To bøker om å være norsk

Tittel: Norsk! Multikultur på sitt beste
Tekst: Mariann Youmans
Fotograf: Merete Haseth
137 sider
Gyldendal 2009
ISBN 978-82-05-38215-2

Tittel: Kult å kunne om Norge
Redaktør: Inger Marit Hansen
Bidragsytere: Studenter i grafisk design og tekstforfatter
ved Westerdal School of Communication
253 sider
Schibsted 2009
ISBN 978-82-516-2615-5

NORSK RAPSODI

Gjennomsnitt, kuriosa og brennende engasjement.

Det var min idé å anmelde disse to bøkene samlet, ut ifra en idé om at dette var to ulike innfallsvinkler til si noe om norskhet i ei ny tid. Mens jeg leste bøkene var jeg lenge i tvil. Har de egentlig noe felles, bortsett fra et sammenfall av lengde- og breddegrader? Youmans har en alvorlig visjon om å skildre og fremme et multikulturelt samfunn, mens de unge formgiverne og tekstforfatterne fra Westerdal har varierende grad av alvor og visjoner. Westerdal-antologien gir et kuriøst bilde av det typisk norske, mens Youmans ønsker å utvide bildet det som er tradisjonelt norsk.

Livsmotto? Vær deg selv!
Dramatiker, forfatter og skuespiller Mariann Youmans har intervjuet 18 ungdommer mellom 16 og 26 år. Disse ungdommene har stort sett to ting felles: de er bindestreksnordmenn, og de har yrker eller roller hvor de opptrer, poserer eller framfører noe. Det er filmskuespillere, standup-folk, musikere, modeller, dansere og idrettsutøvere. Danse-Adil, Mira Craig, de samiske rappere i Duolva Duottar, Yatzy-skuespilleren Kastriot Kastrati og mange flere. Noen er adoptert fra den tredje verden, noen har én norskfødt og én utenlandskfødt forelder, noen er født i utlandet og flyttet til Norge som barn, mens andre er født i Norge, og tilhører usynlige minoriteter, slik som den norskjødiske standupkomikeren Cecilie Steinmann Neess.

De intervjuede forteller interessante historier om sin bakgrunn, sine liv og sine drømmer. De fleste av dem har også interessante tanker om ”hvor mange prosent norsk” de er. Noen svarer 50%, noen 100%, noen 2×100%, mens andre mener at de er summen av sine varierte erfaringer. Noen sier at de føler seg fremmede i to land, eller at de føler seg mest norske når de er i sine foreldres opphavsland.

De mest norske ved disse ungdommene er likevel ikke hva de sier om tanker og følelser rundt identitet. Det mest interessante er hvordan de har adoptert norske ambisjoner og idealer om å opptre, synes og realisere seg selv. Jeg har lenge hatt en teori om at dagens unge andregenerasjons innvandrere (eller førstegenerasjons nordmenn, som Youmans og flere andre foretrekker å omtale dem som) velger de samme trygge og respektable yrkene som sto høyt i kurs blant norsknorske ungdommer for halvannen generasjon siden: lege, advokat og ingeniør, mens dagens norsknorske ungdommer velger yrker hvor de kan uttrykke seg, utfolde seg og realisere seg: musikk, medier og kommunikasjon. Disse historiene slår et slags hull i min gamle teori, og forteller om ungdommer som har valgt the norwegian way: de vil realisere seg selv. Og det er neppe tilfeldig at svært mange har livsmottoet ”Vær deg selv!”.

Som hvit norsking (vi kalles visst for ”poteter”, har jeg lært i denne boka) leser jeg nødvendigvis denne boka som betrakter, og synes den er interessant i kraft av å gi meg et innblikk. Jeg må derfor minne meg selv – og deg – om at et økende antall unge nordmenn leser denne boka på en annen måte: de finner forbilder og rollerefleksjoner fra sine egne subkulturer.

