To bøker av Stina Wirsén

Forfatter og illustratør: Stina Wirsén
Oversetter: Elisabeth Bjørnson
Hvem er alene?
ISBN: 978-82-05-38758-4
Gyldendal 2009

Forfatter og illustratør: Stina Wirsén
Oversetter: Elisabeth Bjørnson
Hvem er borte?
ISBN: 978-82-05-38759-1
Gyldendal 2009

ER DU FOR ELLER MOT?

Om Stina Wirséns serie for små barn og oppdragerpersonene deres

Anmeldt av Frøydis Eriksen

Elsker du bøkene i Stina Wirséns bokserie for små barn, eller misliker du dem intenst? Det er umulig å forholde seg nøytral og avmålt til denne serien som nå består av åtte bøker.

Forestill deg Ludde og vennene hans, tygd på og kost med ustanselig av et lite barn, tenk deg dem etter uendelige mengder omganger i vaskemaskin og tørketrommel, se for deg en gjeng rufsete, klumpete og merkelig kosedyr som man virkelig må legge godviljen til for å kalle søte. Da nærmer du deg karakterene i Stina Wirséns bokserie.

Tenk deg også utsagn som ”Gult er stygt, gult er stygt / GULT ER STYGT / STYGG og GUL! … – Rosa er den fineste fargen! Beige er stygt! … Den beige bamsen er stygg!” osv (Hvem er søt?) Eller som dette: ”Ti stille og spis maten din! … – DUMME UNGE!” (Hvem bestemmer?) Og tenk deg at det ikke bryter inn noen autoritær fortellerinstans som korrigerer. Da nærmer du deg universet i bokserien.

Illustrasjoner og tekst som dette er uvant i barnebøker for de aller minste, og mange reagerer med å mene at bøkene er uakseptable. Noen vil ikke lese småbarnsbøkene til Wirsén for barna sine for alt i verden. Andre elsker dem. I 2009 er det kommet to nye bøker i serien: Hvem er borte? og Hvem er alene?

Hvem er alene?

I Hvem er alene? er bamsen lei seg. Hun er alene uten å ville det. Hun ringer til fugl, men fugl skal til farmor. Bamsen ringer til katten, men katten er ikke hjemme. Hun ringer til kanin, men kanin leker med noen andre, og bamsen får ikke være med. Bamsen blir sint og lei seg når hun utestenges, men bestemmer seg for å leke alene. Hun tegner, og selv når tegningen ikke blir som hun vil gir hun ikke opp, hun leker alene, og det blir gøy. Så gøy at når katten ringer på og vil leke, så vil ikke bamsen. Hun vil heller leke for seg selv. Nå er det katten som må være alene uten å ville det. Heldigvis for katten kommer fugl hjem fra farmor.

Hva er det vanskelig å like i denne boka?
Hvilke grunner kan man ha (som voksen) til å mislike denne boka? Bamsen avvises av vennene sine, uten at boka byr på en kommentar som uttrykker holdningen ”det er klart at bamsen skal få bli med, det er alltid plass til en til i leken”. Og når katten ringer på og vil leke, har ikke bamsen ”lært” av at hun selv ble sint og lei seg da hun ble avvist – hun avviser selv katten. Boka hadde nok vært enklere å like om alle vennene til slutt igjen lekte sammen, blide og fornøyde. Ja, og om illustrasjonene var mer naturtro, da.

