To nye fagbøker om Norge

Forkortet eller fortrollet?

Det går an å skrive fagbøker for barn ved å komprimere pensum. Men det blir morsommere hvis du ser på temaet med barnets øyne: ”Hva er artig her?” To nye ”bøker om Norge” har forskjellige innfallsvinkler: faggeografens og den lekende journalistens. Lest sammen blir bøkene et godt eksempel på forskjellen mellom forenklet fremstilling og å ta utgangspunkt i barneperspektivet.

Mens faggeograf Jan Fredrik Nystad så å si lager en ”forkortet barneversjon” av geografipensum, har ”journalistene” Terje Stenstad og Dagny Holm laget et bilde av Norge som må kalles et ”vennligsinnet trollspeil”, det er fordreid og selektivt fokusert, men med oppdagerfryd og formidlingsglede. Det er to helt ulike bøker. Nystads bok fungerer godt på tre felt: som lesebok, som oppslagsbok og som bla-bok (coffee table-book heter det på engelsk; men dét er om voksenbøker, hva skal man kalle tilsvarende barnebøker?). Norgesboka fungerer utmerket både som lesebok og bla-bok, men har ingen ambisjoner om å være en oppslagsbok. Jeg vil gjerne gi Norgesboka en dytt fram i rampelyset, men begge bøkene fortjener medaljeplassering, i hver sin klasse. 

Flere bøker gir flere vinkler
Går det å fange Norge i én bok? Velge én innfallsvinkel og si at det er den rette, dette er måten å fortelle om Norge på? Hvis jeg bare hadde hatt den ene av disse to bøkene, kunne jeg kanskje sagt, ”Ja, dette er boka om Norge”. Med to ulike bøker ved siden av hverandre, er det tydelig at Norge kan skildres på flere måter. Og denne erkjennelsen av at ting kan fortelles på ulike måter, gir meg assosiasjoner til Kolbein Falkeids dikt ”Et møte” fra 1973, om de to reisende som begge trodde at de kunne forstå en hel verdensdel med pinlig få bøker. 

Jeg reiste til Afrika
med fem bøker om verdensdelen.
Tenkte jeg var godt forberedt.
På veien møtte jeg en mann fra Tchad
som skulle til England.
Han hadde fem bøker om Europa
og tenkte han var godt forberedt

Ingen av oss sa noe morsomt,
men plutselig satte vi oss ned
og lo.

Den store boken om Norge
Jens Fredrik Nystad har tidligere laget Barnas Norgesatlas (1991) og Eventyrlandet (2000), og har flere roller innen geografisk faglig forfatterskap. Den store boken om Norge er i realiteten en utvidet utgave av Barnas Norgesatlas. 

Lest positivt kan man si at dette er en grundig bok, som gir et omfattende men likevel lettfattelig bilde av Norge. Bokas første tredjedel er en presentasjon av en rekke geografiske tema: landskap, flora, fauna, bosetting, næringsliv, samferdsel. Deretter kommer identisk oppbygde oppslag om alle landsdeler (4 sider hver), fylker (6 sider) og de fire største byene (4 sider). Strukturen på disse oppslagene er: fylkeskart med avmerkede severdigheter, faktaramme om areal, innbyggertall, største innsjø og fjelltopp, fylkesvåpen og en dialektprøve. Teksten veksler mellom brødtekst, rammer og billedtekster. Det er ingen påfallende streng mal for brødteksten fra fylke til fylke, men naturgeografi, næringsliv, severdigheter og historie er normalt med. Illustrasjonene er kartene, fargefotografier, og frimerker fra serien ”norske byggverk” (1977-83). 

Lest kritisk kan man si at boka består av tre bøker som ikke er i harmoni med hverandre. De første 80 sidene begynner med bruk av kart, og er innom de fleste deldisiplinene i geografifaget. Jeg er redd for at dette stoffet faller litt på siden av hva boka presenteres som, og jeg synes ikke at forenklingen av dette stoffet er like vellykket som i den påfølgende delen. 

For når det gjelder teksten om fylkene og byene er teksten etter min mening vel fundert både med hensyn hva som omtales, og hvordan det omtales. 