Hvert intervju strekker seg over 6 sider. De er skrevet med intervjuobjektenes svar som bærende tekstelement, og beskjedent med kommentar, introduksjon eller voiceover fra forfatteren. Imellom intervjuene har Youmans tosiders artikler med saklig, men inntrengende argumentasjon for en ny og bredere forståelse av identitet og etnisitet. To av intervjuene skiller seg litt ut fra de andre: den norskpakistanske legestudenten Bushra Ishaq er leder i Muslimsk Studentsamfunn og norskfranske Simon S. Strumse er aktiv i SOS Rasisme og SV. Mens de øvrige i større grad blir spurt om sine erfaringer, får disse to større rom til å mene. Det er sikkert derfor disse to står sist, som en oppsummering, men det etterlater også en fornemmelse av at de intervjuede artistene får lov til å føle, mens meninger er en politikersak.

Sant, sært, nyttig og rart
Boka Kult å kunne om Norge er ei coffetable-bok (eller «bla-bok») for barn og ungdom. Den inneholder korte tosiders artikler om typiske og kusiøse sider ved norsk historie, samfunn og kultur. Det omfatter kjente personer, oppfinnelser, dagliglivsgjenstander og morsomme skråblikk på historien. I alt dette ligner den på flere andre bøker, og mest på Terje Stenstad og Dagny Holms Norgesboka fra 2004.

Illustrasjonene er svært ofte utformet som visuelle sitater, blant annet av polaroidbilder, postitlapper, facebookside, dvd-cover, avisforside og gammel nintendografikk. Dette mylderet av uttrykk gir en morsom bok, hvor den visuelle opplevelsen er slående og forfriskende. Man kan se noen eksempler på sideoppslag hos blaiboka.no fra den norske bokdatabasen.

Tekstene inneholder også et bredt spekter av sjangerlån: samlekort, quiz, kjærlighetsbrev, finn-annonse og bruksanvisninger. Vanligst er veiledningsjournalistiske du-tekster, (eksempel «Du er kanskje medlem i ett eller flere internettsamfunn») og visste-du-at-tekster. Selv synes jeg nok at de korte faktatekstene uten du-henvendelse fungerer best, fordi de er mindre overtydelige. Noen av tekstene har svakheter: Omtalen av Norges mest kjente forbrytere er ubehagelig kul, teksten om børsen virker ufordøyd, og enkelte av tekstene (som de om fingeravtrykk og nettvett) faller utenfor ”om Norge”-konseptet. I tillegg er det et tillitsproblem med en tekstsamling som legger så stor vekt på uventede og pussige faktaopplysninger, kombinert med en del tekstlig tvetydighet. Som erfaren wikipediaskribent er det en del overraskende bastante påstander jeg reagerer på i tekstene. I wikipedia ville vi satt tag’en «trenger referanse» på en så kategorisk og likevel uverifiserbar ytring som «forskere mener vi har blitt seriemonogame. Å leve hele livet sammen med én person har blitt unaturlig». Det finnes også andre eksempler på at de unge forfatterne formidler meninger og verdier i tillegg til fakta, tilsynelatende uten å være seg det bevisst.

Men alt i alt har forfatterne, og illustratørene, lyktes forbløffende ofte med å gi et både riktig og originalt bilde av Norge, med blant annet folketro, gjennomsnittsmannen, melkesjokolade, nistepakke, landsmoderen, rovdyra våre, oljefondet, oppfinnelser, russen, tungtvannsaksjonen og bunader. Rastløst, springende og uhøytidelig.

Norge i dag
Hva kan disse to bøkene si oss om dagens Norge, sett under ett? Med to ulike bøker ved siden av hverandre, er det tydelig at Norge kan skildres på flere måter. Lest sammen med Youmans bok blir det for eksempel tydelig hvor få levende personer som trekkes fram i Westerdal-antologien. Og hvor historisk orientert selv samtidsbiografiene er. Og lest sammen med antologiens uhøytidelighet blir det ekstra tydelig hvor levende, engasjerte og brennende Youmans intervjuobjekter er.

Norge er et lite land i Verden. Men vi er stort nok til å kunne fortelle mange historier om oss selv. Det er en stadig kilde til fascinasjon.