Vi lever oss inn i karakteren bamsen, vi føler med henne, og vi projiserer det barnet vi er glad i inn i henne. Og da vil vi gjerne at boka skal fortelle at alle må få være med å leke. Dét gjør absolutt ikke Wirsén. Hun moraliserer ikke, hun viser konsekvenser, ofte kun i illustrasjonene. Dette er et gjennomgående trekk i bøkene til Stina Wirsén. I Hvem er alene? viser hun barnet at bamsen blir sint – gjennom tekst og bilde – og lei seg – gjennom bamsens ansiktsuttrykk – når hun utestenges fra leken. For til tross for den ”rufsete” og enkle streken har figurene til Wirsén alltid forunderlig uttrykksfulle, forklarende og talende ansiktsuttrykk. Illustrasjonene og Wirséns håndskrevne tekst, også den litt ”rufsete”, spiller på lag. Hvem er alene? viser barnet at når du sier nei, er det en annen som blir sint og lei seg. Og boka viser at det er vondt å bli avvist, men se: Bamsen klarer å ha det gøy alene! Men den sier ikke: Bamsen må også få være med på leken! For må hun det? Er vi forpliktet til alltid å si ja? Er voksne det? Er barn det? Hvor mye skal barn få lov til å bestemme selv?

Selvbestemmelsesrett vs. det å ta hensyn
Jeg siterer fra Kunnskapsdepartementets Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver fra 2006 – jeg anser den for å være et uttrykk for en allment akseptert pedagogikk: ”FNs barnekonvensjon vektlegger at barn skal ha rett til å si sin mening i alt som vedrører det, og barns meninger skal tillegges vekt. Barn har rett til å uttrykke seg og få innflytelse på alle sider ved alt liv i barnehagen. […] Barn må både få oppleve tilknytning og fellesskap og kjenne at de kan utøve sin selvbestemmelse og uttrykke egne intensjoner. Barn må støttes til å leve seg inn i andres situasjon og til å ta hensyn til andre.” (s.13)

Hvem er alene? tar barns selvbestemmelsesrett på alvor når den ikke sier at bamsen må få være med på leken, og også når bamsen selv velger å leke alene. Men hva med ”tilknytning” og ”fellesskap”? Bamsen har mange gode venner; fugl, kanin, den store, rosa bamsen og katten. Hun føler seg så trygg på vennene sine at hun tør å ringe tilbake til kaninen selv om den sa nei til å leke første gang hun ringte, og hun er trygg nok på vennene sine til å avvise katten når han kommer og vil leke. Hadde bamsen hatt vanskelig for å etablere venneforhold ville dette ha vært en helt annen (og vond og trist) historie. Videre: ”Barn må støttes til å leve seg inn i andres situasjon og til å ta hensyn til andre.” Boka gir barnet støtte til å leve seg inn i andres situasjon når den viser at bamsen blir sint og lei seg når hun ikke får være med.

Men: Til tross for at boka ”oppfyller” rammeplanen kan det være vanskelig å omfavne boka, faktisk fordi det kan være vanskelig å omfavne barns rett til å bestemme selv. For hvordan går selvbestemmelsesretten sammen med rammeplanens ”barn må støttes til å […] ta hensyn til andre.”? Er ikke disse to rammeplanenes mål, nevnt innenfor ett og samme avsnitt, som, ja, olje og vann, kanskje? I Hvem er alene? vises det tydelig at det å bestemme selv hvem man vil leke med, ofte betyr å stenge andre ute. I alle barnehager, i alle sandkasser, i de tusen hjem, står prinsippet om selvbestemmelse og prinsippet om å ta hensyn til andre mot hverandre, hver dag, flere ganger om dagen, igjen og igjen. Og vi vil vel ikke egentlig ha selvutslettende barn, barn som alltid sier ja? Vi må lære barna å bestemme selv. Vi må lære barna å ta hensyn til andre. Olje og vann. Vi må hjelpe dem å finne en god balanse. Enkelt er det ikke. Derfor finnes det heller ingen enkle løsninger i Hvem er alene.

Hvem er borte?

I Hvem er borte? er den store bamsen og den lille bamsen på handletur. Den lille og den store kommer bort fra hverandre. Lille blir redd, og hun blir redd for at store skal ha gått fra butikken uten henne. Så lille går ut på parkeringsplassen. En fugl som har sett at hun er alene følger etter henne ut, og griper henne hardt i armen. ”Her kan du ikke være,” sier fuglen. Lille biter fuglen. I det samme kommer store springende: ”– Du må ikke gå fra meg! Det sier store. – Det var jo du! DU BLE BORTE FRA MEG! Det sier lille.” Lille mener det er store som har vært borte fra henne, ikke omvendt. Dét er hennes perspektiv. Og hele boka holder seg strengt til hennes perspektiv.

