To bøker om ski og polferd

Tittel: På skitur
Tekst og illustrasjon: Tor Bomann-Larsen
Cappelen Damm 2009
96 sider
ISBN 978-82-02-30943-5

Tittel: Sydover, kappløpet mot Sydpolen
Tekst og illustrasjon: Bjørn Ousland
Cappelen Damm 2009
56 sider
ISBN 978-82-02-29610-0

NORSKE HELTER I ORD OG BILDER

To bøker som har mye felles, og likevel er ulike. Begge skildrer scener fra det nye Norges barndom i årene 1893-1911. Ulikheten ligger både i over- og underteksten: Bomanns lekne satire møter Ouslands saklige sans for tause, kloke menn.

Anmeldt av Morten Haugen

En moderne klassiker
Tor Bomann-Larsens trilogi med kort billedbøker om Olav, Fridtjof og Roald er en moderne klassiker. Bøkene Olavs første skitur, Turen til Nordpolen og Roalds tur utkom første gang i henholdsvis 1990, 91 og 92. Den første samleutgaven, med tittelen På skitur utkom i 1994. Bomann har også gitt ut to billedbøker til i noenlunde det samme formatet. Lille Sonjas store pappa (1993) forteller om Sonja Henies deltagelse i Vinter-OL, mens Den siste prinsen (1996), om den russiske prinsen som aldri ble tsar fordi revolusjonen innhentet ham. Alle disse fem bøkene henger sammen med Bomanns bøker for voksne fra den samme perioden: i det historiske essayet Den evige sne (1993) er det en bærende idé at veien til nordmennenes hjerte går via snøfokket på kongetribunen i Holmenkollen. I 1999 utkom romanen Livlegen, hvor han skildrer tsarfamiliens liv og død under revolusjonen, med hofflegen som forteller.

En trilogi med mønster og avvik
Alle de tre fortellingene i På skitur er bygget over varianter av samme mønster: en kjent, historisk korrekt hovedperson i en situasjon av reise, tilført en forviklingsskapende omstendighet som involverer søte dyr: harepus, isbjørnunge eller valp. Teksten er på rim, med to-linjers vers på hver side. Olav, ca 3 år, lærer å gå på ski av en hare, mens foreldrene fomler. Nansen kommer i knipe fordi isbjørnungen har kastet alle patronene hans. Roald overnatter alene ute for første gang, og brødrene blir bekymret. Bildene er enhetlige gjennom hele trilogien: tusjtegnede figurer som består av svart kontur og nesten alltid lokalfarge på figurer og gjenstander. Noen få steder brukes det landskaps- og miljøelementer som trær eller isbre-silhuetter, men som hovedregel er det bare figurene og nødvendige rekvisitter som avbildes.

Den tredje boka, om Roald Amundsen som barn, oppleves fremdeles som svakere enn de to andre, eller i det minste lever den ikke opp til forventningene jeg hadde fått etter de to første av bøkene. Det skyldes nok at konseptet fra de to foregående ikke er fulgt opp: i de to første er handlingen lagt til autentiske, kjente begivenheter i personenes liv. Viktigere er det imidlertid at de to første bøkene inneholder en smilende punktering av autoritet: Olav er flinkere enn foreldrene; isbjørnungen og Hjalmar blir venner, mens Nansen poserer barsk, men hjelpeløs foran sleden. Riktignok er Roald en underdog som viser seg å være flinkere enn brødrene tror, men dét er ikke det samme som punktering av autoritet.

Ski og åndsliv
Jeg vil også minne om at Bomanns offisielle debut i 1985 (etter to små hefter med Glipp-striper fra Ny Tid, utgitt i 1981 og 1982) var med tegneseriealbumet 1905, duellen på Hesselø, en satirisk versjon av kongevalget, som med god margin overgår tv-serien Harry og Charles i fri omgang med fakta. Storyen er at både den danske og den svenske prins Carl er ønsket som norsk konge. De vil avgjøre rivaliseringen med en duell, selvsagt med skistaver. Vinneren av duellen er den som dør av stikkskadene, mens taperen må reise til Kristiania og ta imot den norske tronen. 1905 ble fulgt av to ytterligere to tegneseriealbum med nasjonalhelten Nansen som forvirret hovedperson. En mulig rød tråd gjennom det meste av Bomanns forfatterskap, i det minste fram til Haakon & Maud-serien (fra 2002) – hvor temaet berøres mer indirekte, er en påstand om at skisport har en alt for stor plass i norsk kultur, og i realiteten har erstattet åndslivet. Midt inne mellom disse bøkene og tegneseriene, preget av satire, retoriske posisjoner og kunnskapsrike nye innfallsvinkler på norsk historie, kommer altså disse tre små billedbøkene. Selv oppfattet jeg dem utelukkende som ironiske fortellinger først. Både en nærmere lesning, og bøkenes virkningshistorie, har imidlertid vist at de tåler å leses uten ironi, både som likefram fortelling uten bakteppe og undertekst, og som et lekent barneperspektiv på begivenheter fra norgeshistorien.

