To IKON-bøker

Espen ”Dansken” Ullbæk Bundgaard Jørgensen-Selvig
IKON 2Pac
94 sider
Gyldendal 2008
ISBN 978-82-05-38734-8

Kjersti Scheen
IKON Marilyn Monroe
88 sider
Gyldendal 2008
ISBN 978-82-05-38740-9

UNDERHOLDENDE, MEN ENSPORET OM LEGENDARISKE IDOLER

Hvem var Tupac Shakur og Marilyn Monroe? To nye biografier går langt i å svare – på litt tynt grunnlag.

Mange ungdommer dyrker idoler. Og de later til å ha ubegrenset lesekapasitet når det gjelder detaljopplysninger om helt(inn)enes liv og levnet. Lar det seg gjøre å mobilisere en lignende interesse for idoler av litt eldre årgang enn Rihanna og Daniel Radcliffe? Gyldendal har lansert en ny biografiserie for barn og unge – IKON. Undertegnede har lest om to av idolene.

Levende legende
Elvis lever. Han blir stadig observert. Det samme gjelder Tupac Shakur. Mon tro hvor han sist ble sett?
Konspirasjonsteorier til side: Den legendariske rapperen som ble skutt i en drive by shooting i 1998, lever evig i hiphop’ens verden. Dette har Gyldendal tatt konsekvensene av, og har innlemmet idolet i sin nye biografiserie for barn og unge, IKON. Kjente forfattere og kulturpersonligheter er hyret inn som skribenter av den hittil fire bøker lange serien, og oppdraget Tupac Shakur er gitt til hiphop-artisten Espen ”Dansken” Ullbæk Bundgaard Jørgensen-Selvig, best kjent fra gruppen Klovner i kamp. En ihuga fan?
Langt ifra. Det er forskjell på eastcoast- og westcoast-rap, og Selvig identifiserte seg i oppveksten mest med Tupacs motstandere – eastcoast’erne. Likevel har han gått inn i oppdraget, og skriver historien om hvordan nettopp hiphop-feider førte til artistens endelikt.

Selvig starter med egen biografi. Som guttunge banket han opp en Tupac-tilhenger. Smugrøyket og tagget gjorde han også. Høh-høh.

Tøff tone
Fint å få tøffet seg litt i starten. Slik er gjerne hiphop-tonen. Språklig breial er den også, og sterkt engelskinfluert. Dette preges hele boken av, og en viss inneforståtthet hos leseren er nok nødvendig. Men trolig preacher han til the converted, og dem er det mange av. Ikke alle kjenner detaljene i Tupac-historien, men det gjør tydeligvis Selvig, og han går grundig til verks. Etter ego-introen gjør han et sceneskift til Tupacs brå død, forlater ham blødende i ambulansen, og går tilbake til rapperens barndom. Mye tid vies til en tøff, men stimulerende oppvekst – gatas dealere var både varme farserstatninger og farlige forbilder. Moren var på sin side både Black Panther-aktivist og heroinist (Selvig problematiserer ikke at Black Panthers både var rasistiske og kvinneforaktende). Tupac blir eldre, slåss, rapper, dealer, spiller teater, skriver dikt, gir ut plater, spiller inn filmer, og forgriper seg på damer – angivelig. Selvig stiller seg tvilende til grunnlaget for en fengselsdom for seksuelt overgrep, men ser at Tupac har en viss dobbelthet ved seg: Han rapper jo både om sterke alenemødre og villige ”hoes”. Kanskje nøkkelen til hans suksess ligger i nettopp det gåtefulle og uregjerlige?
Uansett – Tupac lever videre. Men fysisk er han ”dau”. Selvig vender tilbake til ambulansen, og vi følger rapperen inn i døden. Deretter følger rapperen Selvig hjem– for i avslutningskapittelet får vi vite at de to nå er venner.

Psykologiserende
Kjersti Scheen tar ikke den vennskapelige tonen. I sin biografi om Marilyn Monroe, født Norma Jean, bruker hun snarere den empatiske. Hun prøver å forstå filmstjernen, som i utgangspunktet står henne fjernt. Scheen var jo ung i kvinnefrigjøringens tid – 60-70-tallet. Men det tar henne ikke lang tid å fullstendig legge bort alle kritiske innsigelser vedrørende Marilyns barnslig-sexy-glamorøse image. At stjernen ønsket å tekkes menn, og higet etter anerkjennelse, er tragisk, og ikke noe hun bør lastes for. I likhet med Tupac, manglet hun en farsskikkelse, og ble aldri sikker på hvem faren var. Er det rart hun flakket fra mann til mann, ekteskap til ekteskap – og faktisk kalte en av dem for Daddy? Eller at hun var så livredd for scenen, kameraet, mennesker – ja, hele verden, at hun måtte fysisk holdes i hånden av stadig skiftende mentorer og reservemødre? Hennes virkelige mor var alkoholiker og sinnslidende – slik Marilyn også langt på vei var. Dette skulle bli hennes endelikt. Var pilledøden selvmord? Det vites ikke, og Scheen tar heller ikke stilling til dette. I stedet er det som om hun omfavner den forskremte småpiken som ble hele verdens sexsymbol. Og hyller henne på lavmælt, intimt vis – vi bivåner den glitrende suksessen fra innsiden av den talentfulle kvinnen. I lange trekk skildres hendelsene med en skjønnlitterær, fabulerende penn. Disse avsnittende markeres i kursiv, og Scheen dikter seg helt inn i tankelivet til både Marilyn og folk rundt henne.

