Aalbu, Ragnar (tekst og illustrasjoner)
Fokus på ku
upaginert
Cappelens Forlag 2004

Torseter, Øyvind (tekst og illustrasjoner)
Klikk
upaginert
Cappelens Forlag 2004

To billedbokprisvinnere

Originale prisvinnere

Til tross for at det her er snakk om to ulike tekster, vil jeg starte med å framheve det de har til felles. Det første er at begge har mottok pris fra Kulturdepartementet 1.april 2005. Fokus på ku fikk debutantprisen og Klikk fikk bildebokprisen. At Aalbu får debutantprisen, kan for de som har fulgt med kanskje være litt underlig, for som illustratør har han alt debutert i barnelitteraturen. Han har tidligere blant annet illustrert Samlagets Juleboka, Brit Bildøens Romhunden Odin og Pia Strømstads faktabok Flygende tallerkener og små grønne menn. Da er det også morsomt å nevne at Torseter i 2000 fikk kulturdepartementets illustrasjonspris for boken Pode med tekst av Tor Arve Røssland. I tillegg har Torseter laget tegneserier og illustrert en lang rekke lærebøker både i norsk (Gjennom språket) og matematikk (Matematikktakk). Vi har med andre ord med svært allsidige kunstnere å gjøre.

Det andre likhetstrekket er at begge bøkene er bildebøker der samspillet mellom tekst og bilde er helt avgjørende også på de oppslag der disse står nærmest kontradiktorisk til hverandre. Det tredje fellestrekket ved bøkene er de treffende og utfordrende titlene.

Med ordet fokus gir Aalbu signaler om noe vitenskapelig og faglig. Et signal som også omslagsillustrasjonen gir, der vi ser en professorliknende mann studere en ku gjennom forstørrelsesglass. Baksideteksten forsøker å understreke det vitenskapelige både ved å stille problemorienterte spørsmål: ”Hvem er egentlig kua?” og ved å framheve forfatterens bakgrunn: ”Ragnar Aalbu har gjort nitidige og nennsomme studier av dette mangfoldige dyret”. Som sitatene viser er det kun ørsmå detaljer som avslører at det også ligger en liten humoristisk distanse på lur. Ikke til det vitenskapelige objektet kuen, men til formen, faktaboken eller faglitteraturen. Et slikt spenn mellom det mulig vitenskapelige og det mulig humoristiske og lekne gjennomsyrer hele boken.

På innsiden av bokpermene – både foran og bak – benytter forfatteren seg av noen av faglitteraturens yndligsmetaforer: søylediagrammet og sektordiagrammet. Diagrammene plasserer kuen i forhold til universet. I det første vises ”Hvor høyt ei ku som kan hoppe 75 cm på jorden kan hoppe på de andre planetene”og i det andre diagrammet er det kuens relative tyngde som er tema. Igjen er det også rom for den lille humoristiske detaljen: tallene fra Pluto forblir ukjente og markeres med et spørsmålstegn.

Resten av boken er mulig å lese som en slags visuell leksikonartikkel der ulike aspekt ved kuens vesen studeres og kommenteres: en oversikt over de vanlige typer horn, kuens slektninger (”Alle kyr har et syskenbarn i Kuwait”), kuens ekskrementer, kutyper, melkeprodukter, magen, tungen osv. I tillegg til klassiske faktaområder undersøker også Aalbu en rekke av de ord og talemåter der stavelsen ku- er en del av helheten. Til teksten ”Noen kyr jobber best om natten” ser vi en ku i stripet hud med et ku bein i kloven og en bankbygning ved siden av. Aalbu blander altså både intertekstuelle element, verbalspråkets dobbeltkarakter og bildespråkets mulighet til å si noe mer enn, eller noe annet enn, teksten. Når vi kan lese at kyr helst ser TV-programmer som har noe med gress å gjøre, er det illustrasjonen som bringer spenning og mangfold inn i helheten: på TV-skjermen ser vi nærbildet av en fotball og en fotballsko – men mest ser vi selve fotballbanen. Denne miksen likner leksikonets kryssreferanser, men fullbyrder aldri sakprosaens tilstrebete entydighet. Og godt er det.

Tittelen på Torseters bok viser til det absolutte dramatiske spenningspunktet i teksten. Lyden av det øyeblikk da den tre-fire-fem-seks-år gamle Amund låser dodøren. Boken er en skikkelig spenningsbok for små og store, en slags grøsser for begynnere. Den rommer mange av de ingredienser man senere vil møte på i tykke og bindsterke fortellinger – som for eksempel bøkene om Harry Potter. Ikke minst rommer bildene en sentral, men i teksten aldri omtalt, aktør – den svarte katten. Alle ulykker og mørkeredslers talsmann.

