To norske kvinnebiografier

Siri Senje
Biografien om Camilla Collett. Stemmen fra ”de stummes leir”
ISBN 978-82-053-8939-7
134 sider

Stein Erik Lunde
Biografien om Amalie Skram. Med vilje til å vite
ISBN 978-82-053-8940-3
143 sider
Gyldendal 2009

FELLESTREKK, MEN LIKEVEL SÅ FORSKJELLIGE

Biografiene over Camilla Collett og Amalie Skram er nummer åtte og ni i Gyldendals høyinteressante serie med forfatter- og kunstnerbiografier for barn og unge; de fleste av disse bøkene gjelder norske forfattere fra 1800- og det tidlige 1900-tallet.

Det mest iøynefallende når man sammenligner de to biografiene (som begge er skrevet av erfarne og meget dyktige forfattere), er alle forskjellene til tross for likhetene, både når det gjelder de biograferte og måten å skrive en biografi på.

Livsløp og større sammenheng
For å ta det siste først: Stein Erik Lunde gjennomgår hele Amalie Skrams livsløp, men springer svært lett over hennes barndom, som vi ikke vet så mye om. Han gjennomgår forfatterskapet hennes grundig og plasserer henne forholdsvis kort i en litteraturhistorisk og ideologimessig sammenheng. Siri Senje legger tvert imot hovedvekten på Camilla Wergeland Colletts barndom og oppvekst, ”siden denne biografien er skrevet for unge lesere”. Hun redegjør for Camilla Colletts bøker, men adskillig mer kortfattet. Hun skriver i forordet at hun arbeidet med en dramaserie om Henrik Ibsen da hun skrev denne biografien – og det nære forholdet mellom Camilla Collett og Ibsen er noe av den nye kunnskapen biografien har gitt meg, men det er mulig dette først og fremst sier noe om min egen uvitenhet. Tilsvarende gjennomgår Stein Erik Lunde forholdet mellom Amalie Skram på den ene siden og Bjørnstjerne Bjørnson og Arne Garborg på den andre – forhold som i hvert fall var mer kjent for undertegnede, selv om det er lett å se mulige påvirkningslinjer fra Camilla Collett til Ibsen (men kanskje ikke motsatt vei?). Camilla Collett var freidig nok til å kritisere Ibsen for Solveig-skikkelsen i Peer Gynt, Solveig som bare sitter og venter og venter selvutslettende gjennom et helt liv på at gutten hennes skal komme hjem igjen. Akkurat dette føles som et litt for overfladisk syn på Solveig-skikkelsen – pater Finn Thorn leverte i sin tid en overbevisende argumentasjon for å betrakte Ibsens Solveig som et kristent frelsessymbol, og det finnes også andre betraktningsmåter.

Likheter og forskjeller
Ved å lese disse to bøkene i sammenheng får jeg også understreket likheten i de to skjebnene, de to livene og karrierene. Selv om også forskjellene er slående: De er født med 33 års mellomrom, på en tid da samfunnsutviklingen gikk fort (Camilla Collett i 1813 og Amalie Skram i 1846), og i vidt forskjellige miljøer. Camilla Collett i et forholdsvis underordnet embedsmannsmiljø i Kristiansand med det meste av oppveksten på Eidsvoll, Amalie Skram i nokså enkle kjøpmannskår i Bergen. Men begge ble på grunn av sin skjønnhet, sin intelligens og sine kunnskaper raskt kjent i sine lokalmiljøer, for Camillas vedkommende også i Christiania. Begge hadde vanskelige forhold til og til dels vonde opplevelser med det annet kjønn. Amalie slet med sin første ektemann, den velstående skipskaptein Mülller, og på grunn av sin sterke sjalusi også med sin elskede annen ektemann, den danske skribenten og journalisten Erik Skram. Camilla hadde på sin side problemer med sitt legendariske forhold til dikteren Johan Sebastian Welhaven. Begge klarte – med mye strev – å livnære seg som skribenter og som Norges første profesjonelle kvinnelige, litterære forfattere, Camilla til og med som Norges første egentlige romanforfatter overhodet.

For Camilla Colletts vedkommende var prisen oppløsningen av hjemmet; hun satt med ansvaret for fire sønner etter ektemannen Peter Jonas Colletts død og ble nødt til å sette bort to av dem til mannens slektninger, selge hjemmet og tilbringe sine siste 34 år som en slags nomade over store deler av Europa. Amalie Skram hadde også betydelige problemer, om enn av en annen art. Amalie Skram ”ble begravet i stillhet”; Camilla Collett ble feiret som en dronning på sin 80-årsdag, to år før sin død.

Amalie Skram hadde psykiske problemer og insisterte mot slutten av sitt liv på at selv om hun var norsk som person, var hun dansk forfatter. Om Camilla Colletts forhold til omverdenen har litteraturhistorikere fremhevet det illustrerende i at mens broren Henrik i dag står med himmelvendt blikk i Studenterlunden med folkemylder rundt seg, har Gustav Vigeland gjengitt Camilla som tilknappet, hutrende og sky på et langt mer bortgjemt sted i Slottsparken. Både Camilla Collett og Amalie Skram fikk merke at det er hardt og kaldt å gå imot tendensene i samfunnet, å protestere og å gjøre opprør.

