To nye oversettelser av Ole Lund Kirkegaard

Ole Lund Kirkegaard (tekst og illustrasjoner)
Klubben for pill råtne slyngler og andre gode historier
77 sider
ISBN: 978 82 054 07398
Gyldendal 2011
Originaltittel: De Hæslige Slynglers Klub og andre gode historier
Oversatt av Henning Hagerup

Ole Lund Kirkegaard (tekst)
Rasmus Bregnhøi (ill.)
Anton og Arnold – eller omvendt
74 sider
ISBN: 978 82 054 08548
Gyldendal 2011
Originaltittel: Anton og Arnold – to frække drenge
Oversatt av Elisabeth Bjørnson

LEVEDYKTIG LITTERATUR

Alle yngre og eldre lesere som alt har gledet seg over flere Ole Lund Kirkegaard-tekster, som Vesle Virgil (1967), Otto er et nesehorn (1972), Gummi-Tarzan (1975) og mange andre, kan i år glede seg over enda to utgivelser.

Til tross for at Lund Kirkegaard døde bare 39 år gammel i 1979, utgis det fortsatt nye fortellinger, eller i hvert fall fortellinger som ikke har vært utgitt i bokform tidligere. Dette skyldes først og fremst at flere av Lund Kirkegaards fortellinger ikke i første omgang ble utgitt som bøker, men trykket i aviser og blader eller framført i radio. Det er også tilfelle med tekstene i de to bøkene som nå foreligger. Anton og Arnold – eller omvendt, som har vært utgitt i to forkortete lettlestbøker, er remediert fra radiofortelling til illustrert bok og Klubben for pill råtne slyngler og andre gode historier inneholder tekster som tidligere har vært publisert i ulike aviser og i bladet Speiderjul. Den første fortellingen i denne samlingen, ”Dragen”, som er Lund Kirkegaards egentlige debut, var vinnernovellen i en konkurranse utlyst av avisen Politiken i 1966. Fortellingen inngår også i debutromanen Vesle Virgil. Slike opplysninger og andre publikasjons- og teksthistoriske detaljer kan man lese i ekskonen Anne Lise Kirkegaards kommentarer til hver av tekstene i denne samlingen. Opplysningene gir interesserte lesere innblikk i de formatene, og kanskje også betingelsene, både Lund Kirkegaard, men også mange andre barnelitteraturforfattere, skrev innenfor og i forhold til. Skriving i aviser og blader, ofte knyttet til barns organiserte fritid, som speideren, eller andre typer fritid, som jule- og sommerferie, regnes ikke alltid som så prestisjefylt som den type skriving som resulterer i bøker. Først når et forfatterskap har fått litterær status, blir slike marginaltekster hentet fram og gjort interessante enten litteraturhistorisk eller som inntektskilde.

Lek, overdrivelse og kritikk
Tekstene i de to nye bøkene har mange likhetstrekk med Lund Kirkegaards øvrige barnelitterære tekster. Hovedfigurene er gjerne personer med god fantasi, som lever rike liv på siden av samfunnets normalitetskodeks. Ofte er figurene litt viltre og oppfinnsomme, men ikke spesielt bøllete, gutter. Særlig er det figurenes ideer til lek og evne til lek og innlevelse tekstene dreier seg om. Fortellingen ”Klubben for pill råtne slyngler” handler om tre kamerater som bestemmer seg for å fange en prinsesse og sperre henne inne i et fangetårn. De prøver først å skremme og true Judith og moren hennes, men de synes bare guttene er søte og morsomme. Så bygger de om en elefantfelle til en jentefelle og forsøker å lokke jentene med piler og skilt. Selvsagt ender det med at guttene går i sin egen felle og blir til glede og latter for store og små i nabolaget.

