To i en om far og frosk

Forfatter Hans Sande og illustratør Gry Moursund har de siste årene markert seg som et spenstig radarpar innen billedboksjangeren. Med sine to foregående utgivelser har de nærmest egenhendig gjort alle beskyldninger om barnelitteraturens snillisme til skamme. Denne gangen beveger forfatteren seg i et nedtonet og mindre ellevilt modus. Men illustratøren følger ikke etter.

I et hus i skogen bor en gutt med sin blinde far. Moren er død, og gutten har lovet å passe på den hjelpeløse faren. Faren forteller små historier uten noe åpenbart poeng. Han skriver blindeskrift med syl og stikker hull i husets møblement. Han knuser vaser og tråkker på glasskårene med bare tær. Blant annet. Til slutt dør han. Men før han dør tar sønnen ham med til bekken. Der kan far kjenne bølger og fisker og maneter. Ja selv fargen på havet mener han å forenemme med fingrene i vannet. Dessuten hopper det en liten frosk opp i hånden hans. Simultant fortelles det om frosken som leter etter meningen med livet. Etter at halen har falt av og han kan bevege seg opp på land, drives frosken av eksistensielle spørsmål, mens de andre froskene bare vaser rundt uten mål og mening. Frosken spør musa og nattfiolen og ekornet om råd, uten å få noen tilfredsstillende svar. Ikke før han får den ”store Guk” i tale, nemlig mannen med den hvite hånden og de lyseblå øynene, blir det orden på sakene. ”Store Guk” kan skaffe regn, slik at frosken kan yngle i sølepyttene og bli pappa til sju tusen rumpetroll. Så var det altså det som var meningen med livet.

Begge historiene formidles parallelt og flettes til slutt inn i hverandre på finurlig vis. Fortellerstemmen er sønnens, mens froskens fabel viser seg å være noe faren har prikket med blindeskrift i vinduskarmen. Mot slutten håndhilser de to, idet far stikker hånden i bekken og finner tonen med froskefyren. Simultanfortellingen understrekes også i illustrasjonene, ved at gjenstander har flere funksjoner. Gulvteppet der far og sønn tar en svingom er samtidig en grønn gressmatte for hjort og nattfiol. Det samme gjelder junior og senior i søvnløs tosomhet i dobbeltsengen. Oppå sengeteppet, som samtidig blir til skogbunn, finner vi frosk og ekorn i ivrig passiar.

Sammen har Hans Sande og Gry Moursund skapt bøkene om den geskjeftige Eureka, som ordner opp når den litt latterlige pappaen tuster det til for seg selv (Arkimedes og brødskiva og Arkimedes og rulletrappa). I Frosken trekkes denne tematikken et hakk lengre, og antar en sårere tone. Det handler om barn som må bære foreldrene på ryggen. Gutten inntar morens rolle som dansepartner og sengekamerat. Klipper farens hår og negler, trøster når far våkner midt på natten, og bøyer grenene unna når den blinde faren raser gjennom kvist og kvas. Han lover gang på gang å aldri reise fra far, men gråter om natten fordi livet foregår et annet sted. Slik skildres en litt vel tett symbiose mellom opphav og avkom, der sistnevnte forhindres i å vokse og utvikle seg:

”Korfor kallar du meg far? Spurde han, -før sa du alltid pappa.
-Fordi eg ikkje er ein unge lenger. Fordi eg har lært meg nye ord. Fordi eg ikkje orkar…
-Ja du er snart like lang som meg, men det er ingen ting å grine for. Du ser jo. Du ser jo heile verda, alle fargane.
-Eg ser berre deg, kviskra eg så lågt at han ikkje høyrde det.”

Denne melodramatiske tonen akkompagneres av illustrasjoner som nærmest går ut av sitt gode skinn. Her formidles en energi som grenser til hyperaktivitet. Far er vill i blikket med enorme stirrende øyne. Frosker i alle regnbuens farger spruter og spretter overalt. Moursunds karakteristiske groteskeri, med svære munner, overdimensjonerte nesegrev og ekspressive fargebruk er en fest. Men det skurrer i samspillet mellom tekst og bilde. Billedbruken signaliserer en tjo – hei – innstilling til det fortalte, mens guttens bunnløse tristhet virker malplassert i et slikt univers. Det hele rammes likevel nydelig inn av første og siste oppslag. Innledningsvis møter vi gutten som i et nesten fargeløst scenario føler seg fram langs prikkene i vinduskarmen. Idet han har dekodet farens fortelling ved bokens slutt, er den mistrøstige utsikten fra det samme vinduet forvandlet til et fargesprakende panorama, og guttungen kan smile fornøyd til verden. Men først må altså far plasseres trygt i glass og ramme på veggen ved siden av mor…

Den lekne billedboken som sprenger tradisjonelle rammer, slik at småfolk kan få noe litterært utfordrende å sette tennene i, er en god ting. Men denne gangen blir det i overkant eksplosivt. Kombinasjonen lidende gutt, utagerende far og frosk quo vadis henger ikke helt på greip. Til det er det litt for mange ulike ingredienser i Sande og Moursunds elleville, alvorstunge fellesprosjekt.