere mot høyt utdannede og svært overlegne forskere i Paris. Kong Ludvig XVI og dronning Marie Antoinette er tilskuere når verdens første ballongferd gjennomføres. Et morsomt poeng ved historien er at luftpilotene var en and, en sau og en hane.
I grenselandet mellom lærebok og barnebok
På forlagsliv.no skriver Lindahl at hun under sin research til boka lærte at virkeligheten ofte overgår fantasien. Og virkeligheten kan absolutt være spennende nok som bokmateriale. Men klarer forfatteren å gjøre det spennende nok? Den åpenbare gulroten i fortellingen er historien om de tre dyrene som ble verdens første luftpiloter. I boka omtales de bare helt på slutten. Riktignok har illustratøren gitt oss en liten «teaser» ved å tegne dem inn på en av de første sidene. Men jeg vil vite mer! Det er nettopp slikt materiale som har alle muligheter til å fenge barn. Jeg tenker på hvordan det ville vært dersom dyrene var hovedpersoner i stedet for de godt voksne brødrene.
Sannsynligvis har forfatteren allerede i stor grad forenklet de historiske fakta for å gjøre stoffet barnevennlig. Allikevel tenker jeg at hun kunne gått mye lenger i sin spissing og forenkling for å inkludere enda flere lesere. Handlingen er komplisert, boka byr på mange faktaopplysninger og vanskelige franske navn. Stedsnavn som Champs de Mars og Place des Cordeliers kunne kanskje med fordel ha vært oversatt til norske navn eller rett og slett blitt utelatt. Innimellom presenteres vi for noen fysiske lover, for eksempel den om hvorfor varm luft stiger til værs. Sammen med opplysninger om nøyaktig hvor langt de første prøveballongene seilte og ulike datoer for ulike eksperimenter, føles dette litt overveldende. Jeg sliter litt med å holde tråden. Hovednerven i fortellingen, kappløpet mellom oppfinnerbrødrene og forskerne, kunne også vært tydeligere. Riktignok er språket muntlig og muntert med stadige retoriske spørsmål, som for å passe på at leserne ikke faller ut. Jeg tror dessverre de yngste barna faller ut. I vår digitale verden er barn vant til at informasjon skal kunne forstås raskt. Denne boka krever et svært modent og konsentrert barn –eller en tålmodig voksen som tar seg god tid til å forklare underveis. På den annen side er boka en flott støttespiller til skoleundervisningen i naturfag eller historie, særlig med tanke på de litt eldre barna og ungdomsskoleelever.
Moderne Tyrihans med Mister Bean faktor
Ragnar Aalbus bok, Anda i ødemarka, handler om en and som skal på fisketur. Mens han kjører gjennom byen i sin gule Austin Maxi, fester fiskekroken seg fast i tilfeldige forbipasserende. Opptrinnet minner om scenen fra det gamle eventyret om Tyrihans og gullgåsa. «Vil du være med så heng på!» Hovedpersonen Anda er ordknapp og har nok med seg og sitt. Likheten med karakteren Mr.Bean fra tv-serien vi alle kjenner, er også påtagelig. Kanskje er det på grunn av den lille gule bilen eller fordi han gjør dumheter uten å være klar over det selv. I boka møter vi også andre artige karakterer, blant annet den suksessrike keramikeren Mary Potter, seniorspesialrådgiveren Stein Sakspapir, den naive fotomodellen Susie Serken og den sleipe lommetyven Brekkbønna. En stor og en liten hund er det også plass til. Det er lite trolig at de yngste barneleserne vil oppfatte den bakenforliggende humoren i disse karakterbeskrivelsene. Det slår meg også at det ikke er noen barn blant karakterene. Det nærmeste man kommer er Brekkbønna, som er en kriminell ungdom på rullebrett.
Boka bæres av illustrasjonene, teksten er minimal og består kun av replikker og bildetekst til de illustrerte persongalleriene foran og bak i boka. Aalbus særegne retrostil kjenner vi fra tidligere bøker som Nesa til onkel Knut (2010) og Purriot og den usynlige mannen (2012). Stilen kjennetegnes av stiliserte figurer med tydelige referanser til 50-60-tallets estetikk. Denne kontrollerte leken med former skaper en harmonisk bildeverden på grensen til det nesten litt for perfekte. Men bare nesten. Humoren myker opp og gjør uttrykket personlig og livlig. Jeg som er voksen får gode barndomsminner av denne litt tilbakeskuende estetikken. Retrobølgen er i tiden, og boka kan derfor utmerket fungere som en «coffee table» bok for stilbevisste voksne.
Letebok for voksne
Ragnar Aalbu er en mester på ordspill, det har han også vist i tidligere utgivelser, som for eksempel i Fokus på ku (2004). Bare tittelen bringer denne gangen fram et minne om en annen bok mange voksne kjenner fra før. Likheten med Anna i ødemarka stopper allikevel der. Dette er en «Feel good» bok i høyeste grad. Den er vakker, kul og artig, selv om jeg sitter igjen med en undring over ikke helt å forstå hva forfatteren ønsker å oppnå. Uansett – han har tydeligvis hatt det gøy underveis. Boka inneholder flere morsomme slagord, underfundig ironi og skjulte hentydninger. Rett som det er står selveste Elvis i en trappeoppgang, og på motorveien kjører en postbil med slagordet «Vi lever for å leve». En av karakterene i boka ligner mistenkelig på Paris Hilton, mye fordi hun har en pyntehund med samme navn. Det blir nesten som en letebok for voksne, der aktiviteten går ut på å finne skjult ironi. Slike morsomheter vil antageligvis gå barn hus forbi. Det som står igjen til de minste blir da den enkle historien om en and som skal på fisketur. Eldre barn, ungdom og mange voksne lesere vil nok ha mest å hente her, både i bilder og humor.
Det er ikkje sånn at småbarn kan bare ha glede av bøker som Beibi lei seg eller Lars danser. Anda var ei favorittbok her i huset før podens første bursdag. Det er bilar, bading, panikk, glede, og det skjer noko heile tida. Eg ser heller på Anda i ødemarka som ei bok som veks med barnet. Beibi blei vi alle fort lei av.