Evne til lek og innlevelse kan også spores hos voksne originaler som i fortellingen om ”Kresten Gammeljern”. Selv om fortellingen ifølge Anne Lise Kirkegaard ble skrevet som illustrasjon til temaet overdrivelse og løgn og ”fordi Ole på den tiden var lærer for en skoleklasse der særlig én elev hadde problemer med å skjelne mellom fantasi og virkelighet”, så er teksten også en slags poetikk over Lund Kirkegaards forfatterskap. Kresten Gammeljern er en gammel skarphandler som er glad i å fortelle om gamle dager. Hans sterkeste virkemiddel er overdrivelsen. Når barna, som kommer på besøk for å høre han fortelle, spør om det også blåste i gamle dager, svarer han at:

[d]et blåste så fjærene fløy av hønsene, og folk måtte klamre seg til lyktestolpene for ikke å bli tatt av vinden, mens hatter og briller og frakker og ostesmørbrød suste rundt ørene på dem. Og under den store stormen i -21 blåste alle husene over på den andre siden av gaten.

Ikke bare verbalteksten, men også Lund Kirkegaards egne illustrasjoner, vitner om en vind som veltet og snudde opp ned på det meste. Blant annet ligger det en veltet dame på bakken, med kjolen vrengt og de lange underbuksene godt synlig. Overdrivelsen, det løsslupne og lekne er også elementer i det karnevaleske – og i karnevalet kommer kritikken av det etablerte, av det skikkelige, småborgerlige og autoritære til uttrykk.

Lærerfiguren til latter
Av alle autoritære figurer som blir gjort til latter i Lund Kirkegaards forfatterskap, er kanskje læreren den det går hardest utover. Den teksten som i de to bøkene kanskje tydeligst viser dette, er fortellingen ”Nissen min heter Tippe Topphatt”. Her blir frøken Jonas’ framstilling av ekte nisser kraftig utfordret i en klassesamtale like før jul. Og det til tross for at lærerne like før jul ble ”så gode og vennlig at de nesten ikke var til å kjenne igjen”. Kurt forteller at faren hans ”sier det er løgn og bedrag med de der nissemennene”, men slikt skammelig snakk vil ikke frøken høre. Albert, som faktisk hevder han har en ordentlig nisse under sofaen, får streng beskjed når han påstår at denne nissen drikker øl. ”Frøken Jonas var visst like ved å glemme at det var jul. Hun ble helt rød i toppen. ”For noe tullprat”, ropte hun og slo neven i kateteret. ”Julenissen bor ikke under sofaer. Julenissen er en edel person.”

Fra øre til øye
Mens Klubben for pill råtne slyngler og andre gode historier samler ulike fortellinger fra litt ulike steder, er Anton og Arnold – eller omvendt en mer samlet fortelling fortalt av en jeg-forteller. Fortellingen strekker seg over ett år, det året tvillingene Anton og Arnold bodde i Møllegården, der også jeg-fortelleren bor. Møtet med tvillingene snur jeg-fortellerens liv på hodet. Selv om guttene er rundt åtte år, kan ingen av dem lese særlig godt. Og manglende leseferdigheter fører også til misforståelser og dramatikk. Som når lappen fra tvillingenes mor, der det egentlig står ”Ikke lag noen rampestreker i dag, marsipangrisene mine! Hilsen mor”, blir til ”Husk å slippe ut grisene”.

At fortellingen opprinnelig er skrevet for radio, er særlig merkbart gjennom detaljrikdommen i beskrivelsene av steder og personer og de mange kvikke dialogene. Når boken er utstyrt med
Rasmus Bregnhøis illustrasjoner, understrekes detaljene og raritetene i teksten, men Bregnhøi skaper også visuelt selvstendige karakterer som gjennom kroppsholdning og ansiktsuttrykk formidler mye av humoren i teksten. Bregnhøi er et godt valg av illustratør fordi han, i sine illustrasjoner i andre barnebøker, har vist at han har samme teft for detaljer, og kanskje også samme skapende utgangspunkt som Lund Kirkegaard. For, som Lund Kirkegaard skriver i sin lille barnelitterære poetikk, det er umulig å skrive ærlig om noe som helst hvis vi glemmer ”de støvete, gule høstdagene, (…) den gamle dama vi spionerte på gjennom hekken, fordi vi trodde at hun var en forkledd mann, (…) de trøstesløse grå dagene, grisene som stakk av, eggene vi stjal, mørket, fargene, lyset om morgenen og bekken som var full av rare dyr (…)”.