Illustrerte barneromaner

Mikael Engström
Kaspar, Atom-Ragnar og gjeddekongen
Illustrasjoner av Helena Willis
Oversatt av Henning Hagerup og Elin Brodin
152 sider
ISBN: 9788202333799
Cappelen Damm 2010

Mikael Engström
Kaspar, Atom-Ragnar og pyromanen
Illustrasjoner av Helena Willis
Oversatt av Henning Hagerup og Elin Brodin
160 sider
ISBN: 9788202337254
Cappelen Damm 2011

To bøker om Kaspar og Atom-Ragnar

STEREOTYPIEN ELLER DET OPPHØYDE MENNESKELIGE I DALARNA

I bøkene om Kaspar og Atom-Ragnar går klokskap og morskap hånd i hånd. Kapitalisten detroniseres og den godfjottete dårskapen vingler av gårde på sykkel. Sleng deg med, du også. Du vil neppe angre.

Kaspar, Atom-Ragnar og gjeddekongen og Kaspar, Atom-Ragnar og pyromanen ble første gang utgitt i Sverige i 1997 og i 1999. Nå er de gitt ut på nytt i Sverige, og oversatt til norsk. Vi møter Kaspar og morfar og andre personer som holder hus ved innsjøen Siljan i Dalarna. Kaspar, nesten 7 år gammel, bor hos morfar, i et lite trehus. Det har aldri blitt malt rødt med hvite karmer som det seg hør og bør der i området, og morfar er selvfølgelig passe ute av stand til å ta seg av barn – som det seg hør og bør i en bok som dette. Han er ganske mye av en stereotyp, morfar. Se for deg gubben i Gubben og katten, så er du på rett spor. Løgn og bedrag, gjedde og dommedag er ingredienser i den første boka som handler om hvordan en fiskekonkuranse kan få fram det som virkelig bor i folk. Den andre boka har spenningsromanens trekk idet Kaspar og vennene hans står i fare for å få skylden for brannene i området.

Fiskekonkuransen
Hvem er de gode? Det er vel opplagt – Kaspar og morfar må da stå i de godes rekke på dommedag. Atom-Ragnar og Åhman, de står i de ondes rekke, så klart. Dette er tankene. Han er selvfølgelig sjarmerende (noen ganger sjarmerende gretten) – og snill. Lyver gjør han aldri. Han spikker trehester og selger dem billig til Atom-Ragnar, kjøpmannen (som selger dem dyrt videre i to ledd). Morfar er bare opptatt av å ha til det mest nødvendige (snus og pils). I alle fall helt til den dagen påhengsmotoren hans går i stykker. Og i alle fall helt til den dagen redaktøren i lokalavisa utlyser en fiskekonkurranse. Den som lander den største gjedda, vinner en påhengsmotor. Skal han kanskje likevel få slippe å ro inn i alderdommen? Men det er ikke så lett som han har trodd å få den største gjedda. Nå slår stereotypiene sprekker:
Morfar – ærligheten selv og aksen i Kaspars verden – lyver. Grådig kjøper han en gjedde og sier at han fanget den på stang, og før han får sukk for seg er han påmeldt i konkurransen med en JUKSEGJEDDE. Morfar har faktisk trekk til felles med Atom-Ragnar, kapitalisten, som ikke skyr noen midler for å tjene penger. Som selvfølgelig har jukset i fiskekonkurransen fra ende til annen. Angstfull står Kaspar opp grytidlig hver morgen for å jakte på en gjedde han vet finnes i Lövtjärn, en som er større enn juksegjedda. Kun slik kan morfar reddes fra de ondes rekke, der han nå har sin plass sammen med Atom-Ragnar og Åhman.

Åhman er nok en stereotyp. Han eier Siljan, innsjøen der Kaspar og morfar tjuvfisker. Han skyter måker fordi de stjeler fisken hans. Så gjerrig er han. Men en gang redder Åhman Kaspar fra den sikre død, og det selv om han taper penger på det. At Åhman redder Kaspar er helt utrolig, mener Kaspar selv. Ingen ting er helt som han trodde det var. Det er ikke lett å holde de ondes rekke og de godes rekke adskilt.

Stereoptypier
Ikke bare Kaspar oppdager at det er mer ved stereotypene enn han hadde trodd. Også for leseren vokser de allerede elskelige stereotypene og blir – menneskelige. Personene tegnes så skarpt at trekkene deres, både det store og det lille ved dem, blir forhøyet – jeg tror det er riktig ord – så de nesten står fram som noe hellig – jeg tror det er riktig ord også. Å sitte på en benk og drikke øl og Sunkist og se sola gå ned over Siljan; det er det store i det lille. Det er dette grådighetens riddere ikke forstår. Den som forblir stereotyp – og kun det – er Atom-Ragnar. Kapitalisten.