Utgangspunktet for fortellingen er at Amund, som er på besøk hos besteforeldrene, må på do. De bor i et stort, gammelt hus. En arkitektur som er velkjent i spenningslitteraturen. Det samme er mørke kroker og skyggefulle og bratte trapper. Uten et ord følger vi Amund på vei til do. Den er ganske lang og vi skjønner at Amunds uro akselererer fordi strekene etter ham på tegningen gir signaler om fart. På do er det lyst og mindre skremmende, men Amunds blikk mot leseren kan tyde på at han ikke føler seg helt trygg – han er på utkikk.

Det eneste sporet av en fortellerstemme finner vi på første oppslag. All annen verbalspråklig kommunikasjon finner sted i snakkebobler og i lydgjengivelser, som opphavet til tittelen Klikk. Med andre ord er dette like mye en tegneserie som en bildebok. Kulturdepartementets jury omtaler bokens tegneseriekarakter, men mener kanskje det er andre trekk ved boken som gjør den til en bildebok. Kanskje er det det lille formatet eller det at oppslagene ikke er delt i ruter. Det hadde vært interessant med en tydeligere begrunnelse fra juryens side.

Når Amund oppdager at døren er låst, stiger tempoet i teksten. Hans fortvilete rop oppfattes gjennom tegneseriens kjente virkemidler: flere vokaler i ordet «uuuuut», stor skrift og en snakkeboble med dramatiske streker rundt. Besteforeldrene ser vi i fullt firsprang opp den mørke trappen. Nå blir det dramatikk av flere slag. Både redselen over å være innelåst og det mer situasjonskomiske når bestefaren i all tumulten klarer å komme borti lysbryteren slik at det blir svart også på badet. Kun det hvite i øyet og en trillrund pupill er å se. Bestefaren viser seg også å være litt av en komisk klossmajor. For alle som synes dette blir i overkant spennende, redder han situasjonen med å løse den opp i en klassisk scene. Med øksen slår han et digert hull i baderomsdøren, men mens han har vært og rotet etter øksen, er Amund kommet ut – noe han ikke hadde fått med seg. Men leseren hadde og kan fryde seg over det hele.

Siden barnebokkritikk.no anmelder disse titlene etter at de har vunnet priser, kan det være interessant å se hvordan andre har omtalt dem før de ble prisvinnere. Jeg vil derfor kort diskutere tre ulike avisers korte omtaler av bøkene. Det er først og fremst underlig hvor snevert og lukket bøkene blir lest. For eksempel er det på den korte plassen boken blir omtalt mer interessant å vurdere Klikk som ”Kanskje litt skummel for de minste…” (Gudbrandsdølen) heller enn å studere hva som skaper spenning. Selv om melderen i VG gir boken terningkast fem signaliserer meldingen en ambivalens gjennom å antyde at ved ”første blikk virket denne boken litt vel enkel” og at moralen i boken ikke er så lett å få tak i. At det må være moral i en barnebok, er i seg selv et trist utgangspunkt for en bokmelding. En annen uheldig holdning mener jeg det er at noen bøker er gode, men ikke for barn – ”På den annen side er det en glimrende julegave om du skulle ha noen bønder i slekta” (VG om Fokus på ku). At Fokus på ku er morsom volder altså melderne problemer. Er det fordi boken leker med sjangeren, er det fordi den ikke er bonderomantisk og realistisk? Hvorfor er det så vanskelig å håndtere humor i barnebøker? Hvis melderne blir forvirret av Aalbus blanding, er det enda mer forvirrende med melderens egne formuleringer:

Noen vil sikkert sette pris på å få denne i gave, og le seg i hjel av den. Enten det eller så er det helbom. En sær bok som vi klarer oss godt uten, men som allikevel gir et frisk pust av originalitet og latterlighet.

     (Gudbrandsdølen)

Det tristeste med disse meldingene er at de kan komme til å hindre mange fra å stifte bekjentskap med bøkene. Morten Haugen er i Adresseavisen den eneste som viser fram bøkenes kunstneriske kvaliteter og dermed kanskje også sin egen kompetanse. At bøkene meldes på ekstremt liten plass er selvsagt i seg selv et problem, men hva melderne velger å fokusere på er et faglig ansvar hver og en må ta.