Hva kan det kanskje være vanskelig å like i denne boka?

Boka ville nok være enklere å like hvis barnet ble vist en fornuftig måte å handle på hvis det en gang skulle komme til å miste mamma eller pappa av syne. I stedet får vi en realistisk skildring av hvordan et barn kanskje kan komme til å tenke og handle – og dette realistiske er også et gjennomgående trekk ved hele denne bokserien. Barn handler ikke alltid på en måte de voksne vil kalle logisk. Lille, for eksempel, biter fuglen som vil hjelpe henne. Hun vil ikke ta i mot hjelp, hun vil kun ha sin egen store, hun tenker urasjonelt og går ut på parkeringsplassen, selv om hun sikkert godt vet at biler kan være farlige. Hvem er borte? blir på grunn av den realistiske skildringen av barnet like mye voksenopplæring som en bok til barnets nytte og glede. Den voksne må ta det uforutsigbare ved barnets handlinger inn over seg.

At perspektivet konstant er lilles gjør at boka kun skildrer hennes redsel. De andre voksne i butikken er tegnet med sinte, litt skumle ansiktsuttrykk, og fuglen som vil hjelpe henne er skildret negativt: ”Huff! Der kommer den fuglen igjen” og ”Endelig går den dumme fuglen”. Boka viser handlingene hun foretar seg i panikk, den byr ikke på løsninger. Hva bør man egentlig gjøre hvis man mister mamma eller pappa? Dette spørsmålet blir stående åpent. Den voksne må selv reflektere, finne løsninger og dele og diskutere dem med barnet sitt når barnet er modent for det. At barnet bør holde seg i ro og absolutt ikke springe ut på parkeringsplassen kan vel alle enes om. Men bør det be om hjelp? Bør det ta i mot hjelp? Hvor stor skepsis eller tiltro bør barnet ha til fremmede? Her vet jeg at man kan være uenige. Og det er noe ved den store, hjelpsomme fuglen som gjør meg usikker. Den har snille øyne, men den er stor, ruvende og svart. Er den snill eller skummel? Det er noe tvetydig ved den. Tenk – bare tenk – om det faktisk er lilles perspektiv som er riktig. Tenk om fuglen virkelig er en ”dum fugl”? Det er ikke alle voksne som er snille mot barn. Det er usannsynlig at fuglen ikke vil lilles beste. Men vi kan ikke utelukke det.

Så heller ikke Hvem er borte? kan gi enkle løsninger. Her er det også barnets veileder som må finne de riktige svarene for seg selv og barnet han eller hun verner om.

Hvem bestemmer hva barna skal lese?

Elsker du bøkene i Stina Wirséns bokserie for små barn? Eller misliker du dem intenst? Hvis du misliker dem, er du da i din fulle rett når du ikke leser dem for barnet du er veileder for? Hva med barnas selvbestemmelsesrett? Kanskje barnet skal få mulighet til å uttale seg denne gangen? Dette er bøker den voksne ikke bør avfeie etter å ha tatt en rask kikk på illustrasjonene, eller etter å ha bladd litt i en bok og sett en setning man ikke liker. For dette er bøker som tar barn alvorlig ved at bamsekarakterene oppfører seg som virkelige barn, og ikke som formelbarn som skal eksemplifisere hvordan virkelige barn bør oppføre seg. Dette er bøker som også tar den voksne alvorlig ved at den voksne selv gis ansvar for å reflektere rundt viktige og velkjente – og ofte vanskelige – temaer, og for å føre en samtale om dette med barnet. Og dette er bøker som virkelig tar temaene på alvor ved ikke å produsere ferdige svar som presses ned over leserne. Og sist men ikke minst: Dette er bøker som ikke bør avfeies – dette er bøker å ta på alvor – for de engasjerer, både barn og voksne, de voksne både i positiv og negativ forstand.