Mesterlig bildekomposisjon
Bjørn Ousland er en erfaren illustratør, og når han for første gang lager dokumentar med ansvar for både tekst og bilder, så gjør han det helt riktig. Historiene fortelles kronologisk og veldisponert, med innskutte forklaringer (hva er en råk, når er det sommer på sydpolen?), med plassering av handlingen i forhold til tidligere og etterfølgende hendelser, og med autentiske replikker fra aktørenes memoarer.

Bildekomposisjonen er god og variert: helsider, montasjer, panorama, nærbilder og snakkebobler, detaljutsnitt av utstyret og innslag av tegneserieruter når dramatikken tettes til. Jeg mener også at det er en kvalitet ved boka at inspirasjonen fra populærvitenskapelige medier som Illustrert Vitenskap og Dorling Kindersleys bøker er synlig. Ousland må ha arbeidet integrert med tekst og bilder på en måte som er naturlig i grafisk bransje (en reklamemann jeg kjenner kaller det «å skrive på millimeteren»), men som lett kan virke fremmed for oss som kommer fra en tekstverden hvor teksten gjøres ferdig først og bildene kommer etterpå. Boka har mange kvaliteter, men en av de største er nettopp denne gjennomarbeidede helheten av tekst og bilder.

Nansens og Amundsens eventyr var lenge en del av barnelærdommen. Boka Sydover er andre bind i en serie som begynte med Nordover fra 2008. Første Fram-ferd (1893-96) var Nansens forsøk på å nå Nordpolen med skuta Fram frosset inn i isen, og Nansen og Johansens skitur til 86 14′ N. Tredje Fram-ferd (1909-12) var Amundsens kappløp med Scott om å bli først til polpunktet. Den såkalte «Annen Fram-ferd», som er mindre kjent, var Otto Sverdrups utforskning rundt Grønland 1898-1902.

En gentleman og en rev
Jeg oppfatter Ouslands framstilling, både i dramaturgien og i personlighetsskildringen, som inspirert av Kåre Holts omdiskuterte roman Kappløpet (1974). Holt var riktignok grovt retorisk på en måte som Ousland ikke er, men jeg aner det samme hovedmønsteret: Scott er den klønete gentlemanen, Amundsen den brutale og slu reven. Øystein Rottem skriver, i Norges litteraturhistorie (bd 6; 1996; s 254).

Slik Holt fremstiller det, taper Scott, ikke bare på grunn av uhell og mindre kloke valg mht utstyr og utrustning, men fordi han var «veikere» og mer menneskelig enn Amundsen. Amundsen vinner fordi han ikke skyr noen midler for å nå sine mål. Holt framstiller han som en hensynsløst ærgjerrig, herskesyk og selvopptatt mann, som mangler vesentlige menneskelige dimensjoner.

Ousland går på ingen måte like langt som Holt i karakteristikken av Amundsen, men dramaturgien er den samme. Dette er særlig påfallende i åpningsoppslaget, der begge skipene legger ut på tokt: Scott forlater London under en folkefest i fullt dagslys, mens Amundsen smyger seg stille ut fra Bunnefjorden ved midnatt. (Og jeg skylder å gi en takk til Ola Hegdal som påpekte poenget med åpningsbildet for oss under Barnebokforums bokforedrag!)

Både allaldersbøker og barnebøker
Selv om voksne også kan lese Ouslands bøker med fint utbytte, er det umiskjennelig barnebøker. Han har funnet en form og en stemme som på dyktig vis gjør bøkene til både allaldersbøker og til dedikerte barnebøker. Det er dels de innskutte forklaringene som tydeliggjør en ung målgruppe, dels er det også de barnevennlige detaljene som Ousland legger inn i teksten: I Nordover får vi vite navnet på alle sledehundene. Det viktigste kjennetegnet på bøkene som barnebøker er likevel dette: Aktørene er voksne menn, og handler som voksne, men noen ganger ler de av episoder som barn ler av, og andre ganger jubler de som barn når faren er over.

Ja takk, begge deler
Begge disse bøkene er gode bøker, som det er lett å anbefale. Begge representerer boktyper jeg ønsker å se mer av: Den gjennomarbeidede dokumentaren; den lekne historien med en tydelig voksendimensjon og en like tydelig barnedimensjon; og ikke minst den kompetente bruken av historie og moderne myter som lekegrind for fortelling og læring.

Jeg setter også pris på at det er et passe stort åpent rom for voksenmedvirkningen for å fylle ut bakgrunnen av historien. Det er den voksne leseren som må fortelle at Olav ikke bare ”stråler som en prins”, han var faktisk en autentisk prins.