Over hele verden har antallet fugler minket betraktelig de siste tiårene, fordi vi bygger og bruker og skaper endringer i miljø og klima. I Europa er det særlig hekkefugl det har gått utover, og i Norge er for eksempel den en gang så vanlige gråspurven nå rødlistet.
Det står ingenting om slike triste ting i de to fuglebøkene jeg nylig har lest, de konsentrerer seg isteden om å spre kunnskap og skape nysgjerrighet. Det er viktig. Gi barna bøker om planter, fugler og dyr, slik at de kan lære om dem, bli interessert i dem og dermed ønske det beste for dem. Fuglebøkene jeg nå tar for meg, driver et indirekte naturvern, fordi de gjennom sin formidling skaper et bånd mellom leser og fugl. Den ene ved hjelp av noen få korte setninger om utvalgte arter, den andre ved å skrive fortellende, kombinert med å være et slags oppslagsverk, det dukker opp en bok i boka, der vi får «det morsomste jeg vet om fugler».
Ladet språk og «anakronismer»
Fugler for småfolk er en tynn bok skrevet av barnebokforfatter Marit Røgeberg Ertzeid. Den passer for en liten stund på fanget, der man sammen kan sitte og se på fine fotografier og få servert fakta om fugler i en barnlig fortellende stil. Hver fugl, 14 til sammen, får to sider hver, og slik begynner teksten om for eksempel skjæra: «Skjæra har lange fjær bak på kroppen. Det ser ut som en hale. Fuglehale kalles for stjert.» De korte setningene og den barnlige stilen gjør teksten ladet og er med på å bringe ekstra liv til bildene. Det skjer også ved at teksten henvender seg til barnet, bringer inn et «du», og spør noen ganger direkte: «Kanskje har du sett ei linerle som tripper rundt på bakken der du bor?»
Boka er fin å bla i, den er koselig, og har noen bittesmå fortellinger som gjør den spennende. Vi lærer blant annet om hornuglebarn som skriker etter mat hele natta, mens foreldrene flyr lydløst omkring på jakt etter noe å gi dem. Barn kan muligens leve seg inn i dette.
Men begynnelsen er ikke vellykket. Boka handler om fugler, men starter med dinosaurer. «Fugler er i familie med dinosaurer», lyder første setning. Også små barn vet hva en dinosaur er, men begrepet «å være i familie med» behersker de nok ikke helt, og setningen kan derfor skape forvirring. Fugl og dinosaur er jo veldig forskjellige? Helt gjennomtenkt er heller ikke beskrivelsen av dompapen, der de første setningene ser slik ut: «I de fleste fuglefamilier er det pappaen som bestemmer. Men i dompap-familien er det mamma-dompapen som er sjefen.»
Hva betyr sånne setninger for et barn? Antakelig ikke det samme som for forfatteren. Jeg tipper at et barn ser på sine foreldre som sjef uansett kjønnsrolle. Hvordan skal derfor det at den ene forelderen ikke er sjef da forstås? Slike «anakronismer», at man bruker et språk barnet ennå ikke har tilstrekkelig kunnskap for, kan forstyrre en ellers god flyt. Og også denne typen informasjon er jo med på å skape forestillinger om verden.
Billige triks fenger
Fuglenes hemmeligheter er skrevet av forfatter og biolog Hanna Bjørgaas, sammen med fuglebokforfatter Martin Eggen. Boka inngår sammen med Insektenes hemmeligheter og Skogens hemmeligheter i en liten serie, gjenkjennelig ved at den er illustrert av Nina Marie Andersen.
Alle disse bøkene er trykt på tykt, deilig papir, og er rettet mot litt større barn. I Fuglenes hemmeligheter følger man årstiden og en historie som begynner i april, med en fugl som krasjer inn i vinduet. Det viser seg å være en rødstrupe, som får navnet Roberta. Det er «jeg» som forteller, og vi vet ikke mer enn at vi har å gjøre med et skolebarn som bor sammen med mor og far – og som er så heldig å ha en grei nabo, antakelig en fugleforsker, fordi han kan mye om fugler og skal tilbringe vinteren på en fuglestasjon. Det er også han som har forfattet oppslagsverket mot slutten av boka. Det er i tillegg en sur nabo involvert, og katten hans. Ved hjelp av disse skikkelsene er det duket for mye drama når representanter fra ulike fuglearter dukker opp.
Plutselig dukker de opp, eller plutselig skjer veldig mange andre ting – eventuelt «i dag var noe på gang». Dette er klarsignal om at vi nå skal ledes mot noe spennende og få ny kunnskap om fugler. Det er billige triks, men jeg lar meg lure og rives med. Jeg synes det er spennende det som skjer i hagen til fortelleren, om rødstrupa som etter hvert legger egg, og hvordan katten blir en trussel. Det er interessant å lese om gulpeboller, kjøttmeiser som kjefter og skjærer som kanskje føler sorg. Dette er en fortelling med innlagt info, drevet frem av forteller-jeg-et som vil vite mer. Og vi lesere følger dette begjæret etter å vite. Vi lærer om hvordan de forskjellige fuglene bygger reir, og istedenfor at det bare beskrives, «ser» vi det gjennom fortellingen.
En bok i boka
Akkurat når det begynner å bli vel mye dramatisering, blir boka til en faktabok. Da skal vi over på kjennetegn og egenskaper ved vanlige fugleslag i Norge, i hager og parker, i byen, i skogen og ved vannet. Det er mye morsomt her også.
Jeg har kommet frem til at det er tre typer fakta vi får servert. Det er aha-fakta, som når vi lærer at det ikke er så ille å skite i eget reir likevel, siden bæsjen fra fugleungene kommer innkapslet i en slimpose, lett å kaste unna når man har nebb. Så har vi utropstegn-fakta, og dem er det en del av. Ett av dem er at en blåmeisunge trenger cirka 100 larver hver dag, et annet at spurven har sigarettsneiper i reiret for å drepe lopper. Til slutt har vi humre-fakta, og her kan stæren være et eksempel, ved dens gode evner til å herme. Jeg synes i hvert fall det er gøy at det kan komme «en bitte liten bilalarm bak en busk».
Å bli sett av en fugl
Nå er det jo ikke barn som er årsaken til nedgangen i antall fugler. Det er ikke de som skaper all denne utviklingen som gjør livene våre lange og delvis svært behagelige, men som samtidig feiler på mange punkter. Derfor er det aller helst vi voksne som burde lære mer om fugler.
Jeg har lært mye av begge bøkene, og føler at jeg kommer nærmere fuglene. I Fugler for småfolk er det flotte fotografier. Den ene av de to sidene hver art får, er et stort bilde, og det kan man sitte og se på en stund. I Fuglenes hemmeligheter er illustrasjonene som i de andre bøkene i serien: fargerike og duse akvareller. De supplerer teksten, men er også uttrykksfulle på egen hånd. Det er noe med de svarte fugleøynene vi møter. Vi skjønner at det er et liv inni der, og særlig er øynene til kattugla fascinerende. Eller bildet som viser Roberta med en liten kvist i nebbet. Hun ligger og ser, og fordi det ser ut som om hun ser på oss, kom jeg på filosofen Jaqcues Derrida, der han skriver om å bli sett av katten sin. Hva vil det si å bli sett av en fugl? Hva er det den ser?
Forfatterne og illustratørene bak begge bøkene viser en glede over fuglene de skriver om. Men særlig i boka til Hanna Bjørgaas smitter gleden over på leseren, siden den dramatiserer mer. Den har også en mild tone som skaper fin fagformidling for barn og unge i alle aldre.