Størst problemer har jeg med ”den tredje boka”: illustrasjonene. Fotografiene i boka ser ut til å være valgt etter ideen ”postkort fra turistlandet Norge”. Det er mange bilder av vakker natur, av attraksjoner og av mennesker på ferie. (På de 36 sidene om Vestlandet er det 20 fotografier. På 9 av bildene er det mennesker: på Prekestolen, i en skiheis på Voss, på bryggene i Stavanger og Bergen, buekorpsgutter på 17.mai, på sykkeltur langs Rallarvegen og som basehopper i Trollveggen. Med andre ord: fest- og ferie-Norge). Svakhetene ved denne ideen i billedredigering blir påfallende når man legger boka ved siden av den ”konkurrenten” som minner mest om Nystads bok. Wenche Hoel Røines 7-bindverk Land i sikte! (Aschehoug, 2001-2003) er opprinnelig skrevet som tilleggsbøker til barneskolen, men det er ikke påfallende forskjeller mellom Nystad og Røine, verken i tema eller fortellerstemme. I Røines bøker er det på en helt annen måte brukt bilder fra hverdag og næringsliv. Nystads bok stiller høyere krav til bilder, billedgjengivelse og formgivning, men taper likevel på ensidigheten i fotomotivene. 

Norgesboka
På omslaget står det at Norgesboka vil fortelle ”Hva er det norskeste norske, hva gjør Norge til Norge og nordmenn norske?” Fordi boka er så springende er det vanskeligere å vurdere om den oppfyller intensjonen. Jeg synes den lykkes, den trekker fram de tingene ved Norge som vi oftest framhever selv, sammen med forhold som vi lett overser i vår hjemme-blindhet. 

Terje Stenstad hadde idéen til Norgesboka, og Dagny Holm kom inn som medforfatter. Holm er kjent fra andre barnefaktabøker som Doboka og Snørr og tårer, og vi forstår at vi kan vente oss et barneblikk på hva som er interessant. Mens Nysted har valgt en form hvor alle fylker skal ha like mye plass, ser Norgesboka på landet under ett, på jakt etter det kuriøse og det karakteristiske. Begge bøkene forteller oss om de to nasjonalblomstene, men det er Norgesboka som forteller hvorfor det er to av dem. Dette er kanskje et poeng for å forstå de to ulike skrivemåtene: Nystad/Holm fornemmer når barna vil spørre ”hvorfor”, og gir svarene. Norgesboka forteller også om nasjonalfuglen og om da Slimålen nesten ble nasjonalfisk. 

Boka veksler mellom 2-3 siders temaoppslag, om for eksempel natur, dialekter, mat, vikingstid, monarki, vær og oppfinnelser – og sider med kuriosa: om verdens lengste skjegg, lengste biltunnel, korallrevet ved Røst, Rundeskatten, ørnerovet, olje, Bobbysocks og Rattus norvegicus. Og masse mer. Illustrasjonene veksler mellom fargetegninger og –fotografier. 

Trangen til å framheve det eksotiske kan bli en manér, som når Norgesboka gjør et stort og blodig nummer av munken i Nidarosdomen, en konstruert folklore fra 1920-årene. (I Wenche Hoel Røines bok fra Hedmark og Oppland finnes en lignende dumhet når hun påstår at ”noen hevder at Trysil-Knut går igjen, og hjelper skiløpere som er i fare”. Trolig et eksempel på ”book-lore” som blir selvoppfyllende.)

”Seilende mot deg”
Noe som slår meg, er bruken av 2. person. Begge bøkene er skrevet i du-form, og jammen har også Wenche Hoel Røine skrevet inn direkte tiltale til leseren i bøkene i ”Land i sikte”-serien. Et eksempel fra Nystad: ”På fylkesvåpenet til Møre og Romsdal kommer tre skip seilende mot deg.”

Et ”du” forutsetter et ”jeg”, og er kanskje et grep som vasker det abstrakte ut av teksten, og myker opp det teoretiske. (Du kan tenke på Sofies verden, hvor du-formen i brevene er med på å gjøre tungt stoffet lesbart.) I utgangpunktet ville jeg trodd at du-form virker anmasende, men her virker det naturlig. Det blir en form som inviterer leseren inn i temaet, og gjør språket muntlig og ledig.



Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.