Kvinnesaksforkjempere og overgangsfigurer
I dag, i tilbakeblikk, gir det seg vel omtrent av seg selv at to så sterke, så intelligente og så kreative kvinner måtte føle kvinnens livsbetingelser på 1800-tallet som et fengsel – enkelte av de begrensningene og kravene datidens kvinner var utsatt for, kjemper vi jo med fremdeles. Som kvinnesaksforkjemper er Camilla Collett tradisjonelt blitt trukket mer frem enn sin yngre kollega. I og med at hun var 33 år eldre, var kanskje Amalie Skram også blant de forfatterne hun var med å berede grunnen for? Likevel, som Siri Senje understreker, var det ikke først og fremst den politiske kvinnesaken Camilla Collett kjempet for, men snarere alle de sosiale og private spillereglene som begrenset en kvinnes utfoldelsesmuligheter, selv når hun hadde langt rikere personlige forutsetninger for å utfolde seg enn de aller fleste menn. Mye av det samme kunne antagelig sies om Amalie Skram, og fremdeles i dag henger en del igjen. Men det er også svært interessant at Ibsen begynte å skrive realistiske samtidsdramaer etter utgivelsen av Camilla Colletts mest kjente skjønnlitterære bøker, som han kjente godt og hadde uttalt seg svært rosende om – og etter at Camilla Collett hadde kritisert ham for det romantiserende kvinnesynet i Peer Gynt. Amtmandens døttre utkom (først anonymt) i 1854-55, I de lange nætter (også anonymt) i 1862. Ibsen, som godt visste hvem som hadde skrevet de oppsiktsvekkende, anonyme romanene, utga sitt første samfunnsdrama Samfundets støtter i 1877 og Et dukkehjem i 1879. Amalie Skram debuterte, til sammenligning, med fortellingen ”Madam Høiers leiefolk” i 1882, og den første av hennes store romaner, Constance Ring, fulgte i 1885.

Camilla Collett og Amalie Skram tilhører således to forskjellige epoker og to forskjellige litteraturhistoriske retninger. Camilla Collett har sitt utspring i romantikken, født året før faren Nicolai Wergeland ble eidsvollsmann. Hun var det romantiske kraftgeniet Henrik Wergelands fem år yngre søster, og hun hadde et landskjent, henimot livslangt kjærlighetsforhold til nasjonalromantikeren Johan Sebastian Welhaven. Litterært debuterte hun sent og var allerede en moden skribent; verkene hennes klassifiseres gjerne som først og fremst realistiske, i likhet med de Ibsen-dramaene som later til å være mer eller mindre direkte inspirert av hennes bøker og tanker. Med Amalie Skram er vi derimot over i naturalismen; kanskje er hun til og med denne retningens betydeligste forfatter i Norge, ved siden av Arne Garborg.

Ved å lese de to biografiene i sammenheng ser vi på denne måten også hvordan to forfattere med en god del likhetspunkter, men fra hver sin epoke, behandler beslektede temaer vidt forskjellig, selv om holdningene og ”budskapet” på mange måter er felles.

Detaljinnvendinger
Er det da ingen ting å innvende mot de to biografiene? Jo da, en hel del, men bare forholdsvis underordnede ting. Det alvorligste er kanskje at jeg blir sittende og lure på om ikke forfatterne i noen grad undervurderer sine lesere. Samtidig med at det er stoff nok å bryne seg på for 10-12-åringer (bøkene anbefales fra 10-12 år og oppover – for egen del kan jeg gjerne legge til at det ikke er noen grense oppad), dukker det her og der opp utredninger og ordforklaringer som virker nokså overflødige. Lesere som vet hva ”samfunnspest” og ”parlamentarisme” er, trenger neppe å bli forklart at en ”pamflett” er en politisk brosjyre. Og staver man seg gjennom ”infeksjonssykdom” og ”prismekrone”, klarer man alltids ”lorgnett” også.

Dessuten er det en del irriterende faktafeil og anakronismer. Siri Senje skriver om Camillas far i 1816 at ”Da Nicolai ble vraket av den norske regjeringen, grep svenskekongen Carl Johan inn”. Pussig, i og med at Carl Johan først ble konge i 1818? Videre er det faktisk ikke ”de få gatene innenfor Akershus Festning” som kalles ”Kvadraturen”. Og jeg har aldri tidligere sett den berømte teatersjefen ved Det kongelige teater i København, Johan Ludvig Heiberg, omtalt som ”Hans”?

Vellykket dramatisering
Et særtrekk ved Siri Senjes Camilla Collett-biografi er den dramatiseringen hun foretar ved å dikte inn mer eller mindre ”fiktive” episoder som hun skildrer henimot skjønnlitterært i form av små ”noveller” først i hvert hovedkapittel. Det kan rett og slett virke irriterende – inntil man oppdager at hun har et aldeles utmerket grunnlag for det hun gjør, og at det i høy grad bidrar til å kaste lys over hovedpersonen.