Skrevet av:

To billedbokprisvinnere

Bildebok
Aalbu, Ragnar (tekst og illustrasjoner)
Fokus på ku
upaginert

Cappelens Forlag 2004

Bildebok/Tegneserie
Torseter, Øyvind (tekst og illustrasjoner)
Klikk
upaginert
Cappelens Forlag 2004

Anmeldt av Nina Goga

Originale prisvinnere

Til tross for at det her er snakk om to ulike tekster, vil jeg starte med å framheve det de har til felles. Det første er at begge har mottok pris fra Kulturdepartementet 1.april 2005. Fokus på ku fikk debutantprisen og Klikk fikk bildebokprisen. At Aalbu får debutantprisen, kan for de som har fulgt med kanskje være litt underlig, for som illustratør har han alt debutert i barnelitteraturen. Han har tidligere blant annet illustrert Samlagets Juleboka, Brit Bildøens Romhunden Odin og Pia Strømstads faktabok Flygende tallerkener og små grønne menn. Da er det også morsomt å nevne at Torseter i 2000 fikk kulturdepartementets illustrasjonspris for boken Pode med tekst av Tor Arve Røssland. I tillegg har Torseter laget tegneserier og illustrert en lang rekke lærebøker både i norsk (Gjennom språket) og matematikk (Matematikktakk). Vi har med andre ord med svært allsidige kunstnere å gjøre.

Det andre likhetstrekket er at begge bøkene er bildebøker der samspillet mellom tekst og bilde er helt avgjørende også på de oppslag der disse står nærmest kontradiktorisk til hverandre. Det tredje fellestrekket ved bøkene er de treffende og utfordrende titlene.

Med ordet fokus gir Aalbu signaler om noe vitenskapelig og faglig. Et signal som også omslagsillustrasjonen gir, der vi ser en professorliknende mann studere en ku gjennom forstørrelsesglass. Baksideteksten forsøker å understreke det vitenskapelige både ved å stille problemorienterte spørsmål: ”Hvem er egentlig kua?” og ved å framheve forfatterens bakgrunn: ”Ragnar Aalbu har gjort nitidige og nennsomme studier av dette mangfoldige dyret”. Som sitatene viser er det kun ørsmå detaljer som avslører at det også ligger en liten humoristisk distanse på lur. Ikke til det vitenskapelige objektet kuen, men til formen, faktaboken eller faglitteraturen. Et slikt spenn mellom det mulig vitenskapelige og det mulig humoristiske og lekne gjennomsyrer hele boken.

På innsiden av bokpermene – både foran og bak – benytter forfatteren seg av noen av faglitteraturens yndligsmetaforer: søylediagrammet og sektordiagrammet. Diagrammene plasserer kuen i forhold til universet. I det første vises ”Hvor høyt ei ku som kan hoppe 75 cm på jorden kan hoppe på de andre planetene” og i det andre diagrammet er det kuens relative tyngde som er tema. Igjen er det også rom for den lille humoristiske detaljen: tallene fra Pluto forblir ukjente og markeres med et spørsmålstegn.

Resten av boken er mulig å lese som en slags visuell leksikonartikkel der ulike aspekt ved kuens vesen studeres og kommenteres: en oversikt over de vanlige typer horn, kuens slektninger (”Alle kyr har et syskenbarn i Kuwait”), kuens ekskrementer, kutyper, melkeprodukter, magen, tungen osv. I tillegg til klassiske faktaområder undersøker også Aalbu en rekke av de ord og talemåter der stavelsen ku- er en del av helheten. Til teksten ”Noen kyr jobber best om natten” ser vi en ku i stripet hud med et ku bein i kloven og en bankbygning ved siden av. Aalbu blander altså både intertekstuelle element, verbalspråkets dobbeltkarakter og bildespråkets mulighet til å si noe mer enn, eller noe annet enn, teksten. Når vi kan lese at kyr helst ser TV-programmer som har noe med gress å gjøre, er det illustrasjonen som bringer spenning og mangfold inn i helheten: på TV-skjermen ser vi nærbildet av en fotball og en fotballsko – men mest ser vi selve fotballbanen. Denne miksen likner leksikonets kryssreferanser, men fullbyrder aldri sakprosaens tilstrebete entydighet. Og godt er det.

Tittelen på Torseters bok viser til det absolutte dramatiske spenningspunktet i teksten. Lyden av det øyeblikk da den tre-fire-fem-seks-år gamle Amund låser dodøren. Boken er en skikkelig spenningsbok for små og store, en slags grøsser for begynnere. Den rommer mange av de ingredienser man senere vil møte på i tykke og bindsterke fortellinger – som for eksempel bøkene om Harry Potter. Ikke minst rommer bildene en sentral, men i teksten aldri omtalt, aktør – den svarte katten. Alle ulykker og mørkeredslers talsmann.

