To bøker om Nifse Nella

Tittel: Nifse Nella og syvstjernen, den andre sannheten
Tekst: Unni Lindell
Illustratør: Fredrik Skavlan
189 sider
Piratforlaget 2009
ISBN 978-82-8143-190-4

Tittel: Nifse Nella og vintersirkuset, den tredje sannheten
Tekst: Unni Lindell
Illustratør: Fredrik Skavlan
224 sider
Piratforlaget 2009
ISBN 978-82-8143-211-6

SPØKELSES-EVENTYR PÅ SKISSESTADIET

En serie om et spøkelsesbarn på spennende oppdrag hørtes ut som en god idé. Men det kan se ut som om noe strukturelle grep sluker det meste av dramatikken.

Etter å ha lest den andre og tredje boka i en bebudet 10-bindsserie om Nifse Nella sitter jeg igjen med mange observerte mønstre, noen spørsmål som jeg ikke har svaret på, og en del tvil om hvorvidt serien har et godt konsept. Etter å ha lest disse bøkene er jeg utrygg på hva jeg skal mene. Jeg finner langt færre kvaliteter i bøkene enn jeg hadde ventet, faktisk såpass få at jeg er redd for at jeg som kritiker har oversett noe eller gått glipp av åpenbare kvaliteter som alle andre ser.

Fredrik Skavlans tegninger er gode, med godt komponerte bilder og spennende bildevinkler. Personene er grove, komiske karikaturer, i den tegnestilen som vi har sett av ham i andre bøker tidligere.

Nella og hennes verden
Nella er et ungt spøkelse som bor på stofflageret i en syfabrikk. Om dagen, og når mennesker kan se dem, opptrer de som vanlige stoffbiter, men om natten er de spøkelser. De unge spøkelsene går på skole – i samme klasserom som menneskene bruker om dagen, mens de voksne spøkelsene gjør jobben sin: å skremme menneskene.

Nella er bestevenn med mennesket Pinneus, som er sønn av den brutale eieren av syfabrikken, og som deler skolepult med henne.

Det er noen gjennomgående hovedprosjekt i serien: både Nella og Pinneus leter etter mødrene sine, og i tillegg har vi Nellas dannelsesprosjekt, hvor hun lærer én ny ”sannhet” i hver bok. I hver av bøkene gjøres det en reise til en europeisk by, foreløpig Paris, London og St. Petersburg – og i neste bok Madrid. I byene møter hun kjente personer, og på reisene forstår hun trinnvis mer om seg selv, sin familiehistorie og spøkelsenes liv og rolle.

Reisen er ofte begrunnet i at Nella skal utføre et oppdrag, men dette er på sett og vis en sirkel av konsekvenser. Nella er historienes utvalgte hovedperson, særbarnet og heltinna. Derfor kan det, som i bok to, både være hennes feil som skaper problemet, og hennes innsats på reisen som løser problemet etterpå. Dette er for så vidt en litt underlig helterolle; mange andre helter er helter fordi de blir urettmessig forfulgt (som Robin Hood), fordi de påtar seg å hjelpe andre personer (som Askeladden), eller fordi de bare uforvarende snubler over noe mystisk (som Nancy Drew).

Fortellersynsvinkelen i bøkene er autoral tredjeperson. Det meste av tiden følger vi Nellas synsvinkel og leser hennes tanker. Noen ganger følger vi Pinneus, og i noen avsnitt er vi et sted plutselig også inne i tankene til Nellas motstandere. Særlig dette siste opplevdes som en overraskelse.

Livskunst og annen kunst
På sine reiser møter Nella kjente, avdøde personer – tre i hver by. I Paris blant annet Viktor Hugo og Edith Piaf, i London Florence Nighingale og Sylvia Plath, og i St. Petersburg blant annet Nurejev og Dostojevskij. Disse møtene blir litt spesielle fordi de kjente personene og begivenhetene bare framstår i antydninger gjennom teksten, på en slik måte at bare kunnskapsrike voksne er i stand til å avkode alle allusjonene. Mye forklares riktignok i et tosiders etterord i hver bok. Dersom alle disse antydningene, om prinsedrap i Tower og Shakespeares midtsommernattsdrøm, skulle ha vært skrevet ut, ville det riktignok blitt en helt annen bok, noe mer a la Sortlands kunstdetektiver eller Jostein Gaarders bøker. Nå har det i stedet blitt en rebus som forvirrer leseren og senker leserytmen.

Nella jakter altså på ti sannheter, som skal læres en etter en, bok for bok. Disse sannhetene er ikke en etisk eller psykologisk dannelsesreise med overføring til leserens egen verden, men de er deler av den litterære mytologi og kosmologi som bøkenes litterære univers består av, om forholdet mellom spøkelsenes liv og menneskenes liv:

Små spøkelser skal bli mennesker. Store spøkelser har vært mennesker.
Nyfødte barn blir pakket inn i små spøkelser. Store spøkelser beskytter døde mennesker.
Når onde mennesker dør, blir de Gobelinere.