Litt ensporet
Scheen benytter samme sirkelkomposisjon som Selvig. Men Scheen velger en sceneopptreden som utgangspunkt, og ikke stjernens død. At Selvig fremhever Tupacs dødsfall er naturlig – det er jo i stor grad dette som gjør Tupac mytisk, men Marilyn Monroe lever vel først og fremst videre i kraft av sin slående utstråling og sitt betydelige talent. Og boken innledes med hennes legendariske sang for presidenten. Slik avsluttes den også, men nå har vi den vonde bakgrunnshistorien, og det er suksessens vonde bakside som betones. Dette er en både følsom og effektiv avrunding på en tilsvarende følsom og effektiv biografi.

Følsom og effektiv – ordene er ment som honnør, men av og til kan begge aspektene tippe over. Forfatteren sklir ofte ut i et sentimentalt-psykologiserende spor – det er veldig synd på Marilyn nærmest hele tiden. Og for all del, dette kan helt klart ha vært tilfellet, men er det ikke naturlig å vie litt mer plass til en skuespillers profesjonelle virke? Som Scheen selv er opptatt av, Marilyn Monroe var langt mer enn et pent ansikt. Hun var nok også langt mer enn en stakkarslig pike, så boken hadde trolig fått rikere nyanser hvis flere spektre i artistens liv kom frem. Dette hadde en av det 20. århundrets betydeligste skuespillere fortjent.

Effektiviteten tar negativt overhånd mot slutten av boken, det går veldig fort unna når Marilyns beste karriereår omtales. Mye tyder på at fattigslige Norma Jean er den egentlige hovedpersonen, uten at det helt lar seg forsvare at Scheen spiller psykoterapeut.

Treffer målgruppene – men…
Språklig er biografien svært solid. Det merkes at den er skrevet av en erfaren og trygg forfatter, og Scheens talent for å skrive medrivende og underholdende utnyttes til det fulle. Fortellingen om ikonet er fengslende, og hvis forfatteren har håpet å invitere flere til å trøste, forstå og omfavne den ensomme blondinen, lykkes hun ganske godt med det. Det er liten tvil om at hun vil treffe en ung jentemålgruppe sugen på triste og glitrende stjernehistorier.

Espen Selvigs grep om en hiphop-diggende målgruppe er nok tilsvarende solid, i alle fall med hensyn til Tupac-fansen. Fans er ofte detaljfanatiske, og Selvig innfrir, spesielt i skildringene av gjengsammenstøt, krangleepisoder og plateselskapkonflikter. Han er imidlertid ikke like flink til å sortere detaljene, så han risikerer lett at det kun er den hardbarkede, men dog tallrike, fansen som orker å henge med i de snirklete svingene. Boken hadde tjent på å være mer inkluderende. Dette gjelder også – og særlig – det språklige. Kidsa er sikkert vant til å ”krasje” når de spontanovernatter, men i bokform blir den direkteoversatte slang-engelsken litt kunstig. Finnes det ikke et norsk uttrykk for ”å gi skjebnen en sjanse”? Språkvask etterlyses! Imidlertid gir det uortodokse språket også en frisk og frodig farge til boken, og det er lett å se at Selvig har kost seg med skrivingen. Slikt bidrar jo også til å skape interesse for historien.

Begge bøkene er utstyrt med tidslinje bakerst. Her kan man få oversikt over uklarheter som måtte dukke opp underveis. Filmografier og diskografier er også på plass, og man guides videre til mer litteratur om artistene. Slikt hører med, men i barnebiografier bør man kanskje vise mer eksplisitt til appendikset, slik at unge lesere ikke hopper over det. Og apropos unge lesere – jeg tror de ville gitt meg medhold i at det hadde gjort seg med flere bilder. Barndomsbilder, for eksempel, siden begge forfatterne er opptatt av denne epoken i artistenes liv? Selvsagt er dette fordyrende tillegg, men det hadde vært en fin investering.

Mye lykkes – noe savnes
For å oppsummere: Både Scheen og Selvig har skrevet fengende biografier som lykkes i mye. De er lettleste og medrivende, men begge virker noe ensporede. Scheen kjører seg litt for fast i det melodramatiske intimsporet, og utelater mye av karrierebildet, mens Selvig stirrer ganske nærsynt på detaljer som ikke bidrar til å klargjøre de store, biografiske linjene. Det er også grunn til å stille spørsmål ved hans lettvinte avfeiing av Tupacs mørkere sider. Er det for eksempel sikkert at Tupac var uskyldig i seksuelt misbruk? Dette er såpass alvorlige saker at man bør underbygge det godt hvis man avviser at en dømt person var skyldig.

Riktignok kan vel ikke korte barnebiografier favne alt, men det er en fordel at de tar med flere nyanser i aspektene de faktisk tar opp. Dette ankepunktet vedrører begge bøkene, men Kjersti Scheens bidrag kommer absolutt best ut, for hun har organisert stoffet svært godt, og har en pennesikkerhet som Espen Selvig ikke later til å ha øvd helt opp ennå.

IKON-serien rommer foreløpig fire titler. La oss håpe på flere – gjerne med flere nyanser. Ensporethet ses ikke på som god tone i skjønnlitteratur for barn og unge. Burde ikke samme krav gjelde dokumentarsjangeren?