Utgangspunktet for fortellingen er at Amund, som er på besøk hos besteforeldrene, må på do. De bor i et stort, gammelt hus. En arkitektur som er velkjent i spenningslitteraturen. Det samme er mørke kroker og skyggefulle og bratte trapper. Uten et ord følger vi Amund på vei til do. Den er ganske lang og vi skjønner at Amunds uro akselererer fordi strekene etter ham på tegningen gir signaler om fart. På do er det lyst og mindre skremmende, men Amunds blikk mot leseren kan tyde på at han ikke føler seg helt trygg – han er på utkikk.

Det eneste sporet av en fortellerstemme finner vi på første oppslag. All annen verbalspråklig kommunikasjon finner sted i snakkebobler og i lydgjengivelser, som opphavet til tittelen Klikk. Med andre ord er dette like mye en tegneserie som en bildebok. Kulturdepartementets jury omtaler bokens tegneseriekarakter, men mener kanskje det er andre trekk ved boken som gjør den til en bildebok. Kanskje er det det lille formatet eller det at oppslagene ikke er delt i ruter. Det hadde vært interessant med en tydeligere begrunnelse fra juryens side.

Når Amund oppdager at døren er låst, stiger tempoet i teksten. Hans fortvilete rop oppfattes gjennom tegneseriens kjente virkemidler: flere vokaler i ordet «uuuuut», stor skrift og en snakkeboble med dramatiske streker rundt. Besteforeldrene ser vi i fullt firsprang opp den mørke trappen. Nå blir det dramatikk av flere slag. Både redselen over å være innelåst og det mer situasjonskomiske når bestefaren i all tumulten klarer å komme borti lysbryteren slik at det blir svart også på badet. Kun det hvite i øyet og en trillrund pupill er å se. Bestefaren viser seg også å være litt av en komisk klossmajor. For alle som synes dette blir i overkant spennende, redder han situasjonen med å løse den opp i en klassisk scene. Med øksen slår han et digert hull i baderomsdøren, men mens han har vært og rotet etter øksen, er Amund kommet ut – noe han ikke hadde fått med seg. Men leseren hadde og kan fryde seg over det hele.

Siden barnebokkritikk.no anmelder disse titlene etter at de har vunnet priser, kan det være interessant å se hvordan andre har omtalt dem før de ble prisvinnere. Jeg vil derfor kort diskutere tre ulike avisers korte omtaler av bøkene. Det er først og fremst underlig hvor snevert og lukket bøkene blir lest. For eksempel er det på den korte plassen boken blir omtalt mer interessant å vurdere Klikk som ”Kanskje litt skummel for de minste…” (Gudbrandsdølen) heller enn å studere hva som skaper spenning. Selv om melderen i VG gir boken terningkast fem signaliserer meldingen en ambivalens gjennom å antyde at ved ”første blikk virket denne boken litt vel enkel” og at moralen i boken ikke er så lett å få tak i. At det må være moral i en barnebok, er i seg selv et trist utgangspunkt for en bokmelding. En annen uheldig holdning mener jeg det er at noen bøker er gode, men ikke for barn – ”På den annen side er det en glimrende julegave om du skulle ha noen bønder i slekta” (VG om Fokus på ku). At Fokus på ku er morsom volder altså melderne problemer. Er det fordi boken leker med sjangeren, er det fordi den ikke er bonderomantisk og realistisk? Hvorfor er det så vanskelig å håndtere humor i barnebøker? Hvis melderne blir forvirret av Aalbus blanding, er det enda mer forvirrende med melderens egne formuleringer:

    Noen vil sikkert sette pris på å få denne i gave, og le seg i hjel av den. Enten det eller så er det helbom. En sær bok som vi klarer oss godt uten, men som allikevel gir et frisk pust av originalitet og latterlighet. (Gudbrandsdølen)

Det tristeste med disse meldingene er at de kan komme til å hindre mange fra å stifte bekjentskap med bøkene. Morten Haugen er i Adresseavisen den eneste som viser fram bøkenes kunstneriske kvaliteter og dermed kanskje også sin egen kompetanse. At bøkene meldes på ekstremt liten plass er selvsagt i seg selv et problem, men hva melderne velger å fokusere på er et faglig ansvar hver og en må ta.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.