Gobelinere er altså de skumle figurene i Nellas univers. Lindell fortjener i og for seg ros for å ha utviklet et helt verdensbilde om hvordan forholdet mellom mennesker og spøkelser er, men det føles kanskje litt for gedigent å la nettopp dette verdensbildet være den store sannheten som forfatteren skal lede hovedpersonen og leseren gjennom i 10 bøker framover. I noen frampek får vi vite at sannhetene blir dypere og tyngre etter hvert ut over i serien, på samme vis som med Harry Potter.

Grøss, og gru – og komikk
Seriens personer, både mennesker og spøkelser, har funksjoner som ligger tett opp til aktantmodellens roller: oppdragsgivere, hjelpere og motstandere. Disse rollene er gjennomgående helt fra starten av serien, og Nella bruker faktisk mindre tid på å konfrontere disse motstanderne, enn hun bruker på å unngå dem, og på å grue seg for dem. Fabrikkeier Hector Mysac, som altså er Pinneus’ far, er en karikert ond person, som hundser både sønn og hund og den parodiske sekretæren fru Vampe, som han gifter seg med i tredje bind. Nella konfronterer sjelden Hector, men Pinneus blir regelmessig plaget, og tar til motmæle. I bind tre antydes det forresten at Hector vet noe om hvorfor moren til Pinneus forsvant, og hvor hun er. I Nellas tanker etableres det samtidig også en forbindelse mellom de to mødrenes forsvinning. Derved kan jakten etter mødrene og hva som har skjedd med dem få et preg av retrospektiv opprulling som er en forsterket rød tråd gjennom bøkene.

Spesielt gobelinenes rolle som motstandere virker utydelig. Nella vet at hun må passe seg for dem, men blir likevel utsatt for dem i hver bok. Det er ikke lett å forstå hva det er de kan gjøre, eller hva de faktisk gjør med henne når de møtes. Det er enkelt sagt tydeligere at de er verdt å passe seg for, og grue seg for, enn hva slags skade de kan gjøre. Og det er mitt inntrykk at mye av spenningen i bøkene er nettopp gruing. Ikke dramatisk fortettede konfrontasjoner eller jaktscener, men underlig mye gruing og engstelse.

Det finnes noen innslag av comic relief i bøkene, særlig i situasjoner hvor spøkelsene havner i menneskenes vold, og blir oppfattet som et vanlig stykke tøy, og tatt i bruk som duk eller putevar.

Happ og flow, liksom
Det er ett forhold i teksten jeg slett ikke begriper, men jeg ser ikke bort fra at det kan ha blitt introdusert i den første boka. Mest Nella, men også noen av de andre, har en indre monolog til seg selv, hvor hun minner seg selv om å være modig og tapper. Denne strømmen av formaninger henger tilsynelatende sammen med en etos, eller et personlighetsutviklings-program som de unge spøkelsene har blitt fortalt av læreren sin, Sofia Skremmevetti. Gjennomgående er det ordene happ og flow som brukes, men det er også andre mantra-aktige ord som gjentas og gjentas.

Happ og ukuelig ånd, ropte Sofia Skremmevetti etter henne. […] Ukuelig ånd, stjernestyrke og mirakeltro, svarte Tøffe Thilia

1. (

Vintersirkuset

1. , s 75)

Keep smiling, stjernetro og ukuelig ånd og happ og alt det der, sa Nella

1. (

Vintersirkuset

, s 155)

Slike aforismer, fyndord og repeterte formuleringer kan fungere utmerket i det øyeblikket bøkenes univers begynner å leve blant leserne. Derfor kan venner av Den lille prinsen sitere uttrykket ”gjøre meg tam” når de vil uttrykke fortrolig vennskap, og oppleve at sitatet forsterker fellesfølelsen. Men her føles de gjentatte formuleringene bare insisterende, og jeg skjønner ikke hvilken effekt Lindell ønsker å oppnå. Eller så er jeg i det minste ikke med på det.

Fordi spøkelsenes livsform og verdensbilde utredes såpass grundig, så blir de ikke skumle nok. Fordi Nella og de andre spøkelsene hele tiden møter mennesker som ikke tror på spøkelser, så blir de heller ikke verken farlige eller viktige nok, ja egentlig ikke spøkelse nok. Og spenningskurvene forsvinner fordi mye av det som kunne har blitt til dramatiske scener blir gjenfortalt som gruing mer enn som handling.

Riktignok er Nella ute på spennende eventyr, men det virker altså som om selve fortellerstrukturen og konseptet sluker det meste av spøkelsesdramatikken. Derfor må min konklusjon bli at alt i alt oppleves bøkene dessverre ikke som helt vellykkede.