Vind i værhanen
av Dan Andersen
Flamme forlag, 2019
85 sider

Kom og sett meg i orden
av Kristian Bergquist
Aschehoug, 2019
78 sider

Når er jeg gammel nok til å skyte faren min?
av Åse Ombustvedt
Illustrasjon: Skinkeape
Ena, 2019
82 sider

To mørke samlinger og en sprelsk

To diktsamlinger byr på gjenkjennelig ungdomstematikk, mens den tredje leker viltert med Trump-retorikk. Alle tre med hvert sitt særpreg.

I det litterære feltet har romansjangeren lenge hatt en dominerende posisjon, og å lese diktsamlinger for ungdom er ikke hverdagskost for en bokanmelder. Derfor er det gledelig at bøkene byr på kvaliteter som gjør dette til en interessant trend, og at de utvider det litterære feltet for ungdom.

Språket i samlingene er hverdagslig og ligger nærmere prosa enn gamle dagers versekunst med vekt på rim og rytme. Inger Hagerup og André Bjerke har med andre ord ingen arvtakere i dikt for ungdom. Bøkene er nokså fattige på bruk av metaforer, symboler og andre språkbilder, med andre ord byr de på lite undertekst som krever tolkning i tradisjonell forstand. I Vind i værhanen av Dan Andersen og Kom og sett meg i orden av Kristian Bergquist er dobbeltbunnet språk riktignok et sentralt virkemiddel, men det er lite høystemt poesi i disse diktsamlingene.

Voldelig far

Når er jeg gammel nok til å skyte faren min? av Åse Ombustvedt er den første av samlingene som byr på gjenkjennelig ungdomstematikk. Her møter vi et dikt-jeg som på en rå og direkte måte skildrer hvordan det er å vokse opp med en voldelig far. På en klok og litterært sett vellykket måte tegner boken et bilde av en skremmende og uforutsigbar hustyrann. Noen ganger skildrer boken direkte hvordan far utøver psykisk og fysisk vold. For eksempel i butikken hvor jeg-et blir tvunget til å stirre faren i øynene, illustrert av en blyanttegning hvor fars blikk fanger sønnen med røde, laserlignende stråler.

Den indirekte måten Ombustvedt skildrer volden på gjør boken enda sterkere. Spesielt når den skildrer konsekvensene volden har for jeg-et. Han har et ufrivillig flir, han isolerer seg, og lager trøbbel på skolen. Noen spør ham hvordan han har det, og på troverdig vis belyser boken hvor vanskelig, nærmest umulig, det er å angi sin egen far som voldsmann. Med jevne mellomrom dukker det opp helsides, svarte krusedulltegninger som gir uttrykk for jeg-ets indre raseri, som forsterker følelsen av avmakt, også hos leseren. Diktsamlingen gir en sterk og nyansert skildring av en hustyrann til far.

Selvmordstematikk

I Kom og sett meg i orden av Kristian Bergquist møter vi også et ungt dikt-jeg og en gjenkjennelig ungdomstematikk. Men i motsetning til forrige diktsamling, hvor jeg-ets problemer hadde en klar, ytre årsak, er problemene i Kom og sett meg i orden knyttet til det indre. Diktene har en mørk grunntone, og vi møter et usikkert, selvgranskende jeg som reflekterer rundt problemer knyttet til ungdomstid. For eksempel det å bli mobbet eller å føle seg utenfor. Nå og da dukker det opp dikt hvor jeg-et reflekterer rundt selvmord, og disse selvmordsdiktene er ikke uproblematiske i mine øyne. Til tider virker de for konstruerte, og som påklistret tematikk. Det bryter med de mer generelle, allmenne beskrivelsene av psykiske vansker og ungdomstid. Mange av diktene leker og vrir på ord og uttrykk. Denne ordleken fungerer noen ganger avvæpnende i møte med den alvorlige selvmordtematikken. Andre ganger virker det som bråkjekke innslag ute av takt med diktenes innhold. Er dette for eksempel avvæpnende eller bråkjekt: «men selvmord/er jo ikke en/easy peasy løsning/sånn at alt det mørke/ går over.»

Samlingen byr gjennomgående på mye god og kreativ lek med ord og uttrykk. Noen ganger leder det dessverre til for overfladiske dikt.

Trump-parodi

I Vind i værhanen av Dan Andersen er det ikke noe ungt dikt-jeg som fører ordet, og samlingen dreier seg heller ikke om gjenkjennelig ungdomstematikk. Jeg-et er rett og slett en værhane. Han har lært seg å snakke ved å høre på radioen til bonden og bondekona. Den tunghørte bonden hører på nyhetssendinger, bondekonen lytter til Tid for poesi. Værhanens ordforråd er med andre ord preget av motstridende impulser: Et åpent billedspråk, skapt for undring, og et entydig, faktaorientert språk, ment for å informere og opplyse.

Den oppvakte og nyhetsinteresserte leser, ung som gammel, vil nok gjenkjenne værhanens språk som noe de har hørt tidligere. Tilsynelatende handler diktene om de betraktninger jeg-et gjør seg fra taket på bondegården, det være seg om blomster og dyrs gjøren og laden, eller om vær og vind. Men hvem er det egentlig som snakker i dette diktet?

Om respekt
Jeg har stor respekt for alle.
Ingen har så stor respekt for alle som jeg.
Derfor er jeg godt likt. Av alle. Det er sant.
Når jeg beveger meg fra Ø til N hilser alle på meg.
Mange roper. Det er stor respekt.
Jeg har blitt den jeg er med to tomme hender.
Jeg hadde bare hender og så ble jeg alt jeg er.
Disse hendene har sett alt.
Den som sier noe annet skal få kjenne disse hendene.

Vinden i værhanen er en elegant, liten genistrek av en diktsamling som gir en gjennomført poetisk parodi på Donald Trumps stormannsgale verdensanskuelse, og alt annet som kjennetegner den amerikanske presidenten. Værhanens dikt består altså av «trumpske» fraser og vendinger som er brukt i overført betydning, altså til å omtale hverdagslige saker og ting på bondegården. Eller omvendt. Dette er bruk av dobbeltbunnet språk på sitt beste, samtidig som diktene virkelig får spisset hvordan Donald Trumps språk nærmer seg poetisk surrealisme.

Sjangermessig frihet

Det er et stort sprang fra Når er jeg gammel nok til å skyte faren min? til Vind i værhanen, noe som lover godt for den videre utviklingen av sjangeren. Dikt for ungdom byr på mangfold i språk, form og innhold. Her er en sjangermessig frihet som bør friste flere forfattere til å eksperimentere med ungdomsdikt.

 

Les også Barnebokkritikks essay om bokårets vekt på ungdomsdikt og -monologer.



Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.