Med språket til himmel og helvete
Språket i boka er en glede. Det er enkelt og rettet mot barnet – men er like fullt komplekst. Ta dette sitatet for eksempel – konteksten er Kaspar som går i sine egne tanker gjennom skogen, viss på at han står i de godes rekke:

      Ridderlig og fremst i rekken av de godes mennesker på dommedag, gikk han gjennom bjørkeskogen. Men lykkeriket, hva var det?

 

    Mia sto i døren i en sky av pannekakeduft. Lisa holdt på med å dekke bordet. Hun satte frem en tallerken til Kaspar. (s. 82)

Her trår han rett inn i et barns lykkerike, her opphøyer Engström et kjøkken i Dalarna – så jordnært er det hellige. Så gøy kan det være å lese.
På turen gjennom bjørkeskogen tenker han også på helvetet. Det ligner han med Åhmans skurtresker, en helvetesmaskin som skiller klinten fra hveten. Litt senere, på Mias kjøkken, har han plutselig løyet og havnet i de ondes rekke selv. Når Kaspar så i neste kapittel faktisk lokkes inn i Åhmans skurtresker av Lisa, trer han dermed inn i helvetet – som han i kapittelet før trådde inn i lykkeriket. Han er nær ved å suges inn i skurtreskerens slagtrommel – der ville han blitt hakket til døde. Men Åhman redder ham – det er her han redder Kaspars liv. Og hva roper han etter Lisa og Kaspar som stikker av? Jo: ”Satans krapyl og ormeyngel!” Passelig nok, de som akkurat har blitt reddet ut fra helvetets mage. Kostelig.

Humoren i boka blir forsterket av Helena Willis’ sort/hvitt-illustrasjoner. De er trukket opp med en enkel, tegneserieinspirert strek. Her er bevegelseslinjer og svettedråper, og ”smask”, ”hm” og ”hrm”. Illustrasjonene har et komisk skjær, godt avstemt til situasjonskomikken som også finnes i boka.

Kaspar, Atom-Ragnar og gjeddekongen er alvor og skjemt. Og varme. Den er betraktninger over kunsten og tiden og det store i det små, og om nåden. Intet mindre. Den går rett til hjertet.

Kaspar, brannstifteren
Under lesningen av Kaspar, Atom-Ragnar og pyromanen vet leseren at Kaspar og Lisa og KG, turistgutten, er uskyldige, men spenningen ligger i om de blir funnet skyldige eller ikke. Spor på åstedet peker mot dem, og sterke krefter arbeider mot dem: Grådigheten. Åhmans låve var den første bygningen som brant ned, og han har lovet en belønning på tusen kroner til den som kommer med opplysninger som fører til at gjerningsmannen blir tatt. Det er penger Atom-Ragnar, kremmeren, gjerne vil ha kloa i.

Da må vi drepe den
En stor bjørk blåser ned over tunet til Kaspar og mofar. De må til pers med saga og Kaspar sager seg i foten, eller på foten, som mofar og Lise til stadighet presiserer. Hvilken rolle spiller egentlig det? Er marihøna rød med svarte prikker? Eller er den lille billen egentlig svart, bare at det svarte er dekket av rødt? Og at det svarte synes der det er åpne sirkler i det røde? For å finne ut av dette med marihøna, så får de drepe en, mener både Kaspar, Lisa og KB. De putter en på glass for å sulte den i hjel. Det er nemlig når den er død det røde falmer og det svarte står igjen, sier morfar.

Oppklaringsscene
Fortellingen kulminerer med en klassisk oppklaringsscene, der alle de involverte er til stede. Barna blir nesten funnet skyldige av den syklende politimannen, med god hjelp av Atom-Ragnar. Men mens han vil tjene penger på å rette falske anklager mot barn, selvantenner lageret hans med Atompuss – vaskemiddelet han har laget selv og vet er ubrukelig og ødeleggende – og butikken brenner ned. Kapitalisten detroniseres, slangen jages vekk fra paradis. Den bet seg selv i halen. Da Kaspar kommer hjem, renvasket og tilfreds, finner han marihøna og slipper den ut av glasset. I eller på? Svart med rødt, eller rødt med svart? Ikke det riktige spørsmålet. Såret verker uansett. Marihøna har prikker uansett. Menneskene ved Siljans bredd stilte heller aldri det riktige spørsmålet. Det var hele tiden ”hvem tenner på”, aldri ”hvorfor brenner det?” Et hederlig unntak er morfar. Selvfølgelig. I motsetning til politimannen, som står godfjottet igjen ved fortellingens slutt, avkledd som farlig i møte med ondskap. Det er den gode og den vise som til slutt kan stå med hevet hode. Som vanlig i en barnebok. Vi er tilbake ved det normale, med andre ord. Men ved en usedvanlig underholdende normal.



Skrevet av:

Kommentarer