Når det gjelder Stein Erik Lunde, har han enkelte litt uheldige formuleringer, for eksempel: ”Ofte vet ikke forfattere hvorfor de skriver det de gjør. Og det er ikke nødvendig for dem at de vet det heller.” Dette er i beste fall en overforenklende påstand. Han har en sterk og irriterende tilbøyelighet til ikke å tidfeste noen av de hendelsene han beskriver, slik at man stadig må slå opp i tidsfølgen bak i boken for å finne ut hva i all verden det dreier seg om. Det kan virke som om han med denne teknikken noen ganger har klart å føre seg selv bak lyset, som når han skriver: ”Dette var også årene da den europeiske litteraturen begynte å forandre seg, først i Frankrike og etter hvert også i de nordiske landene. De unge forfatterne begynte å skrive realistiske tekster som tok utgangspunkt i samfunnet de levde i.” Av sammenhengen fremgår det at han skriver om årene fra 1875 – og da hadde for eksempel Honoré de Balzac, som sto for realismens gjennombrudd i nettopp Frankrike, allerede vært ugjenkallelig død i 25 år, mens det var 18 år siden Gustave Flaubert utga et av realismens hovedverker, Madame Bovary. Stadig i 1875 vil Lunde ha Bergen til å være ”den største norske byen” – det var nok et både riktig og viktig poeng 60 år før, men ifølge folketellingen i 1875 hadde Christiania nå godt over dobbelt så mange innbyggere.

Om Amalie Skrams opphold i Fredrikshald (Halden) skriver han at ”Amalie førte et ganske kjedelig, stille liv i Fredrikshald. Hun klager på at det ikke finnes teatre og ikke arrangeres konserter.” Det er mulig at dette ikke er Lundes feil, men Fredrikshald var i annen halvdel av 1800-tallet kjent for sitt relativt rike teater- og konsertliv, med to betydningsfulle institusjoner: Fredrikshalds Teater fra 1838 og Konservativen fra 1777 – selv om byen riktignok ikke hadde noe profesjonelt teaterensemble. (Begge bygningene står fremdeles, og Fredrikshalds Teater er i dag Norges best bevarte barokkteater.)

Om oppholdet i Kristiania (skrivemåten Christiania ble skiftet ut fra 1877) skriver Lunde blant annet: ”Og hun kan promenere nedover Karl Johan og kikke inn vinduene på Grand Café og se Hans Jæger og Kristiania-bohemen sitte og drikke vin midt på formiddagen.” Det fremgår av tidsfølgen bak i boken at Amalie Skrams Kristiania-opphold varte fra 1881 til 1884. Hans Jægers Fra Kristiania-Bohemen utkom først i 1886.

Symbolisme
Akkurat som Camilla Collett var en overgangsfigur fra romantikken til realismen, antyder Lunde også Amalie Skrams posisjon som overgangsfigur, i omtalen av romanen Fru Inés fra 1891: ”I denne romanen er ikke Amalie Skram bare naturalist. Hun er det også – den inneholder mange stygge og heslige skildringer av gatelivet i byen – men i likhet med de unge forfatterne på 1890-tallet (Hamsun, Kinck, Obstfelder) skildrer hun også følelser og stemninger, drømmer og symboler. Dessuten beskrives Inés som overtroisk; hun tar ting hun ser, som varsler for det onde som skal skje.”

Denne overgangen i retning av symbolismen er interessant, selv om bemerkningen ikke er helt original – hvis jeg ikke tar feil, har blant annet Gunnar Staalesen, som er en av våre fremste Amalie Skram-kjennere, vært inne på det samme. Amalie Skrams Fru Inés utkom tross alt året etter Knut Hamsuns Sult (men hele åtte år før Henrik Ibsens Naar vi døde vaagner).

Lunde får også godt frem at Amalie Skram er noe langt mer enn en naturalistisk programforfatter. I omtalen av den første romanen i tetralogien Hellemyrsfolket, Sjur Gabriel fra 1887, skriver han således: ”Det er som om forfatteren vil si at mennesket, tross alt, har en fri vilje, at mennesket har mulighet til å handle på tvers av arv og miljø. Denne insisteringen på personlighetens betydning er til stede i alt Amalie Skram skrev.” Det er den også hos Camilla Collett. Kanskje det er et fellestrekk hos alle betydelige forfattere, i hvert fall fra romantikken av? Uansett vil det alltid være enda mer givende å lese forfatternes egne verker enn biografiene om dem, selv om de siste kan inneholde svært gode innfallsvinkler og gi lyst til å finne ut mer. Dette gjelder i høy grad både for Siri Senjes og Stein Erik Lundes bøker. Begge er forøvrig utstyrt med et godt teknisk apparat i form av tidsfølge, bibliografi, kildeangivelser og stikkordregister, samt redegjørelser for hvorfor forfatterne har tatt enkelte av de valgene de har gjort.